Det som er konstant

Det kan by på problemer å kvitte seg med en madrass.

Det blinker på nytt fra fyret. Jeg ser speilbildet av blinkene i glasset på den åpne balkongdøren døren, og går ut for å se. ”Fyr er laget for at sjøfolk skal vite at det er noen som tenker på dem”. Noen har nok fortalt meg det en gang, for det er alltid det jeg har tenkt når jeg har sett fyret blinke. Egentlig er det ikke et fyr. Ikke i den forstand at det har en bofast fyrvokter som sørger for å pusse reflektoren og skifte lyspærer. Mogens tok meg og Alice med dit en gang for at vi si skulle få se det. Det er den eneste gangen jeg husker at han inviterte Alice med på noe. Vi kjørte ut i motorbåten og fikk se det på nært hold.

Vi har sett på fyret i dag. Det var ikke et fyr, bare en tykk, hvit stolpe i mur som stod på en holme, omtrent tre meter høy. Den lignet på en krone-is som står opp ned, med en glasskuppel på toppen. Mogens og Alice og jeg var alene i båten og vi måtte holde oss på dekk. ”Hvis Alice må på toalettet så får du følge henne”, sa Mogens før vi dro. Det var betingelsen for at hun fikk være med. Hun var mitt ansvar. Det syns jeg var merkelig. Da jeg spurte pappa sa han at det var på grunn av noe som skjedde under krigen. Noe som jeg ikke trengte å vite. Hvordan kan Alice ha gjort noe galt under krigen? Det er visst mye jeg ikke trenger å vite.

Man vender seg til alt som er konstant. Oljefyren som durer i kjelleren og fyret som blinker. Det blir konstanter som man ikke tenker over. Det er først når det skjer en forandring at man legger merke til det.

______

Det er Alice som får summet seg først.
- Dette, fru Harring, heter en aktstudie. Har du hørt om det? Den er i kobolt og rødt. Den har blitt riktig fin. Vil du se?
- Takk, jeg har sett mer enn nok! Dere kunne satt hele huset i brann!
Det får jeg ikke til å stemme.
- I brann? Hva mener du med det?
- At dere skal være lykkelige for at dere ikke har brent inne, hadde jeg ikke kommet i siste liten.
- Hvorfor hadde vi brent inne?
- Fordi det griseriet dere har laget til frokost var i ferd med å antenne på komfyren!

Det hadde begynt å blåse da vi gikk og la oss, og da jeg våknet i morges var det strålende sol. Men det var kaldt og vind, og sjøen gikk hvit. Kanskje naturen har bestemt seg for å vise oss eksempler på hvor mye vær den kan lage? Som om vi ikke vet det.
Om fru Harring virkelig trodde en svidd omelett ville være nok til å sette huset i brann, er hun dummere enn jeg hadde forstilt meg. Jeg tror nok heller hun forsøkte å bruke det som en måte å få et overtak på. Da det ikke fungerte trakk hun opp trumfkortet sitt.
- Hva tror du din far sier til at du har føyd til to kasser vin på leveringen? Du trodde kanskje ikke jeg visste det?
- Skal vi ringe ham og høre? Tror du han syns det er bedre at jeg henger i sentrum og ruser meg?
- Det har ingenting med saken å gjøre hva jeg tror.
- Nei, der har du faktisk et poeng. Hva om vi reverserer det?
- Det er bestilt og levert. Det kan ikke reverseres.
- Jeg tenkte ikke på leveransen. Jeg tenkte på at det faktisk ikke angår deg hva jeg bestiller og hva jeg får levert, og heller ikke hva min far måte mene om det.
- Det gjør det i aller høyeste grad, ettersom det er meg som står ansvarlig for innkjøpene!
- Bestillingen er ringt inn av meg. Det vil butikken bekrefte, dessuten vil jeg selvsagt fortelle min far at det var jeg som gjorde det. Er du så fornøyd?

