Byen er i ferd med å våkne. Gjennom det smale vinduet på badet kan jeg se ned på et lite smug hvor det står en varebil og en mann som røyker. Jeg er ubesluttsom. Skal jeg gå eller skal jeg bli?
Han burde hatt noen planter her. Noen bregner hadde vært fint. Og det svarte dusjforhenget burde definitivt vært byttet ut. Merkelig at gutter ikke ser sånt. Men han har kanskje ikke innredet selv? For alt jeg vet kan det være en leilighet han bare låner. Jeg aner heller ikke hvor lenge han har bodd her, bare at han har bodd her lenge nok til å ha hatt jentebesøk på badet før; det en henger en sort g-streng på tørkestativet.
Gå eller bli? Jeg burde kanskje ikke vært her i det hele tatt?
Forelskede mennesker er stygge, proklamerte Stein Mehren fra scenekanten i går kveld. Han så direkte på meg da han sa det. Man trenger ikke være forelsket for å være stygg, tenkte jeg. Kanskje han leste det i blikket mitt? Han laget en liten kunstpause før han så ned på huskelappen sin og leste videre. Nå har han blitt gammel og desillusjonert, tenkte jeg etterpå og klappet behersket sammen med de andre, uten å smile. Han så på meg da også. Det var nok fordi jeg satt sånn plassert at det var naturlig å feste blikket på meg, eller kanskje det var fordi jeg hadde rødt sjal? Rødt fanger jo oppmerksomheten.
Ansiktet mitt virker annerledes når jeg ser meg i speilet. Er det fordi lyset er uvant? Jeg er ikke noen skjønnhet, men stygg er jeg ikke. I går kveld var jeg «hun lille søte med krøllene». Jeg hørte samtalen gjennom døren på toalettet.
– Blir du med på Mono etterpå?
– Nææi… jeg tror jeg har noe på gang.
– Hun lille søte med krøllene? Ta henne med da vel.
– Det er så jævlig bråkete der… vanskelig å snakke.
De ble overrasket da jeg åpnet døren, men jeg lot som ingenting og bare smilte fort til dem før jeg gikk opp trappen. Jeg visste han ville se etter meg og at jeg var lett å få øye på. Det var ingen andre som hadde rødt sjal.

Jeg ville gjøre det lett for ham å finne meg, så jeg kjøpte en øl og satt meg på verandaen. Det var oppbudstemning. Noen hadde begynt å ta ned det store teltet. Andre ryddet sammen benker og klappstoler, og samlet plastglass og flasker i svarte søppelsekker. Egentlig burde jeg vel hjelpe til. Men det ble med tanken. Det gikk bare fem minutter før han fant meg.
– Jeg vet jeg har sett deg før. Er du her mye?
– Nei.
– Et annet sted kanskje? På Nordraak?
– Kanskje. Det hender jeg er der.
- Har du noen planer eller?
- Nei.
- Ingen som venter på deg?
- Nei.
- Er du sammen med noen?
– Ikke så veldig.
– Hva betyr det?
– At jeg godt kan ligge med deg.
– Jeez! Er du alltid så direkte?
– Det sparer tid.
Det hadde begynt å blåse litt. Små vindkast som suste i løvtrærne. I baren hadde de skrudd opp lyden og begynt å spille dansemusikk, kanskje for å holde på folk litt lenger. Det så ikke ut til å hjelpe. Det var stadig folk på vei ned oppkjørselen. Kanskje halvparten var på vei hjem, og kanskje den andre halvparten var på vei hjem til en eller annen de ikke kjente. Det var vel derfor de hadde kommet hit, for å treffe noen likesinnede. En slags siste sjanse. Det kunne jo tenkes at det var alvor i ryktene denne gangen; at dette virkelig var Volapüks siste vårfestival. Noen forsøkte å rygge en diger varebil inn i oppkjørselen, men det var for mørkt så de ga opp halvveis. Vi smilte litt.
- Det var smart. Nå har de satt en kork i porten for å hindre folk i å gå.
– Sparer du på tid? Hva sparer du den til?
– Jeg vet ikke. Jeg sparer bonuspoeng også, uten at jeg vet hvor jeg skal reise.
– Reiser du mye?
– Ja.
– Hvor?
– Over alt. Jeg er en rastløs person.
– Jeg reiser en del jeg også.
– Fordi du er rastløs?
– Fordi jeg spiller i band.
– Så bra. Da har vel mye erfaring?
– Er det nå jeg skal bli nervøs?
– Hvorfor det? Fordi jeg foretrekker erfarne menn?
– Jeez!
– Har du noe vin hjemme?
– Er det et krav?
– Nei.
– Jeg har rødvin.
– Så bra. Skal vi gå?

