Flyndre & Morfin.

Jeg har hatt en underlig drøm om mormor.
Vi satt på kjøkkenet og det var sommer. Det ene vinduet var åpent. Det var fuglesang fra skogen, og hver gang det kom et lite vindkast kunne jeg høre små raslende lyder fra plastsnoren som holdt kjøkkengardinen til side. I det andre vinduet var det to fluer som surret. Noen ganger samtidig, noen ganger hver for seg. Mormor hadde den fine hvite nattkjolen på seg, og en lyseblå morgenkåpe utenpå. Den var åpen. Skyggene på halsen hennes forandret seg hver gang hun drakk te. Hver gang hun satt koppen fra seg kom det en forsiktig lyd av porselen. Hun sa ingenting, bare sukket lett når hun satt koppen på asjetten. Alt virket helt normalt. Jeg hørte på fluene som surret, så på mormor som drakk te og hørte på den lette raslingen hver gang gardinen beveget seg. Og slik gjentok det seg, gang på gang. Fluene surret i samme mønster og gardinen raslet. Og mormor drakk te og sukket da hun satt koppen ned. Tilslutt visste jeg akkurat når hver eneste ting kom til å skje. Når fluene hadde surret to ganger helt på likt ville gardinen rasle, og mormor ville løfte koppen og drikke te, og så ville gardinen rasle mens hun drakk, og så ville hun sette koppen ned med et sukk, og da ville fluene begynne å surre igjen. Så la jeg merke til en mann utenfor vinduet. Først som en skygge i øyekroken, men så ble han tydeligere. Det var morfar som gikk på stien bort til vedskjulet. Han bar på en ryggsekk som virket tung, for han bøyde seg fremover for å holde balansen.
”Du får vel springe ut å hjelpe ham med døra!”
Hvem var det som snakket? Det var ikke mormor, for hun drakk te og sukket da hun satt koppen fra seg. Og så begynte fluene å surre. Og så kom skyggen i øyekroken igjen, og morfar gikk fremoverbøyd på stien. Mormor løftet tekoppen og gardinen raslet.
”Du får springe ut å hjelpe ham med døra!”
” Ellers kommer vi ikke herfra! ”
Nå var det to stemmer. Hvor kom de fra?
”Kom deg på beina, jente!”
En tredje stemme?
” Å ikke vær så tafatt da! Spring og hjelp bestefar din! Ser du ikke han bærer seg skakk? Nei, dette hadde jeg virkelig ikke trudd! At du sku bli ei slik…”
- Jeg er ikke tafatt! Ikke si det!
”Så spring da! Spring, Cecilia… spring!”
- Hvor da? Det er jo ikke noen dør her!
”Spring, Cecilia… spring… spring…”

________

:::

