Solnedgang

Tiden har gått merkelig fort, selv om det har skjedd mer den siste uken enn noen andre uker jeg husker. Det er allerede mandag, og i dag kommer pappa tilbake. Så da er vi ikke lenger alene. Vi? Det føles fortsatt uvirkelig, men beviset ligger ved siden av meg og sover. Et øyeblikk ønsker jeg vi hadde sovet den siste natten i det store soverommet. Da kunne jeg gått ut på balkongen nå, og stått naken i solen. Og så kunne jeg sett inn på sengen og sett henne… og tenkt at jeg er heldig som kan gå inn og legge meg hos henne når jeg vil. Men jeg er glad vi ikke gjorde det. Jeg merker at det ikke er helt borte ennå. Jeg får fortsatt bilder i hodet når jeg tenker på det rommet. Er det fortsatt rester av ham inni henne?
Det rumler i maven.
Jeg trenger frokost.
Noe lett.

_____

:::

- Har dere brukt radioen min?
Fru Harring er på kjøkkenet da vi kommer ned. Det hadde jeg helt glemt.
- Nei… jo. Vi har hørt på nyhetene.
- Ja, nå er den helt død!
- Den virket i går… vent. Det er fordi vi har tatt ut kontakten. Vi måtte støvsuge.
- Man støvsuger ikke et kjøkken! Man vasker det!
- Jo, men vi hadde et uhell. Det kom noe ut av en pose. Når er det de kommer?
- Det kommer ikke noe ut av en pose av seg selv! Når din far kommer?
- De som vil kjøpe huset.
- Det vet jeg ikke. De kommer sammen med din far.
- Hva skal du gjøre hvis det blir solgt?
- Det er ikke noe jeg vil bekymre meg om før det har skjedd. Det burde ikke du heller.
- Forstyrrer vi?
- Jeg skal vaske tøy. Er det noe mer som skal vaskes så må jeg få det nå, før jeg går i kjelleren.
- Det er bare det som er i kurven.
- Det har jeg tatt. Husk å rydde opp etter dere.
Alice smiler når fru Harring har gått.
- Gud hvor sur hun er! Er hun sånn alltid?
- Jeg vedder fem hundre på at jeg skal få henne til å smile.
- Fem hundre? Nei. Det vil jeg ikke.
- Du tror jeg klarer det?
- Det har jeg ikke sagt. Skal vi ikke si ti tusen – ti tusen kyss?

Vi spiser frokost på altanen. Det er fortsatt litt igjen av drømmen, er det ikke? Også i virkeligheten er det sol og lett rasling fra løvet… og tynne, gjennomsiktige gardiner som vifter lydløst i døråpningen. Det er varmt, selv om vi sitter i skyggen. Varmt og dovent. Ti tusen kyss… rekker vi det? Da må vi kysse over 150 ganger om dagen. Hvorfor er hun ikke redd for å bli gravid? Tar hun piller? Hun har hvert fall ikke spiral… da ville jeg kjent tråden.
Vi er stille. Drikker te og spiser ristet loff, med hjemmelaget appelsinmarmelade som Lotte har laget. Hva gjør man på en sånn dag? Går på stranden kanskje, sykler til markedet og ser på sko? Alice har knyttet et tørkle rundt hodet og ser ut som en pirat med pannebånd… kanskje vi skulle ta en tur med båten? Jeg kan vel klare den alene.
- Blir du rik når det blir solgt?
- Rik? Nei. Det har jeg ikke tenkt over. Det er pappa som har arvet… skal vi ta en tur med båten?
- Så da er det han som blir rik?
- Det er egentlig ikke pappa som selger det heller. Det boet.
- Det må være verdt mye?
- Det tror jeg ikke. Det er for dyrt å holde det, og så er det fortsatt gjeld etter ombyggingen.
- Får du ingenting?
- Jeg får det jeg trenger. Det har jeg alltid fått. Jeg er ikke så opptatt av det.

