En vinterforelskelse

.

Snø… det snør i Oslo for første gang i vinter.
Piken med Humleranken står på sokkelen sin på Valkyrie Plass og har fått hvit lue.
Jeg ser henne fra skrivebordet mitt hver eneste dag; et mykt og feminint uttrykk, omkranset av kvadratiske prydbusker og rettvinklede murer.
Vi har blitt venninner hun og jeg. Hun har blitt den jeg kan hvile blikket på når jeg leter etter ord.
Med snøen kommer minnene om en håpløs forelskelse for mange år siden.
Det snødde da også…

__

The heartmaker. Del 1.

Hun het Elisabeth og ble bare kalt Lille. Det var det jeg også kalte henne. Lille hadde falt i slalåmbakken og slått bakhodet så hardt at hun hadde mistet luktesansen, så hun kunne ikke smake forskjell på kjøttboller og fiskeboller. Lille var 23 år og jobbet i kaffebar. Jeg var atten år – søkende – og sykt innbilsk, så det var kanskje ikke så underlig at jeg så en ekstra gang på henne da hun laget et hjerte i cappuccinoen min. Slikt var jeg ikke vant til. Hun smilte til meg da hun tok imot betalingen og jeg følte at vi hadde øyekontakt litt lenger enn nødvendig. Men etterpå, da jeg observerte henne fra bordet mitt ved vinduet, kastet hun ikke engang et blikk i min retning. Hun stirret bare tomt inn i evigheten – helt til det kom en ny kunde, og jeg oppdaget at hun laget hjerte til henne også. Hun laget hjerte til alle, både kvinner og menn.

Det kan vel tenkes jeg hadde kommet i snakk med henne uansett, men tilfeldighetene ville at vi skulle møtes samme kveld. Jeg hadde flyktet fra en litt innpåsliten person på Café de Stijl, og hadde endt opp på en bar som lå i Rådhusgaten og som jeg ikke tror finnes lenger. Vi møttes på toalettet. Jeg måtte trekke pusten litt ekstra da jeg kom inn døren og blikkene våre møttes i speilet. Det må være skjebnen, tenkte jeg, og følte at jeg måtte si noe.
- Du jobber på kaffebaren, gjør du ikke?
- Jo.
- Jeg har lagt merke til deg.
- Jeg tror jeg kjenner igjen deg også. Du har vært der noen ganger?
- Bare én gang. Det var i dag.
- Er du dansk?
- Ja. Høres det så tydelig?
- Pappa har dansk kjæreste. Har du fyr?
- Nei. Jeg er single.
- Til å tenne med! Lighter eller noe…
Hun viftet med sigaretten og lo.
- Herregud! Betyr det å ha kjæreste på dansk hvis man har fyr?
- Nei… ikke egentlig. Jeg trodde det var norsk… hva med deg, nå som du vet at jeg er singel?
- I’m in between, som det heter på norsk. Vil du ha en sigg?
- Nei takk.
- Skal vi ta en øl?
- Gjerne. Jeg trenger visst å lære norsk.

I baren fortalte hun om fallet i slalåmbakken uten hjelm og bakhodet som traff en stolpe. Vi drakk øl og jeg ble akkurat så beruset at jeg fortalte hvor fint det var da hun laget hjerte i cappuccinoen min, og at jeg hadde sittet og sett på henne etterpå. Hun lo litt, og så snakket vi om noe annet. Helt til det stengte.
- Jeg er ikke sånn som blir forelsket i jenter, men du er veldig fin, sa hun da vi ble kastet ut som de siste. Vi gikk sammen ned til taxiholdeplassen utenfor Smuget.
- Takk for i kveld. Jeg skal motsatt vei.
Hun strøk meg fort over kinnet og skulle til å gå, men så nølte hun litt og ristet på hodet. Uten et ord kysset hun meg fort på munnen, og så bare snudde hun seg og gikk mot den første taxien – og akkurat da begynte det å snø, som om det var en film. Jeg stod tilbake med en klump i mellomgulvet og en følelse av at noe hadde skjedd for fort til at jeg fikk det med meg. Hvorfor hadde vi ikke utvekslet telefonnummer? Taxien hennes forsvant oppover Rosenkrantz gate. Jeg tok den neste og tenkte at hvis de fikk rødt lys i krysset ved Stortingsgaten skulle jeg hoppe ut og be om nummeret hennes. Men de fikk grønt og svingte til høyre. Jeg skulle til venstre.
Det var februar og kaldt. Jeg hadde vondt i maven.