Det tar et øyeblikk før jeg skjønner at jeg er våken, og nok et øyeblikk før jeg forstår hvor jeg er. Det er to fluer som summer i vinduet. Balkongdøren er åpen og gardinene lager små lyder hver gang vinden får den til å stryke lett mot gummiplanten som står på gulvet. Jeg er i det store soverommet. «The Master Bedroom», kalte pappa det alltid, litt høytidelig. Det var her han og mamma pleide å sove.
For en merkelig drøm… Spring, Cecilia… spring. Hvorfor skal jeg løpe? Er det Alice som er farlig? Hun sover på siden og puster stille med åpen munn. Et levende menneske, akkurat som meg. Det er ingenting som er så fint som to mennesker sammen. Kanskje hun drømmer… jeg har lyst til å kysse henne… la tungen gli rundt i munnen hennes og kjenne hvordan hun smaker. Så rart? For noen dager siden hadde jeg ikke lyst til kysse før vi hadde pusset tennene, men nå har jeg lyst. Er det fordi jeg elsker? Er det sånn det er…
Hva er klokken egentlig? Jeg har ikke lyst til å vekke henne… men jeg har lyst til å gjøre noe… noe jeg ikke tør… noe opphissende. Kanskje jeg skal ta på meg selv… og lage lyder så Alice våkner og ser det? Jeg får hjertebank av å tenke på det. Jeg kan legge meg oppå dynen. Helt naken. Da har jeg ikke noe sted å skjule meg… da er hun nødt til å se det når hun åpner øynene. Da vil hun se rett på meg… da ser hun alt. Tør jeg det?
- Siss?
- Er du våken? Jeg trodde du sov.
- Husker du i går… i lysthuset. Jeg har ligget og tenkt på det…
- Har du vært våken lenge?
- Lenge nok… jeg hørte hva du gjorde.
- Jeg gjorde det ikke. Jeg bare tenkte på det.
- Du pustet.
- Er ikke det lov?
- Alt er lov. Hva tenkte du på?
- Jeg vet ikke…
- På meg? Eller på noen andre?
- På deg.
- Lyver du nå?
- Nei… jeg tenkte faktisk på om det hadde vært spennende om du så på meg…
- Det vil jeg.
- Nei… jeg skulle ikke gjøre det frivillig… du skulle avsløre meg … tenker du aldri på… jeg kan jeg tenke på at jeg har latt meg selv fange i noe som er pinlig, noe jeg ikke ville turt å gjøre helt frivillig… sånn som da vi var bak skuret.
- Husker du det ennå?
- Det var min ide.
- Hvor gamle var vi? Elleve? Er det bare fire år siden?
- Det må jeg sjekke. Vi gikk i hvert fall ikke i samme klasse.
- Skrev du om det?
- Selvfølgelig.
- Hva skrev du?
Hva jeg skrev? Kan jeg fortelle det? Skal jeg fortelle noe som er bare mitt og som ingen andre vet? Det er pinlig, men også opphissende samtidig, akkurat som om hun hadde våknet og sett på meg… hvor grisete jeg kan være…
- Jeg skrev at… jeg hadde lyst til å kjenne på deg.
Jeg burde turt å si mer. Kanskje hvis hun spør…
- Hvordan…
Telefonen ringer og vi blir bare liggende og se på hverandre.
- Jeg må ta den!
- Kan du ikke ringe tilbake?
- Til hvem da? Det står ikke hvem som har ringt.
- Er det ikke faren din?
- Det vet jeg jo ikke…

Det er ikke faren min, det er faren til Alice. Han er bekymret. Det var bra jeg tok den.

Noen dager kan man kjenne at det blir varmt allerede om morgenen. Jeg går inn på kontoret til Mogens mens Alice er i telefonen. Det er mye som må pakkes. Massevis av små ting, papirer, medisiner, noen små brune flasker med latinske navn… en avrevet del av et brev ligger bak flaskene …efter medicineringen er blevet tabt eller nedsat, medførende at stofskifte og detoxifiseringsevne er faldende. Behandling afbrudt på grund af manglende … Manglende hva? Jøss.. morfin? Flydende morfin Ex Aq. Ex Aq ? Ex betyr vel uten, og Aq, det må være aqua. Uten vann. Hvor gammel er den? Den ser veldig gammel ut. Kan den egentlig bli for gammel? Hva står det i leksikon…

Morfin, smertestillende lægemiddel, der udvindes af opiumsvalmuen (Papaver somniferum). Morfin blev isoleret i begyndelsen af 1800-t. og tilhører sammen med andre stærkt virkende smertestillende lægemidler, fx heroin og metadon, lægemiddelgruppen opioider, der kan svække eller helt ophæve selv svære smerter. Morfin optages fra mave-tarm-kanalen og har en har en alment sløvende virkning, dempende på angst og uro. Ingen lokalbedøvende egenskaber.