Fru Harring var ikke fornøyd. Fru Harring var født kronisk misfornøyd. Men hun gjorde det hun var kommet for å gjøre, og ga meg en opplysning.
- Dere får sørge for å rydde etter dere. Det kommer noen for å se på huset på mandag.
Det var en opplysning jeg likte dårlig. Fru Harring hadde fått en telefon fra min far og fått beskjed om at huset måtte være nyvasket til mandag. Det var derfor hun hadde kommet den lange veien. Jeg syns egentlig litt synd på henne da hun kom ned etter å ha vasket andre etasje. Hun virket plutselig gammel og sliten, og gjorde en grimase da hun rettet seg opp etter å ha satt fra seg vaskebøttene.
- Har du vondt i ryggen?
- Jeg var slett ikke forberedt på at alle rommene var tatt i bruk. Det burde din far ha sagt. Hun og så på klokken og sukket.
- Og rommet ditt trenger å luftes!
Rommet mitt hadde jeg helt glemt. Det var bra hun minnet meg på det. Det må ikke bare luftes.
- Du trenger ikke vaske annet enn hallen og dagligstuen. Alice og jeg kan ta resten i morgen.
- Kan jeg stole på det?
- Du kan ta sjansen. Ellers må du gjerne vaske det hele hvis du vil. Skal jeg vise deg noe Mogens har skrevet til meg?
Hun tørket hendene på forkleet og fant frem brillene sine da jeg ga henne brevet jeg fant i stokken. Så snudde hun seg litt for å få bedre leselys. Jeg så på henne mens hun leste. Øynene hennes var uttrykksløse da hun ga meg brevet tilbake.
- Hvorfor viser du meg dette?
- Tror du Mogens stolte på meg?
- Det har jeg da ikke tvilt på… men jeg sier takk for tilbudet. Det passer meg bra å ikke bli for sen.

________

Da jeg så ut av vinduet i morges, var noe av det første jeg la merke til at fyret hadde sluttet å blinke. Burde jeg melde fra? Det er jo en grunn til at det står der og blinker. Jo, det var nok best å melde fra, men til hvem? I mangel av noe bedre ringte jeg lensmannskontoret og fikk snakke med en hyggelig mann. Han virket oppriktig glad for at jeg ringte, og skrøt av hvor observant jeg var. Han skulle sørge for å videreformidle det og takket for at jeg hadde meldt fra. Og etterpå følte jeg meg glad, og litt stolt.
Og nå blinker det igjen. Det har altså vært noen der og reparert det i de høye bølgene, så da må det ha vært viktig. Og på en merkelig måte får det blinkende fyret en helt ny verdi for meg. Jeg har aldri likt at det blinket. Jeg har flere ganger syns det har vært forstyrrende og håpet at det skulle stoppe. Men nå liker jeg faktisk at det blinker. Så har jeg altså gjort det rette. Det kommer en stolthet i meg når jeg kan stå her og betrakte resultatet. Kanskje jeg har reddet noen fra den sikre død… noen som aldri får vite om det…og kanskje noen har gjort det samme med meg, uten at jeg vet det? Det er vel det som er vår