Jeg etterlot en halvfull øl på rekkverket på verandaen. Egentlig hadde jeg ikke lyst på øl da jeg kjøpte den i baren, men jeg følte at det ga meg en slags legitimitet å ha noe å drikke, en grunn til å være der mens jeg ventet på at han skulle finne meg.
Han la armen rundt skuldrene mine da vi hadde smøget oss forbi varebilen i oppkjørselen. Nå tilhører jeg den ene halvparten, tenkte jeg, den halvparten som er på vei hjem til en eller annen de ikke kjenner.
– Hva heter du?
– André. Enn du?
– Du kan kalle meg Siss.
– Er det navnet ditt?
– Det er det jeg blir kalt.
– Så du vil ikke si hva du heter?
– Jeg heter Cecilia Benedicte. Du må gjerne kalle meg det.
Vi så på hverandre i det gule skinnet fra gatebelysningen. Han smilte og trakk meg litt nærmere.
– Siss er helt fint. Siss og André. Det låter fint sammen.
- Syns du det?
Jeg så på skyggene våre som ble lengre og lengre, helt til hodene våre ble visket ut av lyset fra gatelykten i bunnen av bakken.
Vi kom i utakt nedover trappen til Gyldenløves gate. Armen hans mistet grepet rundt skuldrene mine og han lette etter hånden min. Jeg lette etter sigarettene mine i vesken. Jeg ville ikke leie. Det er bare kjærester som leier hverandre.
– Bor du langt unna?
– To minutter.
– Har du lighter?

En g-streng på tørkestativet. Kanskje noen har lagt den igjen for å markere revir? En som har planer om å komme tilbake? Det kan ikke være så lenge siden hun var her, siden den fortsatt henger på tørkestativet. Hva om jeg bytter? Skyller opp min egen og henger den der i stedet. Vil han i det hele tatt merke det? Hva skjer når hun kommer tilbake for å hente den? Herregud. Hvordan kan noen orke å ha svart dusjforheng…

Vi satt i hver vår lenestol og drakk vin. Det var ikke noen andre steder å sitte. Ingen sofa. Bare to lenestoler og et rundt bord i flettet kurv med en grønn glassplate. Veggene var nakne, bortsett fra en turné-plakat med bilde av bandet hans.
– Bor du på Grünerløkka?
– Nei. Hvorfor spør du om det?
– Men du har vært der?
– Ja. Et par ganger. I vinter.
– Jeg tror det er der jeg har sett deg.
– Er det så viktig å ha sett meg før?
– Nei, men du er en man legger merke til, og jeg vet jeg har lagt merke til deg før. Hva gjør du?
– Mingler.
– Hva betyr det?
– At jeg vandrer rundt og ser på folk.
– Du jobber ikke?
– Nei.

Ingen bokhylle, ingen TV. Bare et bitte lite musikkanlegg med to små høyttalere i vindusposten. Jeg ventet på at han skulle spørre om jeg hadde lyst til å høre noe bandet hans hadde spilt inn, men det gjorde han heldigvis ikke.

– Du er ikke norsk?
– Nei. Kan du høre det?
– Bare på enkelte ord. Er du fransk?
– Nei. Jeg er oppvokst i Danmark. Er det mere du trenger å vite?
– Jeg har ikke helt bestemt meg.
– Er jeg på audition?
– Nei. Jeg tror ikke du trenger noen audition. Det er vel heller jeg som er på audition.
– Hvorfor sier du det?
– Du gjør meg litt nervøs.
– Okei? Hva skal jeg gjøre da, for at du ikke skal bli nervøs?
– Jeg vet ikke. Drikke litt mere vin kanskje?
– Hva er det du tenker om meg, André? Hva er det du egentlig har lyst til å spørre meg om?

