Cecilia

Jeg lengter etter å kunne løpe i nattkjolen ned til standen og la meg gli naken ned i det kalde vannet, før verden våkner… og spise varm havregrøt med sukker og melk

Byen er i ferd med å våkne. Gjennom det smale vinduet på badet kan jeg se ned på et lite smug hvor det står en varebil og en mann som røyker. Jeg er ubesluttsom. Skal jeg gå eller skal jeg bli?
Han burde hatt noen planter her. Noen bregner hadde vært fint. Og det svarte dusjforhenget burde definitivt vært byttet ut. Merkelig at gutter ikke ser sånt. Men han har kanskje ikke innredet selv? For alt jeg vet kan det være en leilighet han bare låner. Jeg aner heller ikke hvor lenge han har bodd her, bare at han har bodd her lenge nok til å ha hatt jentebesøk på badet før; det en henger en sort g-streng på tørkestativet.
Gå eller bli? Jeg burde kanskje ikke vært her i det hele tatt?
Forelskede mennesker er stygge, proklamerte Stein Mehren fra scenekanten i går kveld. Han så direkte på meg da han sa det. Man trenger ikke være forelsket for å være stygg, tenkte jeg. Kanskje han leste det i blikket mitt? Han laget en liten kunstpause før han så ned på huskelappen sin og leste videre. Nå har han blitt gammel og desillusjonert, tenkte jeg etterpå og klappet behersket sammen med de andre, uten å smile. Han så på meg da også. Det var nok fordi jeg satt sånn plassert at det var naturlig å feste blikket på meg, eller kanskje det var fordi jeg hadde rødt sjal? Rødt fanger jo oppmerksomheten.
Ansiktet mitt virker annerledes når jeg ser meg i speilet. Er det fordi lyset er uvant? Jeg er ikke noen skjønnhet, men stygg er jeg ikke. I går kveld var jeg «hun lille søte med krøllene». Jeg hørte samtalen gjennom døren på toalettet.
– Blir du med på Mono etterpå?
– Nææi… jeg tror jeg har noe på gang.
– Hun lille søte med krøllene? Ta henne med da vel.
– Det er så jævlig bråkete der… vanskelig å snakke.
De ble overrasket da jeg åpnet døren, men jeg lot som ingenting og bare smilte fort til dem før jeg gikk opp trappen. Jeg visste han ville se etter meg og at jeg var lett å få øye på. Det var ingen andre som hadde rødt sjal.

Jeg ville gjøre det lett for ham å finne meg, så jeg kjøpte en øl og satt meg på verandaen. Det var oppbudstemning. Noen hadde begynt å ta ned det store teltet. Andre ryddet sammen benker og klappstoler, og samlet plastglass og flasker i svarte søppelsekker. Egentlig burde jeg vel hjelpe til. Men det ble med tanken. Det gikk bare fem minutter før han fant meg.
– Jeg vet jeg har sett deg før. Er du her mye?
– Nei.
– Et annet sted kanskje? På Nordraak?
– Kanskje. Det hender jeg er der.
- Har du noen planer eller?
- Nei.
- Ingen som venter på deg?
- Nei.
- Er du sammen med noen?
– Ikke så veldig.
– Hva betyr det?
– At jeg godt kan ligge med deg.
– Jeez! Er du alltid så direkte?
– Det sparer tid.
Det hadde begynt å blåse litt. Små vindkast som suste i løvtrærne. I baren hadde de skrudd opp lyden og begynt å spille dansemusikk, kanskje for å holde på folk litt lenger. Det så ikke ut til å hjelpe. Det var stadig folk på vei ned oppkjørselen. Kanskje halvparten var på vei hjem, og kanskje den andre halvparten var på vei hjem til en eller annen de ikke kjente. Det var vel derfor de hadde kommet hit, for å treffe noen likesinnede. En slags siste sjanse. Det kunne jo tenkes at det var alvor i ryktene denne gangen; at dette virkelig var Volapüks siste vårfestival. Noen forsøkte å rygge en diger varebil inn i oppkjørselen, men det var for mørkt så de ga opp halvveis. Vi smilte litt.
- Det var smart. Nå har de satt en kork i porten for å hindre folk i å gå.
– Sparer du på tid? Hva sparer du den til?
– Jeg vet ikke. Jeg sparer bonuspoeng også, uten at jeg vet hvor jeg skal reise.
– Reiser du mye?
– Ja.
– Hvor?
– Over alt. Jeg er en rastløs person.
– Jeg reiser en del jeg også.
– Fordi du er rastløs?
– Fordi jeg spiller i band.
– Så bra. Da har vel mye erfaring?
– Er det nå jeg skal bli nervøs?
– Hvorfor det? Fordi jeg foretrekker erfarne menn?
– Jeez!
– Har du noe vin hjemme?
– Er det et krav?
– Nei.
– Jeg har rødvin.
– Så bra. Skal vi gå?