plikt egentlig… å bidra til alles beste. Men gjør jeg det? Plukker jeg opp en flaske som ligger på veien, eller sykler jeg bare forbi? Jeg burde egentlig ha det som et forsett å hjelpe til alt jeg kan. Det koster meg ingenting… og så er jo noe som heter karma… det er det lett å glemme. Man får tilbake det man gir. Men hvor begynner det? Skal jeg gi først og så få tilbake? Nei. Det blir feil å tenke sånn. Man skal ikke gi for å få noe igjen…der nok ikke sånn det virker. Det vet jeg jo når jeg tenker meg om… To ganger på åtte år har jeg fått et smil av fru Harring. Klasseforstanderen min smilte til meg én gang på tre år…altså ekte smil, ikke overbærende eller hånlige smil, for de har jeg ikke tall på. Kan det være min egen feil? Alice sier jo at jeg er negativ…
- Hva gjør du?
- Ingenting. Bare ser. Se! De har reparert fyret. Husker du vi var der?
- Jeg trodde ikke du likte det.
- Nei. Men jeg liker det nå.
- Tror du hun kommer til å sladre?
- Fru Harring? Nei. Men det må hun gjerne. Jeg kommer jo til å fortelle det.
- Alt?
- Nei. Bare om vinen… vi må huske å ordne på rommet mitt. Jeg må flytte tilbake dit på mandag, når pappa kommer, og du også, hvis du vil… eller skal du reise?
- Jeg vet ikke. Tror du han blir sint?
- Min far? Nei. Ikke på deg… ikke fordi vi er sammen.
- Det var min ide, med vinen.
- Ja, men det var jeg som gjorde det. Men han blir ikke sint for det heller. Så du blir?
- Det er det jeg har lyst til.
- Fint.
- Jeg tror ikke din far liker meg.
- Hvorfor ikke?
- Det er noe min far har fortalt. Noe som skjedde da det var krig. Det er derfor Mogens ikke ville ha meg inn i huset.
- Vet du hva det var?
- Det var noen penger som ble borte… ganske mange. Har jeg sagt at min far er jøde?
- Ja.
- Mogens hjalp mange å flykte til Sverige da tyskerne kom. Og så ble det borte noen penger fra båten hans, og han mente at det var besteforeldrene mine som hadde tatt dem, fordi det ikke kunne være noen andre.
- Men det var ikke dem?
- Nei. Eller det vet jeg jo ikke. Min far sier det ikke var dem.
- Men det er jo uansett ikke din skyld.
- Nei. Men Mogens mente jeg kommer fra en familie som stjeler.
- Men hvorfor var det da din mor som kom hit da jeg ble født?
- Hun er ikke jøde. Hun har bare giftet seg med en. De kjente hverandre, din og min mor.
- Det er visst mye jeg ikke vet. Hvordan kjente de hverandre?
- Det har jeg aldri spurt om, men din mor er faktisk min gudmor. Jeg tror det er omvendt også.
- Det høres rart ut. Skal man ikke vite at man har en gudmor? Det må jo være poenget ?
- Kanskje jeg husker feil.
- Men pappa har i hvert fall aldri sagt et eneste vondt ord om deg. Han syns det var helt flott at du skulle bo her… bare vent, så ser du nok jeg har rett.