Bildet kan klikkes større

___

___

Det kunne sluttet der, for da jeg gikk til kaffebaren for å se etter henne dagen etter ble jeg bare stående på andre siden av gaten, uten å tørre å gå inn.
Jeg hadde tenkt på henne helt til jeg sovnet, og jeg tenkte på henne da jeg våknet. Jeg hadde tenkt på det hun sa: «Jeg er ikke sånn som blir forelsket i jenter, men du er veldig fin.» Kunne det bety noe? Hvorfor hadde hun sagt «men” ? Og hvorfor hadde hun ikke sagt det omvendt? «Du er veldig fin, men…» Sånn ville jeg sagt det, dersom det var helt utelukket. Holdt hun døren åpen ved å snu setningen rundt på den måten, eller lette jeg bare etter noe som ikke fantes? Hvorfor hadde hun kysset meg på munnen?

- Har du noen gang vært forelsket i en jente, mamma?
– Hva slags spørsmål er det? Jeg har vært gift med din far siden jeg var tyve.
– Men før det? Var du aldri forelsket i en venninne?
– Litt småforelsket var vi nok, da jeg var fjorten.
– Har du kysset en jente?
– Det har vel alle gjort, en eller annen gang.
– Ikke noe mer?
– Nei. Så det er ikke meg du har det etter. Du må ha det etter din far.
– Det var det han også sa.
– Gjorde han det?
– Mm. Han sa at hvis han hadde vært en pike så ville han også vært lesbisk.
– Det var nok for spøk… men du er da ikke lesbisk?
– Nei. Ikke helt. Jeg vet godt at han spøkte.

__

Astrid Lindgren visste nok noe om ikke å tørre:

”Jeg er temmelig genert anlagt, så hvis jeg ikke kommanderer med mig selv, så ville jeg bare blive stående og mukke ude i entreen uden at turde gå ind.”

__- Pippi Langstrømpe.

Jeg visste også noe om å ikke tørre. Jeg hadde hørt hvordan guttene i klassen snakket om lesbiske jenter, så det var best å holde kortene tett til brystet. Jeg ville ikke være en av dem som ble snakket om på den måten.
Men det var ikke det som stoppet meg på fortauet utenfor kaffebaren. Jeg var ikke lenger så sikker som jeg var da jeg dro hjemmefra. Jeg måtte tenke litt mer på om det var en god ide å treffe henne. Antagelig burde jeg la være, for min egen del.
Jeg får aldri vite hva jeg hadde valgt, for den avgjørelsen rakk jeg ikke å ta.
- Er det meg du venter på?
Hun hadde fri og kom bare helt tilfeldig forbi.
– Jeg skal på Cinemateket og hente en film. Blir du med?

Etterpå gikk vi sakte ved siden av hverandre i snøværet. Vi sa ikke så mye. Hun syns jeg hadde fine støvletter. På Youngstorget måtte jeg spørre hvor vi var på vei.
– Hjem til meg. Hvis du vil. Vi kan drikke te og se på filmen.
Hun bodde på Grünerløkka. I en to værelses leilighet i Markveien, med inngang fra bak- gården. I gangen hadde hun en stor plakat av David Bowie og på stuen hadde hun gamle filmplakater. Casablanca, Clint Eastwood og Eric Romer.
Hun tente stearinlys og laget ordentlig te, og vi spiste pepperkaker og så på filmen – en norsk novellefilm om en skummel mann i en brukthandel som var en slags labyrint. Jeg hørte på lyden av henne når hun spiste pepperkaker og så på hendene hennes som tok tekoppen, og tenkte på hvordan det ville være å holde dem, kjenne dem mot kroppen. I leiligheten på andre siden av gården så jeg silhuetten av en mann som stod i vinduet og så på oss. Jeg lurte på hvorfor hun ikke hadde gardiner. Jeg hadde vondt i maven og lurte mest på om jeg burde gå. Jeg hadde vondt i maven.