Jeg etterlot en halvfull øl på rekkverket på verandaen. Egentlig hadde jeg ikke lyst på øl da jeg kjøpte den i baren, men jeg følte at det ga meg en slags legitimitet å ha noe å drikke, en grunn til å være der mens jeg ventet på at han skulle finne meg.
Han la armen rundt skuldrene mine da vi hadde smøget oss forbi varebilen i oppkjørselen. Nå tilhører jeg den ene halvparten, tenkte jeg, den halvparten som er på vei hjem til en eller annen de ikke kjenner.
– Hva heter du?
– André. Enn du?
– Du kan kalle meg Siss.
– Er det navnet ditt?
– Det er det jeg blir kalt.
– Så du vil ikke si hva du heter?
– Jeg heter Cecilia Benedicte. Du må gjerne kalle meg det.
Vi så på hverandre i det gule skinnet fra gatebelysningen. Han smilte og trakk meg litt nærmere.
– Siss er helt fint. Siss og André. Det låter fint sammen.
- Syns du det?
Jeg så på skyggene våre som ble lengre og lengre, helt til hodene våre ble visket ut av lyset fra gatelykten i bunnen av bakken.
Vi kom i utakt nedover trappen til Gyldenløves gate. Armen hans mistet grepet rundt skuldrene mine og han lette etter hånden min. Jeg lette etter sigarettene mine i vesken. Jeg ville ikke leie. Det er bare kjærester som leier hverandre.
– Bor du langt unna?
– To minutter.
– Har du lighter?

En g-streng på tørkestativet. Kanskje noen har lagt den igjen for å markere revir? En som har planer om å komme tilbake? Det kan ikke være så lenge siden hun var her, siden den fortsatt henger på tørkestativet. Hva om jeg bytter? Skyller opp min egen og henger den der i stedet. Vil han i det hele tatt merke det? Hva skjer når hun kommer tilbake for å hente den? Herregud. Hvordan kan noen orke å ha svart dusjforheng…

Vi satt i hver vår lenestol og drakk vin. Det var ikke noen andre steder å sitte. Ingen sofa. Bare to lenestoler og et rundt bord i flettet kurv med en grønn glassplate. Veggene var nakne, bortsett fra en turné-plakat med bilde av bandet hans.
– Bor du på Grünerløkka?
– Nei. Hvorfor spør du om det?
– Men du har vært der?
– Ja. Et par ganger. I vinter.
– Jeg tror det er der jeg har sett deg.
– Er det så viktig å ha sett meg før?
– Nei, men du er en man legger merke til, og jeg vet jeg har lagt merke til deg før. Hva gjør du?
– Mingler.
– Hva betyr det?
– At jeg vandrer rundt og ser på folk.
– Du jobber ikke?
– Nei.

Ingen bokhylle, ingen TV. Bare et bitte lite musikkanlegg med to små høyttalere i vindusposten. Jeg ventet på at han skulle spørre om jeg hadde lyst til å høre noe bandet hans hadde spilt inn, men det gjorde han heldigvis ikke.

– Du er ikke norsk?
– Nei. Kan du høre det?
– Bare på enkelte ord. Er du fransk?
– Nei. Jeg er oppvokst i Danmark. Er det mere du trenger å vite?
– Jeg har ikke helt bestemt meg.
– Er jeg på audition?
– Nei. Jeg tror ikke du trenger noen audition. Det er vel heller jeg som er på audition.
– Hvorfor sier du det?
– Du gjør meg litt nervøs.
– Okei? Hva skal jeg gjøre da, for at du ikke skal bli nervøs?
– Jeg vet ikke. Drikke litt mere vin kanskje?
– Hva er det du tenker om meg, André? Hva er det du egentlig har lyst til å spørre meg om?