Nei. Speilbildet mitt bekrefter mistanken om at jeg aldri kommer tilbake. Jeg ser det i øynene mine. Jeg kan ikke ha et forhold til noen jeg føler behov for å forme eller oppdra.
Det er mandag. Det er nesten så jeg kan høre det på lydene utenfra. Iltre bilhorn, antagelig en bilist som er for treg eller for pysete til å kjøre ut i krysset. Folk har hastverk. Jeg føler plutselig et behov for å komme meg ut, ellers er jeg redd jeg kommer til å tilbringe hele dagen sammen med ham, i sengen. Jeg har ikke noe behov for å dusje. Det kan vente til jeg kommer hjem. Det ble ikke akkurat den natten jeg hadde regnet med.

- Jeg har vel egentlig lyst til å spørre deg om hva du mente med at du ikke er så veldig sammen med noen.
– Det var bare en måte å si det på. Jeg er egentlig ikke sammen med noen. Ikke i betydningen kjæreste med noen.
– Men du har en du er litt sammen med?
– Det er en jeg har et litt uavklart forhold til. Hvorfor vil du snakke om dette?
– Jeg liker deg. Jeg har lyst til å se deg igjen.
– Men kjære deg, jeg har jo tenkt å være her i natt. Kan vi ikke bare ta med oss vinen på soverommet?
– Jo.
– Du… vi tar det pent og forsiktig. Jeg er fornøyd bare du holder rundt meg. Okei?

Den bleke morgensolen forsvinner bak skyene mens jeg går sakte oppover Industrigaten. Jeg har ikke vært her etter at mormor døde. Utenfor Uranienborghjemmet sitter to sykepleiere i hvitt og røyker. Det var her hun døde, stille og fredelig. Hun forlot verden sittende i en stol, akkurat som morfar. Antagelig visste hun ikke hvor hun var, selv om hun alltid kjente meg igjen og visste hvem jeg var. «Er det deg? Du verden som du har vokst. » sa hun en gang jeg kom tilbake etter å ha vært på toalettet. Jeg var nødt til å le, og så lo hun også. Hun husket ikke om hun hadde spist middag, men hun husket at jeg hadde falt og slått hodet mitt da jeg var tolv år. Jeg lurer på om jeg kommer til å huske André når jeg blir så gammel som henne. Han hadde snudd seg over på siden da jeg kom ut fra badet, og ansiktet hans lå i skyggen. Kunne jeg bare gå uten å si takk for meg?
– André? Er du våken? Jeg må gå nå.
Han gløttet så vidt på øynene.
– Må du gå?
– Ja.
– Får jeg se deg igjen?
– Sikkert. Oslo er en liten by.
– Har du lyst til å se meg igjen?
– Jeg er helt nødt til å løpe. Jeg er sent ute.

Jeg går sakte videre, opp bakken og forbi antikvariatet, forbi gamle Cosmopolite, jazzklubben hvor jeg ble så full at jeg måtte kaste opp på toalettet da jeg var søtten… var det ikke Gozzip den het, caféen ved siden av? Det var Robert som tok meg med dit. Vi gikk ned en bred trapp til underetasjen. Jeg husker at det var selvlysende grønt interiør og at vi snakket med en overpyntet dame med store tenner. Det var ingen som spurte hvor gammel jeg var. Jeg fikk champagne og cognac, og røkte sigaretter med et elfenbensmunnstykke som Robert hadde kjøpt i London. Han fortalte damen med tennene at han hadde kjøpt det til meg, og jeg sa jeg kunne ikke huske at han hadde vært i London mens jeg hadde kjent ham. Damen med tennene lo og fingret med perlekjedet. Jeg tenkte hun burde bruke en annen parfyme. «Jeg ELSKER henne», sa Robert etterpå, og så gikk vi på Cosmopolite og hørte på en saksofonist som spilte som om han hadde hastverk.

