Skygge

En bevegelse.
Et tynt hår på et kinn – en liten stilk uten nerver, som et spyd i hånden til en romersk soldat. I et forsinket øyeblikk sendes beskjeden videre.
Sakte som tungt drivende fragmenter i en strøm av olje glir impulsene mot målet.
Bitene samles, tolkes og forstås. Berøringen er registrert. Beskjeden har kommet frem.

Victor smiler og søsteren hans trekker hånden til seg.
- Vær forsiktig da, Victor.
- Det er ingen fare…
I speilet ser han seg selv i sort. En hvit mann på tjuetre år. Han holder hendene ut for å se om de er rolige. I bakhodet finnes fortsatt fragmenter fra drømmen han våknet av. Det er merkelig at den ikke vil slippe taket. I en svakt opplyst gate så han en mann stå og male sin egen skygge på veggen. Helt presist kopierte han hver eneste detalj. Hvorfor gjorde han det?
- Hvorfor gjør du det?
- Så det skal stå noe igjen etter meg.
Og da han gikk stod skyggen igjen på veggen. Skarp og klar, som om den var nymalt.
Hva betyr det? Har det noen mening? Fra støv til støv – et menneskes liv. Kanskje han skal bruke det som tittel? Det kan bli et nytt kapittel av føljetongen i La Marseillaise.
Inspirert av en drøm.
Han er fin i sort. Det gir autoritet.
- Hvordan ser jeg ut? Kan jeg gå sånn?
- Vent, la meg ordne slipset ditt… sånn. Få kyss!
Hun stryker ham fort over kinnet.

Det er kjølig i vognen. Han undrer seg fortsatt over den merkelige drømmen. I den sorte refleksen av sitt eget speilbilde ser han skyggen på veggen, omkranset av et vinterkaldt Paris, og lyden av de skarpskodde hovene mot brosteinen forandres umerkelig til en syngende mørk tone… er det ord han hører? Fra støv til støv… fra støv til støv. Så passerer de over en bro og lyden forandrer seg. Ordene passer ikke lenger. Eleven flyter blank og nesten sort. Han ser på hendene sine. Er han nervøs? Han har absolutt ingen grunn til å være nervøs.

Svake klikk av metall mot metal, dempet av olje og grafitt. Patronene var perfekt støpt og gled inn i kammeret uten motstand. Da han hørte skrittene til søsteren i gangen hadde han puttet pistolen i jakkelommen. Det var best hun ikke så den… ingen grunn til hun skulle engste seg. Han hadde dyttet jakken unna og satt hendene i siden mens hun knyttet slipset hans på nytt. Ett lett kyss på kinnet. Etterpå hadde han kjent den trygge vekten i lommen da han trakk frakken sammen og gikk ned trappen til den ventende vognen. Han hadde ingen grunn til å være nervøs. Det er andre som skal kjempe om sin ære. Ikke han.

Et kvinneansikt glir sakte inn i synsfeltet når vognen sakner farten. Hun er ung og står helt stille mens vognen stopper. Et øyeblikk ser han øynene hennes bak sin egen refleks i vinduet. Han nikker lett og hun smiler tilbake. Så rykker det i vognen og hun glir sakte ut av bildet. Den hvite januardagen ligger solblek over Paris, som en kontrast til de mørke hovslagene.
Budbringer og sekundant. Han har grunn til å være stolt. Å assistere ved det som kan bli en manns siste bevisste handling krever sin mann, og alvoret understrekes av vekten i jakkelommen. Respekt, tillit og lojalitet.
Tankene hadde kommet mens han ladet pistolen. Bildet av duellen ved soloppgang. Duellantene, blikkene… vissheten hos dem begge om at kun den ene ville overleve. Verdsetter man egentlig livet dersom er villig til å ofre det for å imøtegå noen få injurierende setninger? Mang en stor mann har endt sitt liv i forsøket på å restituere sin ære. Hva er da tilbake? En ærefull død?

Fra støv til støv – et menneskes liv.
Så er de fremme og han ser at skyggene er i ferd med å blekne da han går ut av vognen. Sorte sko mot en hvit trapp. Fire trinn. Detaljene registreres og arkiveres. Dørhammeren lager et lett ekko. Navnet hans står med sort skrift på hvitt papir. Han holder kortet frem og bukker lett når døren åpnes av en ung pike. Et øyeblikk berører de hverandre uforvarende når hun tar imot kortet. Så tar hun skyggen sin med seg inn i mørket og han hører lave stemmer.
En manns ære. Den trygge vekten i lommen.
Et kort ekko smeller i den skyggeløse gaten. Den tunge døren blir lukket bak ham. Innenfor høres hovslagene og en svak rumling fra vognen som fjerner seg. Så blir det stille.

På et bryst bak en frakk og en jakke, bak en skjorte og bak en trøye, vokser en stilk uten nerver. I et forlenget øyeblikk gir den sakte etter for det varme metallet og lar seg knuse under vekten. Men signalet blir sendt. Den aller første berøringen blir registrert og budskapet er på vei. Den lille budbringeren har utført sitt oppdrag.
Ingen smerte. Bare undring og bilder. En ukjent kvinne på et fortau… en trapp med fire trinn… et forsiktig smil og en lett berøring. Bilder i et flytende rom med fordreid perspektiv.
- Jeg vet hvem du representerer! Et avskum av en løgner.
- Jeg forbyr deg å snakke på den måten.
- Du forbyr meg? I mitt eget hus!
Høye stemmer, en grå skygge… en brå bevegelse.  …et kyss på kinnet.
- Vær forsiktig da, Victor.

Så kommer beskjeden omsider frem… og den sorte hatten glipper ut av fingrene hans…

__

_

Victor Noir, hvilende på sin egen skygge
(Klikk for større bilde).

Fritt  etter

http://en.wikipedia.org/wiki/Victor_Noir