Nei. Speilbildet mitt bekrefter mistanken om at jeg aldri kommer tilbake. Jeg ser det i øynene mine. Jeg kan ikke ha et forhold til noen jeg føler behov for å forme eller oppdra.
Det er mandag. Det er nesten så jeg kan høre det på lydene utenfra. Iltre bilhorn, antagelig en bilist som er for treg eller for pysete til å kjøre ut i krysset. Folk har hastverk. Jeg føler plutselig et behov for å komme meg ut, ellers er jeg redd jeg kommer til å tilbringe hele dagen sammen med ham, i sengen. Jeg har ikke noe behov for å dusje. Det kan vente til jeg kommer hjem. Det ble ikke akkurat den natten jeg hadde regnet med.

- Jeg har vel egentlig lyst til å spørre deg om hva du mente med at du ikke er så veldig sammen med noen.
– Det var bare en måte å si det på. Jeg er egentlig ikke sammen med noen. Ikke i betydningen kjæreste med noen.
– Men du har en du er litt sammen med?
– Det er en jeg har et litt uavklart forhold til. Hvorfor vil du snakke om dette?
– Jeg liker deg. Jeg har lyst til å se deg igjen.
– Men kjære deg, jeg har jo tenkt å være her i natt. Kan vi ikke bare ta med oss vinen på soverommet?
– Jo.
– Du… vi tar det pent og forsiktig. Jeg er fornøyd bare du holder rundt meg. Okei?

Den bleke morgensolen forsvinner bak skyene mens jeg går sakte oppover Industrigaten. Jeg har ikke vært her etter at mormor døde. Utenfor Uranienborghjemmet sitter to sykepleiere i hvitt og røyker. Det var her hun døde, stille og fredelig. Hun forlot verden sittende i en stol, akkurat som morfar. Antagelig visste hun ikke hvor hun var, selv om hun alltid kjente meg igjen og visste hvem jeg var. «Er det deg? Du verden som du har vokst. » sa hun en gang jeg kom tilbake etter å ha vært på toalettet. Jeg var nødt til å le, og så lo hun også. Hun husket ikke om hun hadde spist middag, men hun husket at jeg hadde falt og slått hodet mitt da jeg var tolv år. Jeg lurer på om jeg kommer til å huske André når jeg blir så gammel som henne. Han hadde snudd seg over på siden da jeg kom ut fra badet, og ansiktet hans lå i skyggen. Kunne jeg bare gå uten å si takk for meg?
– André? Er du våken? Jeg må gå nå.
Han gløttet så vidt på øynene.
– Må du gå?
– Ja.
– Får jeg se deg igjen?
– Sikkert. Oslo er en liten by.
– Har du lyst til å se meg igjen?
– Jeg er helt nødt til å løpe. Jeg er sent ute.

Jeg går sakte videre, opp bakken og forbi antikvariatet, forbi gamle Cosmopolite, jazzklubben hvor jeg ble så full at jeg måtte kaste opp på toalettet da jeg var søtten… var det ikke Gozzip den het, caféen ved siden av? Det var Robert som tok meg med dit. Vi gikk ned en bred trapp til underetasjen. Jeg husker at det var selvlysende grønt interiør og at vi snakket med en overpyntet dame med store tenner. Det var ingen som spurte hvor gammel jeg var. Jeg fikk champagne og cognac, og røkte sigaretter med et elfenbensmunnstykke som Robert hadde kjøpt i London. Han fortalte damen med tennene at han hadde kjøpt det til meg, og jeg sa jeg kunne ikke huske at han hadde vært i London mens jeg hadde kjent ham. Damen med tennene lo og fingret med perlekjedet. Jeg tenkte hun burde bruke en annen parfyme. «Jeg ELSKER henne», sa Robert etterpå, og så gikk vi på Cosmopolite og hørte på en saksofonist som spilte som om han hadde hastverk.

André hadde ikke hastverk. Vi kledde av oss og satt nakne under dyna og drakk rødvin. Han ville vite hva planene mine var.
– Jeg skal ta et år fri. Så får jeg se hva som skjer. Enn du?
– Jeg skal på turne. Med bandet.
– Skal du bli musiker?
– Det er planen.
– Har du studert musikk?
– Nei.
– Burde du ikke det?
– Jo. Jeg kan ikke engang noter.
– Det lærer du fort.
– Spiller du?
– Piano.
– Er du flink?
– Jeg kan i hvert fall spille etter noter.
– Jeg liker best å improvisere.
– Jeg og.
Jeg lot hånden gli over maven hans.
- Jeg mente det ikke så bokstavelig… har du ikke lyst til å ligge med meg?
– Jeez! Du gjør det ikke akkurat lettere for meg.
– Sorry. Hva er det du egentlig vil, André?
– Være sammen med deg.
– Hm.
– Det er derfor jeg er nervøs.
– Du er ganske modig.
– Det er like godt å bare si det som det er.
Jeg ville røyke og gikk for å hente sigaretter og askebegeret fra stuebordet.