André hadde ikke hastverk. Vi kledde av oss og satt nakne under dyna og drakk rødvin. Han ville vite hva planene mine var.
– Jeg skal ta et år fri. Så får jeg se hva som skjer. Enn du?
– Jeg skal på turne. Med bandet.
– Skal du bli musiker?
– Det er planen.
– Har du studert musikk?
– Nei.
– Burde du ikke det?
– Jo. Jeg kan ikke engang noter.
– Det lærer du fort.
– Spiller du?
– Piano.
– Er du flink?
– Jeg kan i hvert fall spille etter noter.
– Jeg liker best å improvisere.
– Jeg og.
Jeg lot hånden gli over maven hans.
- Jeg mente det ikke så bokstavelig… har du ikke lyst til å ligge med meg?
– Jeez! Du gjør det ikke akkurat lettere for meg.
– Sorry. Hva er det du egentlig vil, André?
– Være sammen med deg.
– Hm.
– Det er derfor jeg er nervøs.
– Du er ganske modig.
– Det er like godt å bare si det som det er.
Jeg ville røyke og gikk for å hente sigaretter og askebegeret fra stuebordet.

Bogstadveien er nesten fargeløs i det flate lyset. Jeg lengter plutselig etter å våkne opp med utsikt over havet. Jeg lengter etter å kunne løpe i nattkjolen ned til standen og la meg gli naken ned i det kalde vannet før verden våkner rundt meg. Jeg lengter etter å sitte på muren og feste blikket på horisonten, etter å sitte på altanen og se skyggene av løv myldre i morgensolen på plenen der Alice og jeg pleide å spille badminton da vi var små, etter lukten av nykokt kaffe om morgenen og pappa som sitter ved enden av det store spisebordet med avisen… jeg lengter etter havregrøt med melk og sukker, jeg lengter til og med etter fru Harring og det strenge blikket og kjeftingen hennes hver gang jeg gjorde noe jeg ikke burde.
Claudia Scott spiller i ørepluggene. Soul on soul. Jeg går sakte forbi Valkyrie Plass og ser på avisene utenfor Narvesenkiosken. Vi må bli flinkere til å skryte av hverandre, står det.

- Du er fin, sa han da jeg kom tilbake og stoppet i døren for å se på ham.
– Takk.
Jeg så på de svarte vinduene på andre siden av gaten og tenkte at det var rart han ikke hadde gardiner. Hvem som helst kunne jo se rett inn på soverommet hans.
– Liker du ikke gardiner?
– Det er ingen som ser oss. Det er en skole.
– Hva med om morgenen?
– Da er det skygge her.
– Hm.
– Skal du bare stå der?

Bortsett fra noen gutter i joggedrakt er jeg alene på perrongen. Alle skal den andre veien. Klokken litt over syv. Da har jeg brukt nesten en time fra Briskeby. Guttene tar Sognsvannsbanen, og så står jeg alene og ser på den fulle plattformen på andre siden. Folk skal på jobb og tjene penger så samfunnet går rundt. Hos ElKjøp får du denne uken en Delonghi brødrister i krom til kun 398, sier reklamen. Når banen min kommer setter jeg meg alene i den bakerste vognen med ansiktet mot kjøreretningen. En dame med barnevogn kommer løpende. Pass for dørene lukkes. Har ikke føreren speil, eller kjører han fra henne med vilje? Jeg husker plutselig en episode fra Danmark da bussen ventet på en mann som kom løpende. Men han skulle ikke med bussen. Han var bare ute og løp.

- Du er kald, sa han da jeg krøp inn under dynen.
– Bare utenpå.
– Er du trøtt?
– Nei. Jeg aner ikke hvorfor jeg gjesper så mye. Det er litt irriterende. Jeg glemte lighteren.
– Er du nødt til å røyke?
– Nei. Har du noe bedre forslag?
– Jeez!
– Du. Jeg er her. Jeg naken i sengen din. Du kan gjøre akkurat hva du vil med meg. Okei?
– Det er ikke så enkelt.
– Tenner du ikke på meg?
– Jeg gjør det.
– Så bra.
– Det er bare… jeg tenker for mye.
– Hm. Kanskje det hjelper å sove litt?

Det ristet i gulvet da den første trikken passerte morgenen etter. De tomme vinglassene klirret mot hverandre på nattbordet og vibrasjonene forplantet seg gjennom madrassen – gjennom puten – gjennom krøllene mine, og inn i hodet mitt. Jeg åpnet øynene og så profilen hans i silhuett mot det nakne vinduet. Han snorker i hvert fall ikke, tenkte jeg, og måtte smile av at det var det første jeg tenkte. Egentlig var han ganske søt.