Alt Alice gjør virker så tilfeldig og naturlig. Hun kan kle på seg hva som helst og se fin ut. Jeg må se nøye på henne for å se at hun har sminket seg. Hun ser alltid fin ut på bilder også… hun kan sikkert bli filmstjerne hvis hun vil, eller modell. Hva kan jeg bli? Jeg er altfor lav til å bli modell…
- Det er mange som har vært misunnelige på deg. Vet du det?
- På meg? Hvorfor det?
- Fordi du bodde her… og fikk alt du pekte på.
- Det gjorde jeg vel ikke? Hva er det jeg har fått som ikke alle har fått? Jeg er den siste i klassen som har fått mobiltelefon!
- Du var den første som hadde datamaskin!
- Det var for å skrive… og for å lære. Dessuten var den brukt…
- Jeg har ennå ikke datamaskin… det er ikke mange sekstenåringer som har det.
- Sekstenåringer?
- Ja.
Hva er det for slags smil hun har? Hva er det jeg ikke forstår nå? Herregud! Selvfølgelig!
- Alice! Du har bursdag i dag?
- Det var i går.
- Jammen, hvorfor sa du ikke noe? Du skulle hatt presang!
- Hvorfor det? Jeg hadde jo en flott bursdag. En flott middag og en flott natt… jeg er kjempefornøyd.

Jeg må si fra til fru Harring at vi drar. Så vet hun både at vi er ute med båten, og at hun er alene. Det er best å skifte til shorts. Kanskje jeg også burde ha pannebånd? Nei. Da hermer jeg etter Alice. Det vil jeg ikke… jeg trenger forresten ikke behå… jeg har jo ingenting å ha inni den uansett… en skjorte får være nok… og en tynn bluse kan jeg ha i vesken. Husk solbrillene…
Nøkkelen henger der den pleier, på veggen til garderoben. Alice prøver en av Mogens gamle hatter og ser seg i speilet. Den passer perfekt, akkurat som alt annet hun prøver.
- Kan jeg låne den?
- Du kan få den.
Og vips, så har hun tatt av seg pannebåndet og knyttet det rundt hatten. Og så er hun perfekt, med helt ny image.

_______

Vi går stien forbi lysthuset. Alice tar hånden min når vi kommer ned på turveien. Hun later som ingenting. Hun har satt solbrillene i hatten og bruker hånden til skygge for solen, overdrevent opptatt av ett eller annet som jeg ikke kan se. Så ser hun på meg, smiler og gir hånden min et lite trykk.  Jeg har aldri likt å bli leiet. Ikke av gutter. Jeg har følt det som om de egentlig har hatt lyst til å holde meg fast… eller vise meg frem… som om jeg var noe som tilhørte dem, et bytte de hadde fanget… og eide. Men Alice kan godt få eie meg. Alle må gjerne se at hun eier meg… det er rart hvordan det skifter så lett.
Jeg vil instinktivt slippe taket når det kommer en eldre mann mot oss, men Alice holder meg fast. Han ser på oss og smiler. Jeg har sett ham før. Han er en av Mogens bekjente. En av dem han aldri likte.
- Hei. Fint vær ! sier han og løfter på solhatten.
- Ja. Nå er det ordentlig sommer.
Han stopper, og da gjør vi det også. Alice holder meg tett inntil seg. Nesten demonstrativt tett.
- Jeg ser jo dere koser dere. Hyggelig med unge mennesker som er ute og koser seg.
- Vi skal en tur på sjøen.
Jeg holder opp nøklene og rasler med dem for at han skal forstå at vi har båt.
- Vi du bli med?
- Nei takk, men det gjør dere rett i. Det er en fin dag for en sjøreise. Hadde jeg vært yngre hadde det nok ikke vært nei i min munn.
Han humrer og tørker seg over pannen.
- Nei, det skal være sikkert, men jeg sier takk for invitasjonen, og så får jeg gå videre. Lykke til med seilasen.
- Tusen takk! Ha en fin dag.
- I lige måde.
Alice smiler og snakker med lav stemme da vi går videre.
- Hva om han hadde sagt ja?
- Nei. Han skal bort på cafeen og drikke portvin. Det vet jeg godt.
- Tror du han så det?
- At vi leide hverandre?
- Nei. At vi er kjærester?
- Det vet jeg ikke.
- Du sa alle kunne se det?
- Han så det sikkert. Han syns sikkert det var søtt.
- Søtt?
Kanskje hun ikke er så redd som jeg trodde? Jeg burde absolutt hatt en presang til henne. Hun hadde fortjent det.
- Mente du det du sa i går?
- Hva sa jeg?
- Du sa det ikke… men du sa at du kunne si det.
- Jeg spurte bare om det var det rette øyeblikket.
- Syns du ikke det var det?
- Jo. Tenk at jeg glemte bursdagen din…
- Vil du ikke snakke om det?
- Det er ikke det… hvorfor trenger jeg si det? Du vet det jo.
- Kan man si det for mye, tror du?
- Nei. Værsågod.
Det er en absurd samtale. Vi begynner å le.
- Har du bestemt deg?
- Ja.
- Hva har du bestemt?
- Det vet jeg ikke.