Det hadde blitt mørkt ute da filmen var ferdig, og jeg hadde nesten bestemt meg for å gå.
- Jeg lurer på om jeg kanskje bør gå?
– Hvorfor det? Jeg tenkte vi kunne spise sammen?
– Jeg vet ikke om jeg tør å se deg så mye?
– Jeg er ikke så veldig skummel. Jeg ser bare sånn ut.
– Det er ikke fordi du er skummel. Det er for min egen del. Jeg må passe på meg selv.
- Men du kjenner meg jo ikke ennå?
– Jeg trenger ikke det. Jeg kjenner meg selv. Jeg liker deg akkurat litt for godt.
Hun skulle hadde hatt gardiner. Det var litt uhyggelig med denne mannen som stod i vinduet og så på oss hele tiden. Hva tenkte hun nå? Nå var det jo ingen tvil om hva jeg ville. At det skulle være så vanskelig. Skulle hun ikke si noe. Hun hadde kanskje ikke noe å si? Jeg hadde lyst til å bli. Vi måtte snakke om det. Vi kunne ikke bare la det henge i luften, som om det var usagt.
– Lille… hvorfor er jeg her? Egentlig?
– Trenger du spørre om det?
Så fikk jeg enda mer vondt i maven. I går hadde jeg fulgt henne hvor som helst, men i dag? Jeg var forelsket i henne. Skulle jeg bygge opp et håp om noe som aldri ville bli?
– Jeg er redd for å få vondt… i hjertet.
– Det er du laget for å tåle.
– Hva om jeg er en skrøpelig mandagsmodell?
- Det er du ikke.
Vi smilte. Smil som sakte ble alvorlige. Jeg kjente en melankoli som både var kjent og ukjent på samme tid. Det var noe som allerede var for sent. Jeg følte at jeg kunne ane slutten på noe som ikke hadde begynt. Det var så stille at jeg kunne høre hjertet mitt. Skulle hun ikke si noe nå heller? Det måtte hun!
– Cecilia… jeg må si noe.
– Det må du.
Jeg hadde vondt allerede. Det kunne ikke bli verre. Hun kunne bare si det.
– Du er veldig ung.
– Jeg er voksen for alderen. Jeg er atten.
– Fem år… det er…
- Hva er det du egentlig vil si?
- Egentlig? Egentlig vil jeg bare si at du er her fordi jeg liker deg… litt for godt.

Hvor mange tanker er det plass til i et lite sekund? Jeg har lyst til å gråte. Dette er noe helt nytt som jeg aldri har kjent før. Det er som gåsehud inni hodet. Det er som om hele kroppen min forbereder seg på å bli en gave – en presang som skal pakkes ut og koses med. Vi skal bli hverandres gaver og gi hverandre det eneste vi ikke tåler å miste, – og få det samme tilbake.
Jeg er nervøs.
Kjære Gud, la meg like å kysse henne…

Benet mitt hadde sovnet, og det prikket i det da vi slapp hverandre. Mannen i vinduet var borte. Det var jeg glad for.
– Benet mitt har sovnet.
– Kanskje det vil overnatte?
– Kanskje det.
Jeg kjente på ettersmaken. Litt jern. Jeg likte det. Det var annerledes. Jeg hadde lyst til å kremte, men syns ikke det passet seg. Hun har rett. Jeg er bygget for å tåle det. Jeg vil dette.
– Blir du med tilbake hvis vi går ut og spiser?
Hvordan kunne hun spørre om det?
- Det kan jeg godt.
– Vil du bli hos meg i natt?
- Ja.

___

_

_

_

_

_

___