Kjenner du Arthur Humre?

_

_

Fra Arthur Humres memoarer: Måken (The Moke)_

Jeg vil ikke dvele for lenge ved hvor jeg befant meg, bare gi en liten orientering, slik at det ikke skulle oppstå noen tvil om at jeg denne dagen hadde beveget meg et stykke unna mitt vanlige område. Jeg vil bare kort nevne Sagene Kirke, som på mange måter er et geografisk midtpunkt på den kanten av byen. Sagene kirke ble bygget i 1891 og ligger på Gråbeinsletta som strekker seg videre langs Dannevigsveien, Maridalsveien og helt ned til Myrens Verksted, som engang var et sentralt industriområde, men som i dag er et slags moderne media-senter, hvor man finner bl.a. Nrk- Østlandssendingen og Hotell Cesar, samt en rekke andre mediebedrifter.

Ved siden av Sagene Kirke, i Dannevigsveien, ligger Kaffebrenneriet. 
Sagene er et område jeg bare sporadisk frekventerer ettersom jeg som nevnt residerer annetsteds hen, men ikke desto mindre er Sagene Kirke, i sin tid tegnet av Christian Fürst, en vakker kirkebygning i nygotisk stil og et ruvende landemerke på denne kanten av byen. Kirken, som har plass til over 600 mennesker, har i noen år vært stengt som følge av interne stridigheter i Sagene menighet, noe jeg for så vidt ikke akter å gjøre til noe stort poeng her ettersom jeg kun nevner denne bygningen fordi jeg satt og så på den fra vinduet i Kaffebrenneriet hvor jeg hadde benket meg på en høy krakk ved en smal bar langs vinduet mot Dannevigsveien, og altså hadde utsikt mot kirken.

Jeg hadde akkurat fått servert en dobbel kaffe latte med helmelk samt en blåbær-muffins, da dette merkelige skjedde som jeg altså skal fortelle om.
Men, når jeg først er inne på det; man kan si meget om stridighetene i Sagene menighet, og mange vil sikkert ha meninger om dette. Jeg, for min del, ønsker ikke å gjøre noe poeng ut av det, og aller minst utbrodere det i detalj. Jeg vil bare kort nevne at det hadde noe med en uønsket prest å gjøre. Og siden jeg har sagt så mye, kan jeg jo også skyndsomt tilføye at det nå ser ut til at denne stridigheten er bilagt, og at liflige klokkers klang atter vil kunne vederkvege enhver troende og ikke-troende fra og med søndag 10. oktober 2010 , som er den datoen da klokkene etter mange års taushet igjen vil kunne la sine malmfulle toner spre seg over Gråbeinsletta og innbydende kalle både farende folk så vel som notorisk innfødte til stor åpningsgudstjeneste. Og, så vidt meg bekjent, vil det også i løpet av kirkeåret vanke både konserter og andre åndelig oppbyggende evenementer, som f.eks. lørdagskatedral for barn, noe jeg selv har en liten trang til å formidle verdien av, men som jeg selvfølgelig av ren medmenneskelighet lar være å komme nærmere inn på. Digresjoner skal man jo som kjent prøve å unngå, spesielt hva gjelder det skrevne ord.
Jeg håper således på forståelse for at jeg ufortrødent haster videre i historien min uten og levne den slags avsporinger ytterligere oppmerksomhet, selv om jeg er innforstått med at det derved kan virke som om selve fremstillingen fortoner seg en smule avkortet.
Men det er ett punkt som ikke kan forbigås; (jeg tror det er både riktig og på sin plass med et slags semikolon her, skjønt et normalt kolon ville sikkert gjort nytten, men ettersom jeg altså henvender meg til et celebert publikum ønsker jeg jo ikke at mine ringe betraktninger fremstår som halvgjort, så, altså derfor; et semikolon; det gir etter min mening den korrekte pauseringen).

Vel, dette var kun en parentes, og mens jeg er inne på det, la meg kort si noe om parenteser. Tekster som står i parentes kan man etter ønske la være å forholde seg til, men, av hensyn til forståelsen av den øvrige tekst, kan det være av oppklarende betydning at man allikevel leser det som står i parentes. Dette er ikke noe som det er maktpåliggende for meg og poengtere, men om noen har hoppet over det som står i parentes, vi jeg bare komme med en liten oppfordring om å gå tilbake og få det med seg av hensyn til forståelsen av det som senere vil bli presentert.