Hun slipper hånden min da vi kommer frem til båthavnen. Det er tydeligvis flere som vil på sjøen, så det er ganske mange mennesker der. Parkeringsplassen er ganske full. Havnen er bygget om og utvidet med flere plasser siden i fjor, og det er ikke så lett å orientere seg. Det er bra det står nummer på nøkkelen. Vi stopper og tar av oss skoene da vi går ut på moloen. Det er sommer, og deilig å gå på varmt tre.

______

Wictoria er en ombygget finsk skyssbåt på rundt 35 fot. Hun er ti og en halv meter lang, og to meter og femti bred. Hun er såpass stor at jeg ikke liker å manøvrere henne når det er trangt , så jeg er glad hun ligger med hekken inn. Da er det bare å ta henne rett ut.
Det er stekvarmt når vi går om bord. Vi hekter av kalesjen og ruller den sammen. Så bærer vi den nedenunder og legger den i salongen. En gang blåste den til havs og sank, fordi jeg hadde lagt den fra meg på benken. Da fikk jeg skjenn, og så lærte jeg meg å alltid legge den under dekk. Egentlig har den plass under benken bakerst, men der ligger gummibåten. Under de andre benkene ligger redningsvestene, så der er det heller ikke plass. Så da får den ligge i salongen. Stengene har plass bak benkene. En bak hver benk. Ellers kan de bli liggende og klirre mot hverandre. Mogens like ikke det.
- Jøss! Det er jo en hel leilighet her. Her kan man jo bo!
- Ja. Men det blir kaldt om vinteren.
- Har du sovet her?
- Ja. Mange ganger.