Forelskede mennesker er stygge, sa Stein Mehren. Det var ingen humor i det. Det var ikke antydning til smil i blikket hans. Jeg hørte ikke etter da han fortsatte å lese. Det var bare den ene setningen som gjentok seg selv. Forelskede mennesker er stygge.
Skinnegangen blir linjer mot et forsvinningspunkt et sted i mørket bak tunnelåpningen, og damen med barnevognen glir ut av synsfeltet. Neste stasjon, Frøen.
Jeg lukker øynene og venter på følelsen av akselerasjon, selv om jeg vet at den er innbilt.

_

_

Jeg leter etter kjernen. Skjenker vin i glassene og tenker at kanskje den ligger et sted der nede, i bunnen av glasset.
- Du ser dobbeltheten, gjør du ikke? Det underliggende planet, rastløsheten og den bestandige søken etter noe varig. Hvor mange frosker skal man kysse? Eller skal man rett og slett ha froskelår på menyen? Hedonismen, nytelsen, avhengigheten av å bli bekreftet, blandet med trangen til å være svak. Hele skismaet ligger begravet i teksten og skal manifestere seg i en kompassnål, snurrende og full av problemer med å orientere seg mot en magnetisk nordpol som er i stadig bevegelse. Er det ikke det du ser?
- Nå programmerer du meg.
- Gjør man ikke alltid det? Selv en tittel er en form for programmering.
- En tittel er et hint, ikke en bruksanvisning.
Jeg vil si noe mer. Fortelle henne at hun byr på så mye motstand at det blir tungt å lese henne. Spørre henne om hvorfor jeg allikevel insisterer på å fortsette å lese. Dikter hun eller er det livet hennes? Spiller det noen rolle? Jeg vil tro og ikke tro. Egentlig vil jeg snakke om det fordi jeg tror det vil forklare meg på en måte, men allikevel holder jeg det for meg selv.
Jeg finner nye stearinlys og tenner dem med flammen fra dem som nesten er brent ned. Etterpå moser jeg de nye lysene brutalt ned i den lille flammen som fortsatt brenner, og holder dem der til den myke stearinen stivner og fester seg som et fundament for de nye lysene. Jeg sier noe helt annet enn jeg hadde tenkt.
- Kjell Askildsen påstår at han aldri skriver om noe han har opplevd. Jeg tror ham ikke et sekund. Han bare omskriver sine egne opplevelser. Setter dem inn i en annen sammenheng – i en annen virkelighet og kanskje en annen tid. Men det er like fullt en prosess for ham som det er for alle som forsøker å skape noe av verdi. Man må hente det fra seg selv. Selv en konstruert virkelighet vil alltid romme essensen av egne erfaringer og refleksjoner. Man kan aldri frigjøre seg fra seg selv og samtidig formidle noe av verdi. Da blir det overfladisk , som et pliktsamleie i et inntørket ekteskap hvor man lar ham pese seg til en utløsning og håper det går så fort som mulig.
- Og etterpå? Hva skjedde med virkeligheten? Hva var den før den ble virkelig?
- En drøm… et eterisk øyeblikk hvor forventningene opphevet tyngdekraften?
- Kanskje du har rett.
I blant kan jeg merke noe i blikket hennes. Jeg kan føle meg vurdert – få følelsen av å ha en begrenset evne til forståelse og følelsen av hun er litt barmhjertig med meg, som om hun tenker – stakkars, hun vet ikke bedre. Det har aldri kommet til uttrykk, snarere tvert i mot, men det ligger allikevel der, på en måte jeg ikke kan forklare.
- Går det bra med deg?
Jeg lurer på hvorfor hun spør om det akkurat nå.
- Ja. Det går sånn passelig. Jeg utsetter ting til jeg får kniven på strupen.
- Det er ikke unormalt.
- Jeg brenner ikke for noe lenger. Det er det som undrer meg.
- Hadde det vært sant hadde du ikke undret deg.
Der er det igjen. Et kort øyeblikk ser jeg dette lille blikket som sier at det vet alt. Og så kommer smilet, nesten litt oppgitt.
- Hvorfor protesterer du ikke? Du vet jo at det jeg sier er feil?
- Tester du meg?
- Nei. … kanskje jeg forsøker å finne åpningen?
- Inn i kokongen?
- Ut! Ut av kokongen.
- Hva om jeg ikke vil ut?
- Da må jeg enten komme inn eller gå min vei. Vi kan ikke ha begge deler.
- Hvorfor skulle du komme inn?
- Hvorfor? En gang da jeg var søtten var det en gutt som ville ligge med meg. Men jeg hadde ikke det minste lyst til å ligge med ham. Han var en venn. Så jeg løy og sa jeg hadde herpes. Han sa det ikke var så farlig… at det var verdt risken.
- Gjorde dere det?
- Nei. Vi ble forstyrret.
Jeg aner ikke hvor mye jeg tåler. Ingen vet det før man har testet grensene. Ikke før man har bøyd grenen og strukket strikken. Dilemmaet er at grenen brekker idet man finner ut hvor mye den tåler, og strikken ryker. Man kan ikke øve opp noen av dem til å tåle mer enn de gjør. Kan man øve opp følelsene sine?
- Er jeg verdt det? Er jeg viktig nok for deg?
- Hva om vi er akkurat like viktige for hverandre?