______

Fru Harring hadde rett. Det stinker på rommet mitt, selv om fru hun har åpnet vinduet.
- Den madrassen tror jeg vi kaster. Vi kan sette den bak verkstedet.
- Du må jo ha en madrass?
- Jo, men det finnes flere. På loftet. Vi finner sikkert en som passer.
Vi måler den med en linjal. 120 x 200 cm. Så går vi på loftet.

”Disniland i de tusen hjem”. Musikk til arbeidet, insisterer Alice, og den må være høy, så mammas platespiller er installert og The Aller Værste knitrer og ljomer når vi omsider kan synke ned på den nye madrassen, fullstendig utslitte. Nå gjenstår det bare å bli kvitt den gamle… men først må vi ha noen styrkedråper, og spise resten av jordbærene fra loftet.
- Jordbær er proteinrik kost… det står en dedikasjon på coveret. Tror hun kjente dem?
- Det kan godt tenkes. Når er den fra?
- Nitten åttien.
- Vi var mye i Norge da jeg var liten.
Madrassen er tung, mye tyngre enn den vi hentet på loftet, og selvfølgelig mangler den to bærehåndtak, og selvfølgelig ett på hver side. Vi sleper den ut på gangen, og får antageligvis ideen samtidig. Det er Alice som sier det først.
- Hvis vi vipper den over gelenderet så slipper vi å slepe den ned alle trappene.
- Jeg tenkte akkurat det samme.
Hva kan gå feil? Det er ingenting den kan treffe. Det er god plass, uansett hvor den lander. Det er langt å slepe den ned trappene. Det blir tungt nok å få den bort til verkstedet. Vi er lattermilde da vi vipper den opp på gelenderet.
Og så skjer det utenkelige.
Idet vi slipper den går døren opp. Jeg ser madrassen falle i sakte film og en person med to bæreposer som kommer inn døren. Anton, tenker jeg. Så singler det i glass og alarmen begynner å ule.
”Spisse sko, spisse sko” The Aller Værste. For et navn…
Alice er allerede på vei ned trappen innen jeg kommer ut av sjokket. Merkelig nok er Anton helt i orden, og det er bare to flasker som har knust. Jeg må stoppe alarmen og har bare tre forsøk. Det må være fru Harring som har skrudd på alarmen i vanvare… eller har hun gjort det med vilje? Nei. det vil jeg ikke tro… jeg husker heldigvis riktig kode.
Så ringer telefonen. Det er vaktselskapet.
- Sommertid!
Det er en mann som snakker.
- Ja, det er det. Alarmen gikk av ved et uhell.
- Sommertid!
- Hallo? Er du en person?
- Ja. Jeg skal ha en respons. Når jeg sier sommertid så skal du svare.
- Hva da?
- En respons! Et kodeord. Ellers kan du være hvem som helst, og da må vi foreta en utrykning. Det koster to tusen kroner.
- Det vet jeg ikke. Min far sa det ikke… vent. Jeg kan ringe ham fra mobilen.
Men pappa tar selvfølgelig ikke telefonen.
- Da er vi dessverre nødt til å rykke ut.
- Okei. Lykke til. Det er en kilometer å gå, for veien er ikke kjørbar.
Det er ren bløff. Det har vært sol og vind i hele dag. Veien er sikkert helt fin, men jeg vil ikke ha dem hit, og håper de får kalde føtter.
- En kilometer?
- Ja.Litt mer. Ta med slagstøvler. Det er gjørme.
- Så du er datteren?
- Ja.
- Kan jeg stole på det? Du har ikke en faks?
- Nei.
- Er det noen ansatte hos dere?
- Fru Harring
- Ja. Det stemmer. Jeg får ta ditt ord.
- Det er en klok avgjørelse… forresten…er ikke kodeordet lysthuset?
- Jo. Det er korrekt. Godt. Ha en fin kveld.
Han høres lettet ut. Jeg burde tenkt på det med en gang. Pappa har bare to passord han bruker på alt; enten ”sommertid” eller ”lysthuset”.
- I lige måde. Beklager bryderiet. Adjø.

Jeg er ikke så glad for å se Anton, men jeg er glad vi får hjelp med madrassen, selv om han klager.
- Den stinker!
- Ja. Det er derfor den skal kastes.
- Det er fordi vi tisset i den, sier Alice og ler.
- Det tror jeg Anton har forstått.
Men Alice gir seg ikke.
- Har du noen gang tisset i sengen, Anton?
- Ja. Da jeg var liten. Det har vel alle.
- Jeg mener fordi du hadde lyst? Det gjorde vi.
Er hun fra vettet?
- Det var et uhell, Alice! Det var du som gjorde det med vilje.
- Var det et uhell bak skuret også?
- Nei…
- Hva er det dere snakker om?
- Om at vi liker å tisse på oss. Har du gjort det?
- Nei.
- Det er Alice som liker det. Ikke jeg.
- Det er synd å lyve når man er kristen, Siss!
Anton rister på hodet og ler.
- Er du kristen? Det visste jeg ikke.
- Det er mye du ikke vet, Anton. Og hvis du sier et eneste ord om dette til noen så skal alle få vite at du selger vin til mindreårige!
- Skal det være en trussel? Det vet da alle.

Perfekt! Jeg er flau og glad det har blitt mørkt. Jeg føler meg varm og gruer meg til vi kommer inn i lyset. Hvorfor måtte hun si det? Også til Anton! Hva er vitsen med å være hemmelige kjærester når hun forteller det til ham? Da får jo hele verden vite det… men det er dummest for henne. Jeg har ikke lyst til å gå inn. Kanskje jeg skal foreslå et bad?
- Jeg har lyst til å bade. Er det noen som blir med?
Alice og Anton ser på hverandre. Jeg kan se at Alice liker ideen.
- Ja! Skal vi bade nakne?
- Det kan vi vel.
Anton er reservert.
- Er det ikke kaldt?
- Bare med en gang.
- Men dere har drukket. Da skal man ikke bade.
- Det er derfor du må bli med, så du kan redde oss. Jeg tror Anton er redd for at manndommen hans skal krympe, tror du ikke?
- Det er jeg vel ikke! Vi kan godt bade for min del… altså hvis det ikke er noen folk der.

:::