Jeg sjekker strøm og drivstoff. 400 liter. Da kan vi kjøre i over ti timer. Det holder til Tyskland og tilbake. Men det skal vi ikke. Jeg tenker vi skal kjøre ut til fyret, og så bort i bukten etterpå. Der er det fint å ankre.
- En gang var jeg vakt her om natten. Da fikk jeg hundre kroner av Mogens.
- Hvorfor var du vakt?
- Fordi det kan komme noen og stjele.
- Kom det noen?
- Nei. Men det var ganske skummelt, selv om vi var to stykker.
- Hva hadde du gjort hvis det hadde kommet noen?
- Sagt fra på walkie-talkie. Så hadde det kommet noen store menn. Det er vakt her hver natt. Alle som har båt her må sitte vakt på omgang.
- Om vinteren også?
- Ja. Eller så betaler man noen. Det er noen som pleier å gjøre det for betaling. Jeg tror jeg har sjekket alt. Skal vi dra?
Alice nikker. Jeg vrir nøkkelen i posisjon og sjekker at alle lampene kommer på, så trykker jeg på startknappen. Det summer langt nede under gulvet og så ser jeg at turtelleren beveger seg. Da skal jeg slippe knappen, og så skal lampene slokne. Men jeg slipper nok litt for tidlig, for det blir helt stille. Jeg må prøve en gang til. Vent. Det er en knapp til jeg skal trykke på. Den skal holdes inne i fem sekunder. Det hadde jeg glemt.
- Jasså? Vil den ikke gå?
Jeg kjenner igjen stemmen med en gang. Det er Pila, vaktmesteren fra skolen.
- Jo. Jeg hadde bare glemt…
- Jeg hører den skal selges? Den blir vanskelig å selge når den ikke starter.
Selges? Det visste jeg ikke… men det trenger ikke han å vite.
- Har du lyst å kjøpe den kanskje?
Han liker meg ikke, og det har han god grunn til. Jeg har en gang gitt ham en appelsin som jeg hadde sprøytet full av alkohol, og rapportert ham for å være påvirket i skoletiden. Det var stygt gjort, men det var den perfekte hevn. Det var hans egen feil. Jeg vet han ikke skal kjøpe båt. Han er en landkrabbe.
- Kjøpe den, nei! Ikke for den prisen! Det er den ikke verdt. Og så går den jo ikke heller.
- Jeg tror nok den starter.
Jeg trykker på knappen igjen og ser at turtelleren beveger seg. Skal jeg slippe? Jo, for nå slokker lysene. Den går helt jevnt med en svak dur.
- Hør. Nå går den.
- Der hadde du flaks. Klarer dere dette da jenter? Dere vet vel forskjell på styrbord og babord?
- Ja da.
- Det er fort gjort å gå på feil side av stakene hvis man ikke husker forskjell.
- Jeg er godt kjent.
- Det er meldt vind, hørte jeg.
- Vi skal bare en kort tur.
- Den kommer fort når den kommer.
- Vi tåler litt vind.
- Har dere livbåt?
- Ja. Vi har en som kan blåses opp.
- Det er ikke sikkert man rekker det. Jeg ville nok blåst den opp først som sist.
- Det er et godt råd. Tusen takk.
- Dere får huske å dra inn fenderne. Det er bare amatører som har fenderne ute.
- Takk. Det skal vi huske.
- Det er mange som glemmer det.
- Ja. Vi får vel dra så vi rekker tilbake innen det blir uvær.
- Det skulle bli kraftig vind. Jeg tror de snakket om kuling.
- Takk for tipset. Vi får forte oss.
- Du får hilse fin far og si jeg kan være interessert dersom han går ned til det halve.
- Det skal jeg gjøre.
- For den er ikke verdt mer.
- Det vet du sikkert bedre enn meg.
- Han får aldri mer enn det for den balja.
- Nei. Adjø.
- Husk hva jeg sa om fenderne.
- Ja da… takk for tipset.
Så går han. Heldigvis.
- Tror du han er sint på deg fortsatt?
- Han ville drept meg om ikke du hadde vært her.
- Men han virket jo hyggelig. Tror du ikke han mente det godt?
- Alice. Tro meg. Den mannen er kronisk landkrabbe og har vannskrekk. Han har aldri vært i en båt en eneste gang i sitt liv! Han ville bare skremme oss! Er du klar?

Så er vi på dypt vann. Alice hyler av fryd og klamrer seg til skulderen min når jeg setter full fart og baugen løfter seg. Jeg ser på turtelleren. Oj, den er for høy. Det er best å kjøre på 1,6. Jeg trekker gassen tilbake til den stabiliserer seg på riktig fart. Det var Mogens streng på. Ellers bruker den for mye drivstoff.
Det er helt stille, og det er bare så vidt vi hører motoren. Men jeg kjenner at den vibrerer under de nakne føttene. Det er en deilig følelse, selv om det er litt skummelt, for det er første gangen jeg kjører uten at noen voksne er med. Men en gang skal være den første. Jeg har jo kunnet det siden jeg var elleve, så jeg har egentlig ingen grunn til å være nervøs. Det vanskeligste er når vi skal inn i igjen. Da må jeg ha styrefart og så må jeg slå bakk i siste liten. Det er ganske vanskelig, men jeg har sikkert gjort det femti ganger. Så lenge det ikke er sterk vind er det ikke noe problem.
Vi blir tatt igjen av en diger toetasjes enebolig. Det står en liten mann helt på toppen og vinker ned til oss idet han passerer. Så gir han gass og forsvinner. Alice vinker tilbake, men så kommer bølgene og hun må klamre seg fast for ikke å falle.
- Du må ikke kjøre for langt fra land.
- Nei da.
- Skal vi ikke ha redningsvester?
- Jo. De ligger under benken, på siden bak.
- Det skal bli vind.
- Nei. det tror jeg ikke. Men denne båten kan trygt kjøre til Tyskland i kuling. Det har jeg vært med på. Skal vi kjøre ut til fyret?
- Hvor fort går den?
- Det vet jeg ikke. Den har ikke speedometer.
- Vet du hva alt er til?
- Ja. Her kan vi kan se hva som er under oss, og her kan vi se hva som er rundt oss, hvis det blir tåke. Men det blir det ikke. Og så er det radio her, men den gidder jeg ikke slå på, for jeg har mobil.
- Hva er Tach?
- Det er for å se hvor fort motoren går… og denne er for å se om det er strøm og denne for å hvor godt den lader… her kan du se at det er drivstoff nok. Og denne skal stå innenfor det grønne feltet. Den er for å måle motoroljen.
- Hva gjør vi hvis noe går feil? Bør vi ikke blåse opp gummibåten?
- Altså, vi kan godt snu, Alice. Det er ikke noe hyggelig hvis du er nervøs.
- Jeg er ikke nervøs. Men det er skummelt når det kommer bølger.
- Hvis du står med bena godt fra hverandre, så merker du dem ikke så godt. Har du lyst til å styre?