Narkomane bruker morfin… hvor mye kan man ta? Et par dråper kanskje, hvis man blander det med vann… hvorfor står det ikke noen dosering på flasken?
Jeg setter den fra meg og finner utkastet til et prospekt i vinduskarmen. Pappa har altså tenkt å selge. Så dette er siste gang jeg er her… det er jo greit å vite… selv om det ikke er så overraskende…
- Hva gjør du?
- Jeg bare kikker litt… pappa skal selge. Her er prospektet.
- Fine bilder. Har han tatt dem selv? Der er noe feil her… lysthuset er ikke…
- Har du vært i Versialles noen gang?
- Nei. Skal vi gå og legge oss igjen?
Jeg stopper halvveis i trappen. Solen står akkurat så høyt at den skinner gjennom vinduet og ned på gulvteppet foran peisen. Mønsteret på gulvet er skyggene fra rekkverket på avsatsen…
- Da jeg var der så tenkte jeg at det en gang var noen som eide det. Jeg aner ikke hvorfor jeg tenkte sånn, men det var noe med at det var så stort, trappene var store, parken… alt.
- Det var ingen som eide Versailles. Det var…
- Jeg har bare lyst til å se litt… sånn at jeg husker det ordentlig.
De som kjøper det kommer sikkert til å pusse opp. Kanskje bygge det om, dele det opp slik at det kan bo to familier her… eller tre. Det jo mye plass på loftet. Alt kommer til å bli annerledes. Hva gjør vi med alt sammen? Bare kaster det? Det er jo ikke noe å ta vare på, egentlig. Det er siste gangen jeg er her. Det begynner å synke inn…
- Skal vi sette oss litt ved peisen? Jeg pleide å sitte der.
- Er du lei deg?
- Litt… jeg må bare ikke glemme å sitte der en gang til, før… det ble plutselig så trist… selv om jeg egentlig har tenkt det lenge.
- Du… ikke vær lei deg. Da blir jeg også lei meg.
- Det er bare sånn jeg er… jeg bare sipper for ingenting. Nei…vi bare legger oss… jeg kan sitte ved peisen senere.

Sol og lett vind. To fluer som surrer og gardinen som blafrer. Alice er på badet, og jeg legger meg på ryggen og venter. Men så står jeg opp igjen. Jeg må sjekke hvordan jeg ser ut. Det må være deilig å kunne hvile mens man er våken… Morfin virker ikke lokalbedøvende… hva betyr egentlig det? At jeg kan kjenne en orgasme like godt? Det er rart å se meg selv. Jeg ser annerledes ut når jeg er naken i et annet rom. Kanskje det er lyset… eller speilet. Alle speil er ikke like. Jeg begynner å bli voksen. Lukter jeg? Egentlig burde jeg vaske meg.
Nei, Alice liker det. Hvorfor bruker hun så lang tid?
Jeg trenger å drømme om natten, ikke bare fordi hjernen min skal drive å sjekke om alt mulig virker som det skal, selv om det også er viktig. Det er egentlig litt skummelt at hjernen min holder på med ting om natten, som om det er en annen person… eller en annen bevissthet inni meg. Hvorfor kan jeg ikke sjekke alt selv? Jeg burde i hvert fall få en rapport… hver morgen.
Nei, nå er det ordentlig sommer. Speedbåtene er ute og kjører. Det er sikkert noen gutter som kappkjører i bølgene… det slår med små forte smell…
Jeg ser dem fra balkongen. De er langt der ute og kjører nesten side om side. Så forsvinner de et øyeblikk bak øya, og like etterpå forandrer lyden seg. Jeg telle når de kommer til syne. Ett sekund-to sekund-tre..
To og et halvt sekund. Da er de 800 meter unna. Det lærte jeg av Mogens, en gang jeg var redd for tordenvær…
«Når det lyner kan du telle hvor langt tid det går til du hører tordenen. Du bruker akkurat et sekund på å si ”ett sekund”, og da har lyden gått trehundre og tredve meter. Og når det neste lynet kommer så kan du telle en gang til, og så vil du vite om det nærmer seg eller fjerner seg. Og hvis det kommer nærmere så kommer du bare inn til meg på kontoret.»
Da var jeg liten. Tenk at jeg husker det? Hva er det egentlig hjernen min vet som ikke jeg vet? Vet den noe om meg som jeg ikke får vite? Hva gjør den hvis den finner noe galt… noe som ikke virker helt som det skal? Forsøker den å reparere det? Den vil jo beskytte seg selv… kanskje mot alt det dumme jeg gjør med kroppen min som den ikke liker? Kanskje jeg er en trussel for min egen hjerne, men at den ikke har noe annet sted å være enn inni meg, så da beskytter den meg… for å beskytte seg selv? Hvis jeg tar morfin så blir den sikkert bedrøvet… skuffet over meg…

- Hey-ey, en naken pike på balkongen! Så det er det du gjør mens jeg pynter meg for deg? Står og viser deg frem for hele verden.
- Det er ingen som ser meg.
- Hva med han som vinker til oss?
- Hvor?
- Ser du ham ikke? Skal vi gi ham en liten oppvisning?
- Jeg ser ingen.
- Ikke jeg heller. Men vi kan late som om han er der.