_

Flasken er nesten tom. Korken har ikke vært skrudd skikkelig på og innholdet har rent ut i kofferten. Klærne mine er dynket og det lukter vodka i hele kupéen. Jeg styrter resten av flasken og dytter kofferten tilbake på hyllen før jeg synker ned på setet og betrakter refleksen av meg selv i vinduet.
Landskapet deler ansiktet mitt i to; mørkt og tydelig nederst, og utydelig øverst der hvor konturene blekner og nesten viskes ut mot kveldshimmelen. Landskapet bølger opp og ned. I ansiktet mitt kjemper lyset og mørket om overtaket.  Om jeg strekker halsen vil  hele ansiktet bli utydelig i lyset. Synker jeg lenger ned vil ansiktet mitt bli tydeligere i mørket. Det burde være omvendt.
Jeg gjør ingen av delene. Jeg lar meg selv sitte helt urørlig, betraktende, som om jeg venter på at valget skal tas av noe utenfor min kontroll, en høyere makt.
Det kommer en bro. Lyd og bilde forandrer seg. Ansiktet mitt klippes inn og ut av virkeligheten i takt med lyset. Jeg husker det fra balletten. Stroboskop-lys. Vi danset som mørke skygger mot blå bakgrunn og fikk hakkete bevegelser i det flimrende lyset. Sorte marionetter, kontrollert av usynlige tråder.  I et kort glimt var vi synlige, så ble det mørkt. Da det igjen ble lys, var vi et annet sted. «Dans l’obscurité» – et ordspill som ingen av oss forstod.
Så blir ansiktet mitt igjen delt i to av landskapet. Fra lys til mørke – fra utydelig til tydelig. Jeg lurer på om det er jeg som betrakter refleksen min eller om det er den som betrakter meg.
Så blir valget tatt. Det lave krattet langs skinnegangen vokser og blir til en skog. Himmelen forsvinner og jeg ser meg selv tydelig i mørket. Tjueni år. Kvinnens ultimate alder. Neste år kommer altså de grå hårene, rynkene, grevinnehenget. Neste år. Det er lenge til.
Det var André han het, danselæreren vår. Han likte å late som om han var fransk, men alle visste han var fra Koldrup.
- Non, non, non. Regardez-moi, mes petites ballerines.
Vi så på ham, på den trange trikoten og den harde bulen i skrittet. Suspensorium, het det. Det skulle beskytte og holde på plass. Han hadde tynne ben og lange armer med sterke hender. I forestillingen hadde han svart kostyme. Jeg husker ennå bowling-grepet hver gang jeg ble løftet. Han kunne godt ha holdt meg lenger. Jeg var lett som en fjær, og jeg likte at han løftet meg. Jeg ble vektløs et øyeblikk, høyt der oppe hvor alle kunne se meg.
Den lille ballerina.  Jeg må ha forlagt henne og glemt henne et sted på veien. Det hadde vært fint om noen fant henne, «Dans l’obscurité» – i mørket. Det er der hun er nå.

Hannover. Konduktøren sier vi er halvveis til Berlin. Han snuser litt i luften og trekker på skuldrene.
- Vi er fremme om tre timer.
Jeg gruer meg til å åpne kofferten.