Det har hun, og det er det som skal til. Så er hun opptatt av noe annet enn å være nervøs. Sjøen er nesten helt stille. De eneste bølgene kommer fra båter som passerer oss. Været er flott. Noen lette skyer er alt jeg kan se, og det er ikke antydning til mørkt i horisonten.
- Kan jeg svinge?
Jeg ser meg rundt for å sjekke at det ikke er noen andre båter i nærheten.
- Bare sving så mye du vil. Du må huske på å se deg rundt. Det kan komme noen bakfra i full fart. Si fra hvis det kommer noen store båter i mot.
Jeg sjekker toalettet og at vannet virker. Vanntanken har jeg glemt å sjekke, men den er ganske full.

Det er bare øl i kjøleskapet. Ingen vin. Det er kanskje siste gang jeg er ute med båten også? Jeg visste ikke at pappa skulle selge den. Hvorfor kan han ikke ta den med til København? Det går da an å leie båtplass der… hvorfor skal han selge alt mulig? Har han tenkt å selge seilbåten også? Det er egentlig den han burde selge, ikke denne. Seilbåten går det ikke an å kjøre alene. Ikke for meg i hvert fall, for jeg faller alltid i vannet. Hvem skulle plukke meg opp da…
- Går det bra, Alice? Det er morsomt å kjøre, syns du ikke?
- Jo. Det er fint.

Det er nesten tomt for gass. Kanskje vi skulle kjøre innom marinaen og handle litt? Vi kunne kjøpe noe mat og ankre opp i bukten. Så kunne vi lage mat om bord. Vi kan sove i båten. Det har jeg gjort mange ganger. Det er ganske fint å sove når det gynger… og så får man sjøgang etterpå når man kommer på land…
- Hvordan bremser jeg?
Bremser?
- Hvorfor skal du bremse? Herregud, Alice! Flytt deg!
Hun har kjørt helt feil vei. Vi er på vei mot land. Er det et rev der det går hvitt? Jeg slår bakk og får stoppet. Det er bare to meter og førti på dybdemåleren. Stønn! Og nå driver vi innover. En meter og åtti. Hvor mye trenger jeg? Er det minimum en meter og tyve… eller er det trygt på én tyve? Kanskje det var nitti? Hvorfor står det ikke noe sted. Jeg får bakke litt… hvilken vei er det jeg skal svinge, skal jeg ikke tenke omvendt når jeg bakker? Skal jeg forsøke å snu? Det er lettere å kjøre forover. Slapp av. Det er ikke farlig å gå på grunn… hvis jeg ikke får tang i propellen, er det tang her?
- Alice? Se over ripa om du ser bunn.
- Nei… jo. Det er noen stener der.
- Ikke noe tang?
- Nei.
- Si fra med en gang hvis du ser noe tang! Eller noe annet som kan komme i propellene.
Okei… jeg tar sjansen. Jeg er nødt til å forsøke å snu. En meter og førti. Da svinger jeg feil vei. Jeg må prøve forover igjen. En meter og tyve. Har det begynt å blåse? Er det derfor vi driver innover? Kanskje jeg bare skal stoppe motoren så ikke propellene blir ødelagt… jeg kan jo ringe noen… men hvem da? Nei, jeg prøver den andre veien. En meter og seksti… en åtti. Det er bedre. Nå kan jeg forsøke å kjøre forover igjen. Jeg må bare passe meg for revet, men da må jeg ha fart nok til å kunne styre. Skal jeg tørre det? Det er bare å ta sjansen… det er to meter og ti dypt. Da kan ikke propellene treffe noe. Jeg legger hardt over og dytter håndtaket frem. Baugen løfter seg og jeg kan ikke lenger se revet, men jeg vet hvor det er. Båten svinger. Jeg tror det skal gå…og så ser jeg det. Det glir forbi på høyre side, med over fem meters klaring… hvorfor heter det styrbord egentlig, når jeg står på babord og styrer… og så er vannet med ett over fem meter dypt. Jeg kjenner at jeg begynner å puste igjen.
- Hvorfor kjørte du så nærme land?
- For at vi ikke skulle være så langt ute.
- Det er mye farligere å kjøre langs land!
- Jeg visste ikke det. Jeg er ikke vant til båter. Det vet du.
- Vil du ha en øl?
- Du er ikke sint?
- Nei. Du så jo hvor fint det gikk. Det er en marina rett her borte. Skal vi dra dit og handle?