Kanskje man har to personligheter… en når man er våken og en når man sover? Kan man bli schizofren av å tenke sånn? Eller tenker man sånn fordi man allerede har blitt schizofren? Det er skummelt uansett, at det er hjernen min som egentlig bestemmer hva jeg skal tenke. Det er derfor jeg liker det bedre når jeg er litt full. Da tenker den ikke så mye. Egentlig er det veldig rart, for hjernen min tenker jo fine tanker når jeg er alene. Det er bare når jeg har sex med andre at tankene mine ødelegger… aldri når jeg er alene. Alice har ikke noen problemer. Hun smiler med åpen munn og ser meg i øynene når hun kommer… jeg er egentlig litt misunnelig. Mer enn litt, faktisk.

- Skal vi lage middag sammen? Jeg kan lære deg å lage en god saus… jeg fant en ising, den er stor nok for oss.
- Har du sluttet å spise kjøtt?
- Nei, men det passer bedre med hvitvin til fisk. Jeg kan lage en fransk saus med hvitløk…
- Jeg har funnet morfin. På kontoret til Mogens.
- Brukte han morfin? Er du sikker på at han ikke hadde kreft?
- Nei… det var noe med lungene.
- Man får morfin når man har kreft. Ikke når man har noe feil med lungene. Det er jo farlig.
- Hvordan vet du det?
- Farfar døde av kreft, og da fikk han morfin, og så fikk han problemer med å puste. Det kan jeg huske.
- Narkomane bruker det jo, og de puster vel helt normalt? … har du lyst til å prøve?
- Nei! Er du gal?
- Det stod i leksikon at man blir avslappet og rolig av det.
- Avslappet og rolig? Hvorfor vil du være det? Er det sherry i barskapet?
- Hvorfor spør alltid om to ting samtidig?
- Har du sherry?
- Jeg hørte godt hva du spurte om, men jeg kan ikke svare på to ting samtidig!
- Kanskje du trenger litt morfin? Hvor er den?
- Her.
- Er du seriøs?
- Ja. Jeg blir sliten av meg selv.
- Er det ikke bedre med en valium?
- Alice! Jeg bare tuller med deg! Jeg skal se om det er noe sherry…

Er jeg seriøs? Vil jeg virkelig ta morfin? Jeg stoler ikke på meg selv. Det er best jeg kaster den… eller legger den tilbake, da vet jeg hvor den er. Jeg må slutte å tenke så mye, men jeg merker at jeg er alene med Alice hele tiden. Bare oss to. Da tenker jeg på det hele tiden. Det er ikke nok med en telefonsamtale med pappa en gang i mellom. Vi trenger å være sammen med noen andre også, ellers bare tenker jeg hele tiden. Men samtidig har jeg ikke lyst til å være sammen med noen som ikke kan få vite at vi er kjærester. Jeg har ikke lyst til å måtte gjemme det bort. Da kommer jeg til å overdrive at vi ikke er kjærester og kanskje gjøre noe jeg ikke burde. Hvorfor har hun ikke sagt noe? Det ble bare et stort antiklimaks da jeg sa hva jeg hadde skrevet. Kanskje hun ikke vil snakke om det? Hun kan ikke bare ignorere meg når jeg forteller noe som er pinlig… det har hun ikke lov til. Ikke hvis vi skal elske alt…

- Blir du med i kjøkkenhagen? Jeg vet ikke hvor alt står… er det noe galt?
- Nei. Jeg fant denne. Jo. Jeg kan bli med.. hvorfor spør du hele tiden om to ting?
- Få se… Dry Sack… det står den er femten år gammel. Like gammel som oss.
- Like ung kanskje?
- Whatever…blir du med? Vi må finne oregano.
- Det tror jeg ikke vi har.
Hva er det nå da?
- Siss. Skal jeg lære deg en ting?
- Hva da?
- Det er noe der heter følelsebetoning. Har du hørt om det?
- Nei. Jo, det har jeg vel!
- Jeg trenger altså ikke vite hva du tror vi ikke finner i kjøkkenhaven. Du trenger ikke forberede meg på at jeg kommer til å bli skuffet. Jeg blir ikke skuffet om vi ikke finner det, for det står en boks oregano på krydderhyllen. Rett der. Kanskje vi finner noe annet vi kan bruke? Okei?
Er hun sint på meg? Nei..hun smilte hele tiden. Kanskje jeg er veldig negativ? Kanskje hun har rett… jeg har alltid forventninger, men når det nærmer seg tenker jeg bare på alt som kan gå galt. Har jeg alltid vært sånn?
- Har jeg alltid vært sånn?
- Det vet jeg ikke. Jeg har bare kjent deg i ti år.
- Dust!