Nåja, la meg ikke dvele ved uvesentligheter. La meg heller straks haste videre…. vel… bare en liten ting: Angående dette med digresjoner, ettersom jeg allerede har streifet innom emnet; la meg få klargjøre et punkt før jeg går videre: Det er mange som anser digresjoner for å virke avsporende. Jeg er på ingen måte uenig i det! Hvis det skulle forekomme noen at jeg har en divergerende oppfatning vil jeg herved en gang for alle benytte sjansen til å fastslå at dette ikke er tilfelle!
Min farbror, Oscar, kunne ha bekreftet dette, fred være med hans minne, han fikk jo et fryktelig endelikt, uten at jeg vil dvele ved det utover å avkrefte det som etterhvert har spredt seg som et rykte : Han døde ikke med støvlene på. Riktignok hadde han sokkene på seg, de grå raggsokkene som Julia hadde strikket til ham på åttiårs-dagen, og som for så vidt kan tillegges noe av skylden, men ikke hele. Husholdersken skal også ha sin del av skylden, kanskje en langt større del av den enn hittil antatt, for det var tross alt hun som bonet gulvet… nåja… altså: Oscar , min salige farbror sa: Digresjoner, det skal du unngå! For enhver pris! Digresjoner skjønner du… jeg har engang opplevet en digresjon! Og se hvor det har ført meg! 

Etter det fløt det dessverre ut, for han var nok ikke ved sine fulle fem da han kom med dette utsagnet, noe som antageligvis skyldes en kombinasjon av alkohol og … vel, la meg holde meg til saken.

På Kaffebrenneriet i Dannevigsveien, hvor jeg altså satt i baren ved vinduet som vendte mot Dannevigsveien og således hadde utsikt til Sagene Kirke, virket det komplett umulig å få min nybakte blåbær-muffins til å slippe papiret.
 Jeg prøvde med både list og lempe, uten hell, og i et siste forsøk lot jeg det stå til og satt tennene i den fra oversiden, altså slik at jeg ikke traff papiret med tennene, bare selve muffinsen, som i og for seg var en tilsynelatende helt normal muffins med blåbær, slik blåbærmuffins normalt fremstår.
Hvis noen tror min velduftende blåbær-muffins glefset tilbake eller kom med andre ondsinnede utfall, tar de feil, for det er ikke en slik historie jeg vil fortelle.
Og nå må jeg vende tilbake til dette hengende semikolonet tidligere i teksten, altså dette punktet som ikke kunne forbigås:
Det hadde vært rimfrost denne natten, og plenen foran Sagene Kirke var som følge av dette dekket av hvitt rim, naturlig nok. Selv om været viste seg fra sin beste side med en blek morgensol hengende over Sagene Samfunnshus, var det altså en relativt kjølig morgen. Temperaturen vil jeg anta lå under årsgjennomsnittet for området Sagene-Bjølsen, uten at jeg derved vil påstå at jeg har satt meg spesielt inn i den meteorologiske statistikken for dette området eller på annen måte utvist noen spesiell interesse for værforholdene på denne kanten av byen. Selv residerer jeg jo som nevnt på en annen kant av byen, nærmere bestemt i området rundt Frognerkilen, hvor man har utsikt til Kongen og Dronningen, de to ærverdige bygningene som danner en naturlig portal der de ligger på hver sin side av innseilingen til denne pittoreske bukten Frognerkilen; en naturlig båthavn for oss som er innehavere av sjøgående farkoster.
Hvor var jeg?

Jo: På plenen foran Sagene Kirke, som altså var frossen og dekket av hvitt rim, satt det en måke og nappet i noe som virket fastfrosset. Jeg kan ikke sverge på at det var et muffinspapir, men det var mye som tydet på det ettersom jeg bestemt mente jeg kunne kjenne igjen både mønster og farger. Det var altså denne måken jeg fikk inn i synsfeltet akkurat idet jeg var i ferd med å ta en bit av min egen blåbærmuffins, fordi jeg og ved et skjebnens lune kom til å løfte blikket akkurat i rette øyeblikk, et øyeblikk som jeg senere har lurt på om var et øyeblikk av kosmisk tilfeldighet:
I samme stund som jeg altså setter tennene i min egen muffins og holder papiret tilbake med et moderat grep slik at jeg ikke klemmer så hardt at muffinsen får en uønsket fasong, napper måken i det fastfrosne papiret – og så skjer det – helt synkront, som om det var regissert av Knut Erik Jensen (eller Spielberg) :
Muffinsen min glapp ut av papiret!
 Helt av seg selv og helt uten videre forlot den papiret den tidligere hadde klamret seg fast til, akkurat i samme stund som måken klarte å få løsnet papiret fra sin fastfrosne tilstand på plenen
 utenfor Sagene Kirke!
Jeg sier ikke mer…

___