Hvor lenge har vi vært ute? Femti minutter… fortsatt fint vær… ingen mystiske skyer, men det har absolutt begynt å blåse litt. Nok til at det har kommet et par seilbåter utpå. Det er egentlig et godt tegn. De som seiler hører på værmeldingen.
Alice har fått seg en øl og har blitt roligere. Det er varmt. Hun kler av seg og setter seg i baugen med bare truse på. Uten redningsvest. To gutter vinker til henne fra en speedbåt som passerer, og hun vinker tilbake. Så klamrer hun seg fast og ler da bølgene treffer oss noen sekunder senere. Har jeg det fint nå? Jeg har vel det? Det er meg hun er sammen med… det er oss som er sammen. Det andre var bare en lek. Vi hadde drukket. Vi skal vel ikke eie hverandre heller? Men lojale skal vi vel være… i vert fall når vi er sammen. Vi skal aldri foretrekke noen andre når vi begge er tilstede… det er vel sånn det skal være. Vi må ha noen regler hvis vi skal være sammen. Jeg må nok snakke med henne om det…

_____

Det står en hel delegasjon og følger oss med argusøyne da vi legger til. Jeg kan nesten høre hva de tenker: To små piker i stor båt… jaha, det skal bli morsomt.
Men de blir snytt. Å legge til ved marinaen var det første jeg lærte, og jeg hopper vant i land og fester fortøyningen. Alice har gått inn i kahytten for å kle på seg. Det har jeg bedt henne om. En av guttene kommer bort for å snakke.
- Fin båt.
- Takk.
- Er det en gammel skyssbåt?
- Ja. Den er ombygget.
- Stor motor da?
- Ja. Det er en V8. Har du hørt om det skal bli vind?
Han ser på de andre, men alle rister på hodet. Så kommer Lars, han som eier marinaen.
- Hei, skal du ha full tank?
- Vi er bare tomme for gass. Går det bra?
- Bare dere ikke ligger for lenge. Hvor skal dere?
- Ikke noe spesielt. Vi er bare ute og kjører.
- Kan jeg kikke litt?
- Bare gå om bord. Det står øl i kjøleskapet.
Det er best å være hyggelig. Lars liker ikke at båtene blir liggende ved marinaen. Men får han en øl så tar han det pent. Det har jeg også lært av Mogens…

Vi bytter inn to gassbeholdere, kjøper bagetter og camembert, ti nylagte egg, paprika og tomater. Litt snacks tar vi også, og så får vi værmeldingen. Vestlig bris, fem til åtte sekundmeter, tiltagende til syv til ti sekundmeter utpå ettermiddagen, avtagende mot kvelden. Altså perfekt seilevær for amatører, sier damen bak disken. Jeg kjenner henne fra før. Hun er norsk og heter Vesla, og er konen til Lars.
- Hvordan går det med faren din?
- Takk, bra.
- Skal dere flytte tilbake igjen, eller?
- Nei. Det skal selges. Det kommer noen og ser på det i dag.
- Allerede? Da er det vel siste gangen vi ses, da. … så da får jeg vel si adjø.
- Nei, jeg blir til september, så jeg kommer nok tilbake, hvis han ikke selger båten.
- Skal den selges? Det tror jeg Lars kan være interessert i. Du får si det til ham.