Alice har lyst til å se verkstedet.
- Husker du vi spionerte på Andresen?
- Mm.
- Jeg har aldri vært der inne… har du nøkkel?
- Det er ikke noe å se…
- Nei… men jeg tåler altså å bli skuffet. Okei?

Garasjen har nok ikke vært åpnet på lenge. Nøkkelen går lett rundt, men hengslene er så rustne at det tikker og smeller faretruende da vi trekker i døren. Vi får åpnet den akkurat nok til at vi klarer å smyge oss inn. Lyset virker selvsagt ikke, men det kommer en fin lysstripe gjennom døren og vinduet. Det er lys nok til å se. Da jeg var liten pleide det å stå tre biler her. Mamma sin Renault, pappas Volvo og den som alltid hadde presenning. Den står her fortsatt, under presenningen. Jeg tror jeg har sett den to ganger. Den er hvit.
- Hva er det under presenningen?
- Bilen til Mogens.
- Den grønne?
- Nei. Den er sort.
- Den er grønn. Vi kjørte tur i den.
- Det kan jeg ikke huske… når var det?
- Vi kjørte ned til hovedveien og ned til tennisbanen. Husker du ikke det?
- Nei. Når?
- En sommer. Skal vi se på den?
Det støver av presenningen når vi bretter den over taket. Hun har rett. Den er grønn.
- Det er Jaguar! Den har en har en jaguar på panseret. Den må være gammel.
- Jeg trodde den var sort…
- Er den åpen?
- Det tror jeg ikke… jo, det er den.
Det lukter gammelt da jeg åpner døren.
- Den er jo helt som ny!
- Den ble nesten aldri brukt.

Her har Mogens sittet og kjørt en gang. Hendene hans har holdt i rattet. Akkurat som jeg gjør nå. Og så har han vært stolt, og sikkert kjørt veldig forsiktig ned til hovedveien så bilen ikke skulle bli støvete. Kanskje han smilte. Mogens forandret seg når han smilte… han burde ha smilt mer. Da hadde jeg sikkert likt ham bedre…

- Se, her står det. Den er fra nitten femtini. Da er den altså trettisyv år gammel. Skal den selges tror du? Den er sikkert verdifull. Pappa hadde en gang…
- Alice. Ikke si så mye…
- Unnskyld. … har du lyst til å være alene?
- Nei… det er bare… det er så mye som kommer til å bli borte. Et helt liv.
- Mogens?
- Nei, ikke bare Mogens. Alt. Akkurat nå er det her. Nå kan jeg ta på det, og jeg kan gå rundt i huset som jeg alltid har kunnet… men snart er det borte. Snart er du borte også.
- Jeg? Jeg har ikke tenkt å bli borte.
- Egentlig har vi aldri eksistert. Det er bare du og jeg som finnes. Ikke vi.
- Fordi ingen vet det?
- Jeg har lyst til å være stolt over at vi er sammen.
- Er du ikke det?
- Er du?

Vi er stille mens vi lager middag. Jeg noterer mens vi lager saus, lærer å sautere i en varm gryte, smaker på sherryen og syns det er vondt. Men den er god å ha i sausen, og det skal bare være en spiseskje. Alice varmer tallerkener og fat i stekeovnen.
- Du tenker på alt.
- Så holder maten seg varm lenger.
- Han har lært deg mye.
- Ja. Han pleier å skryte av at jeg kunne lage mat før jeg kunne gå. En gang har jeg lyst til å ha en cafe.
- Han som får deg er en heldig mann.
- Det er jo du som får meg… tar du tallerkenene? Vær forsiktig så du ikke brenner deg.

:::