_

]]> http://cecilia.forfatterloggen.no/2012/04/11/bagasje/feed/ 8 http://cecilia.forfatterloggen.no/2012/04/07/alt-har-en-slutt/ http://cecilia.forfatterloggen.no/2012/04/07/alt-har-en-slutt/#comments Sat, 07 Apr 2012 15:26:34 +0000 Cecilia http://cecilia.forfatterloggen.no/?p=581 Continue reading →]]> Månestråle med Bergensdialekt? Indianerne snakker jo dansk! Det vet jo alle!                                                                   ..
_
OSSIACH april 2003.
Synne har altså kjørt hit på lykke og fromme, bare fordi jeg fortalte henne hvor jeg bodde? Avtalen vår, slik jeg hadde forstått den, var at vi skulle treffes igjen neste gang jeg kom til Villach. Men jeg kunne ikke godt jage henne, selv om hun ga meg muligheten.
- Forstyrrer jeg eller?
- Neida… jeg må bare skrive ferdig det jeg har i tankene… jeg forsøker å rekonstruere en slags dagbok.
- Kan man rekonstruere en dagbok?
- Jeg har noen notater… det er ikke så lenge siden. Hvordan fant du meg?
- Det er ikke så mange som leier her nå.
- Nei. Det er ganske dødt her.
- Om sommeren er det mange her.
- Men, det er ganske fredelig og fint.
- Hvis det er det man vil ha.
- Det kan ha sine fordeler…

_

The Café Before All Club – DEL 9

Det er alltid noen. Det finnes alltid en jente på hvert eneste lille tettsted i hver eneste lille bortgjemte avkrok som blir romantisk tiltrukket av jenter, og uansett hvor enn jeg beveger meg så fanger de meg opp på radaren sin. Jeg aner ikke hvordan de klarer det. Kanskje det er noe ved meg? Noe jeg gjør?
-Du er ikke alltid så bevisst hvordan du fremstår, sa Dimítra, – og dessuten er du ikke så flink til å lese andres signaler.
Men jeg er flink til å spørre, og jeg er ikke så fryktelig redd for å drite meg ut. Det jo noe…
Jeg spurte Nicole hvor lenge hun kunne bli.

– I don’t know. There’s a problem with the generator. It died during the storm, so we’re runníng on batteries.
– What happened to your friend, the one who got sick?
– He survived. Actually he’s not my friend… he’s a pervert.
– Did he do anything to you?
– He tried. My brother said he would kill him if he ever came near me again.
– He looks after you, your brother?
– All the time. But that’s not why this guy was injured. He broke his hip and hit his head in the storm. It was very complicated, and he needed surgery, in Athens.
– My brother used to look after me when we moved to Norway. It’s nice to have a brother.
– Sure…
Det er fortsatt tidlig ettermiddagen og det er ganske fin temperatur. Jeg har lyst til å sitte ute i det fine været, men Nicole er motvillig. Hun vil helst sitte inne. Når jeg vil bestille en flaske vin til ber hun meg vente.
– I have to talk to you about something. I feel really bad about this. I have been thinking a lot, ever since I knew you were coming. Can I ask you a personal question?
– Of course.
– Do you have money?
– Yes.
– I’m completely broke.
– That’s no problem, Nicole. Don’t even think about it.
– There’s something else. This is the worst part, and I don’t know where to begin. I’m really very embarrassed right now.
– You need money? Is that it?
– I need to get home. I was stupid to go on that boat in the first place. Now there’s a problem.
– A money-problem?
– Yes, and my brother. He won’t let me go. I need to get off that boat.
– What do you mean, he won’t let you go? You’re here. Did you run away?
– No. But if I don’t come back he will start looking for me.
– Why would he come looking for you?
– Celia. I’m worried. Can we go somewhere else? Please?
- Is that why you’ve been so…
- Nervous? Yes. Can we go somewhere ?
– Sure. Whenever you like.
– Like right now?
– At this very moment?
– Yes.
– Are you being a bit paranoid now?
– Maybe…but I know he will come looking for me.
– How do you know that?
– As soon as he finds out my passport is gone, he will be furious.
– Are you serious? He’s your brother, not your husband!
– He has his reasons. If I leave it will make him a hand short.
– I see. But why should he think you wouldn’t come back?
– Because I’m scared when I’m on the boat, and he knows it. Besides I get sea-sick. It’s not like going for a spin in the bay… there are waves! All the time there are waves, and we’re like going sideways up and down. We nearly drowned in the storm.
– But, how come he let you leave this morning if he thinks you are not coming back?
– That’s why I left everything behind. And he knows I don’t have any money. He lent me twenty euros. But when he finds out I have taken my passport…
– But he can’t force you to stay on the boat if you don’t want to?
– You don’t know my brother… Do I seem like a normal person to you?
– Yes.
– You don’t think I’m making this up? I know it sounds weird… I really need to get home.
- Okay, how much do you need?
– You don’t have to say yes. I’II understand. You have no reason to trust me.
– No, it’s okay. I will give you the money. Just tell me how much.
– I don’t know. Can we get out of here, please?