- Hva sier dere til en tur over fjorden?
Det er en av guttene fra i sted. De andre to kommer til og samler seg rundt oss.
- Hvor skal dere?
- Sverige. Vi er noen som vil til Malmø. Vi betaler godt.
- Det er altfor langt. Hvor lang tid tar det? Fem timer?
- Nei. Ikke med den båten. Vi betaler tusen kroner. Kontant.
Alice ser spørrende på meg. Jeg bare rister på hodet.
- Nei.
- Vi kan betale tusen kroner hver vei.
- Sorry.
Så kommer Lars ut fra kahytten, og guttene trekker seg unna.
- Jeg har hørt at den skal selges?
Han har åpnet en øl og har en til i baklommen, som han sikkert ikke regner med at jeg ser. Jeg må smile litt, og han tror selvsagt jeg smiler til ham, så han smiler tilbake.
- Ikke før til høsten.
- Det passer godt. Da har jeg bedre råd. Be din far ringe meg. Det er en god båt.
- Det skal jeg nok.
De vinker til oss når vi legger fra.
- Husk fenderne!

Det har blitt litt vind, og litt bølger. Men ikke mer enn at vi kan dra til bukten og ankre opp. Jeg lar Alice få styre, og forteller litt om hvilke regler som gjelder og hvordan man skal lese sjømerkene. Egentlig vet jeg ikke om jeg har lov til å kjøre båten. Den har kanskje for stor motor når jeg tenker meg om. Men det er aldri noen kontroll på sjøen uansett. Alice har lært seg å sette sjøbein. Nå gynger hun fint mens hun står ved roret.
- Skal vi høre på radioen?
Jeg må smile litt.
- Nei. Det er ikke en sånn radio. Den er bare til å snakke i. Som en telefon.

_____

Det er varmt i bukten selv om det blåser litt. Vi monterer bordet og setter oss akterut. Vi har bagetter med hardkokt egg, camembert og paprika, litt snacks, og kaldt øl. Det gynger lett. Både innvendig og utvendig. Jeg må passe på å ikke drikke for mye. Maks to øl.
- Hvorfor ville du ikke kjøre dem? To tusen er masse penger.
- Så du ikke hvordan de stirret?
- Vi trenger jo å treffe andre. Det var det du sa. Har du glemt det?
- Ikke sånn treffe, Alice. Vi trenger å gå ut… for å snakke med folk, ikke for å ha sex med dem!
- Tror du det var det de ville?
- Vi to, mot tre fremmede gutter, langt ute på havet? Nå spiller du naiv! Tror du vi hadde hatt noen sjanse?
- Kanskje…
- Du hadde lyst til det du?
- Kanskje…
- Hvorfor skal vi være sammen hvis du egentlig har lyst på gutter?
- Jeg har mer lyst på deg.
- Er du sikker på det?

Er jeg på vei dit igjen? Inn i den samme svarte gjørma som i går morges? Jeg vil ikke være der. Da har jeg det ikke noe fint. Nå sitter vi i solen og spiser bagetter og drikker Tuborg. Det er her jeg vil være. Hvis jeg fikk valget mellom alle de flotteste og smarteste personene i hele verden… hvis alle stod på linje og bare lengtet etter meg, og jeg kunne velge akkurat hvem jeg ville ha… ville jeg valgt Alice da?
- Hva tenker du på?
- På deg.
- Så bra…
Hvorfor ville jeg valgt Alice? Hun er pen nok, men hun er ingen skjønnhet… hun er sterk, men de fleste gutter er sterkere… hun har pene øyne… pene hender… hun er slank, har flotte pupper… men spiller det egentlig noen rolle? Hun er min beste venn.
- Jeg ville valgt deg uansett!
- Ja vel? Det er jo godt å høre… hva er alternativet?
- Alle de andre.

Vi har ikke merket at tiden har gått. Vinden har løyet en del og andre båter har kommet og reist igjen. Det er ettermiddagssol og et populært sted å ligge. Noen har grillet, andre har spilt gitar og sunget. Jeg legger merke til at det har blitt stille. Vi er helt alene. Solen ligger allerede ganske lavt. Det er på tide å dra hjem, så vi rekker det før det blir mørkt. Et par seilbåter slører i kveldsolen. Ellers er det tomt. Jeg kjenner den sterke motoren vibrere under føttene og føler meg trygg i den store båten. Trygg og glad. Akkurat nå kunne jeg seilt jorden rundt. Jeg og Alice…
Jeg skulle hatt en presang til henne. Noe fint. Noe hun kunne ha for alltid. Jeg burde gi henne noe jeg aller helst vil ha selv.

:::