Bogstadveien er nesten fargeløs i det flate lyset. Jeg lengter plutselig etter å våkne opp med utsikt over havet. Jeg lengter etter å kunne løpe i nattkjolen ned til standen og la meg gli naken ned i det kalde vannet før verden våkner rundt meg. Jeg lengter etter å sitte på muren og feste blikket på horisonten, etter å sitte på altanen og se skyggene av løv myldre i morgensolen på plenen der Alice og jeg pleide å spille badminton da vi var små, etter lukten av nykokt kaffe om morgenen og pappa som sitter ved enden av det store spisebordet med avisen… jeg lengter etter havregrøt med melk og sukker, jeg lengter til og med etter fru Harring og det strenge blikket og kjeftingen hennes hver gang jeg gjorde noe jeg ikke burde.
Claudia Scott spiller i ørepluggene. Soul on soul. Jeg går sakte forbi Valkyrie Plass og ser på avisene utenfor Narvesenkiosken. Vi må bli flinkere til å skryte av hverandre, står det.

- Du er fin, sa han da jeg kom tilbake og stoppet i døren for å se på ham.
– Takk.
Jeg så på de svarte vinduene på andre siden av gaten og tenkte at det var rart han ikke hadde gardiner. Hvem som helst kunne jo se rett inn på soverommet hans.
– Liker du ikke gardiner?
– Det er ingen som ser oss. Det er en skole.
– Hva med om morgenen?
– Da er det skygge her.
– Hm.
– Skal du bare stå der?

Bortsett fra noen gutter i joggedrakt er jeg alene på perrongen. Alle skal den andre veien. Klokken litt over syv. Da har jeg brukt nesten en time fra Briskeby. Guttene tar Sognsvannsbanen, og så står jeg alene og ser på den fulle plattformen på andre siden. Folk skal på jobb og tjene penger så samfunnet går rundt. Hos ElKjøp får du denne uken en Delonghi brødrister i krom til kun 398, sier reklamen. Når banen min kommer setter jeg meg alene i den bakerste vognen med ansiktet mot kjøreretningen. En dame med barnevogn kommer løpende. Pass for dørene lukkes. Har ikke føreren speil, eller kjører han fra henne med vilje? Jeg husker plutselig en episode fra Danmark da bussen ventet på en mann som kom løpende. Men han skulle ikke med bussen. Han var bare ute og løp.

- Du er kald, sa han da jeg krøp inn under dynen.
– Bare utenpå.
– Er du trøtt?
– Nei. Jeg aner ikke hvorfor jeg gjesper så mye. Det er litt irriterende. Jeg glemte lighteren.
– Er du nødt til å røyke?
– Nei. Har du noe bedre forslag?
– Jeez!
– Du. Jeg er her. Jeg naken i sengen din. Du kan gjøre akkurat hva du vil med meg. Okei?
– Det er ikke så enkelt.
– Tenner du ikke på meg?
– Jeg gjør det.
– Så bra.
– Det er bare… jeg tenker for mye.
– Hm. Kanskje det hjelper å sove litt?

Det ristet i gulvet da den første trikken passerte morgenen etter. De tomme vinglassene klirret mot hverandre på nattbordet og vibrasjonene forplantet seg gjennom madrassen – gjennom puten – gjennom krøllene mine, og inn i hodet mitt. Jeg åpnet øynene og så profilen hans i silhuett mot det nakne vinduet. Han snorker i hvert fall ikke, tenkte jeg, og måtte smile av at det var det første jeg tenkte. Egentlig var han ganske søt.

Forelskede mennesker er stygge, sa Stein Mehren. Det var ingen humor i det. Det var ikke antydning til smil i blikket hans. Jeg hørte ikke etter da han fortsatte å lese. Det var bare den ene setningen som gjentok seg selv. Forelskede mennesker er stygge.
Skinnegangen blir linjer mot et forsvinningspunkt et sted i mørket bak tunnelåpningen, og damen med barnevognen glir ut av synsfeltet. Neste stasjon, Frøen.
Jeg lukker øynene og venter på følelsen av akselerasjon, selv om jeg vet at den er innbilt.

_