____

_

Det er noen ender i nærheten. Jeg hører at de snadrer. Jeg har vært i min egen tankeverden og latt Synne snakke om hva det enn er hun har snakket om. Jeg tror hun har snakket om seg selv og jeg kan så vidt huske noe om at moren hennes er fra Halden. Eller kanskje det var noe hun nevnte forrige gang vi snakket sammen? Det kommer små irriterende tikkelyder fra mopeden hennes. Hun har satt den fra seg helt inntil bryggen. Tikk…tikk… tikk-tikk… tokk. Jeg klarer ikke å finne noen rytme i tikkelydene, men jeg klarer heller ikke å finne noen rytme i snadringen fra endene, uten at dét irriterer meg.
Det har blitt varmere. Jeg ser at Synne har like lite på seg som meg. En kort kjole og ingen behå… jeg kan se at hun har en liten hvit truse på seg. Jeg føler at jeg bør si noe… noe inkluderende som er relevant i hennes og min verden. Emnene begrenser seg selv. Vi har ikke så mye felles referanser.
– Jeg hørte på Røyksopp i hele går.
– De er litt vanedannende. Jeg liker nummer åtte.
– Remind me
– Husker du sånt?
– Jeg har visst en slags klisterhjerne.
– Jeg liker Poor Leno også.
– Nummer fem. Den er fin.
– Kjempefin.
Jeg kommer i tanker om da jeg var liten og leste Sølvpilen, en tegneserie som mamma pleide å ta med seg fra Norge. Jeg forsøkte å lese den med bergensdialekt, og begynte å le. Månestråle var jo indianer. Indianere snakker dansk, det vet da alle! Jeg forelsket meg i Månestråle, selvfølgelig, hvem gjør ikke det. Jeg så på meg selv i speilet. Lignet jeg ikke litt? Jo, litt, dersom jeg la godviljen til og hadde vått hår.. Jeg tenkte at hadde jeg bare ikke hatt så mye krøller så hadde jeg vært mye finere. Men, det var altså fortærende ergerlig at Månestråle snakket norsk. Hvordan kan en som er så overjordisk skjønn snakke så barnslig og stygt? Det gikk over min forstand. Alice og jeg lekte. Hun var Falk og jeg var Månestråle. Alice var forkjølet, men vi måtte jo kysse, for vi måtte jo leke på ordentlig. Ellers ble det ikke riktig. Da ble jeg også forkjølet, og så glemte vi Månestråle. Men vi husket det hele ti år senere da vi fant tegneseriene på loftet. Da kysset vi også. Jeg forsøkte fortsatt å snakke med bergensdialekt når jeg skulle være Månestråle, og Alice var fortsatt Falk. Hun brakk meg ned på gresset og fikk meg. Av en eller annen grunn glemte vi at Apan från Sverige skulle være Tinka.
Det er det samme med Synne. Det er noe med dialekten hennes som ikke helt passer til utseendet. Jeg syns faktisk det kler henne mye bedre å snakke tysk. Kan det ha noe med munnbevegelsene å gjøre, noe med grimasene i Halden?
- Det er faren din som er herfra?
- Ja.
- Hva gjør han?
- Jobbær i bank.
Endene har kommet helt inntil bryggen. De skulle bare visst hvilken delikatesse de er, da hadde de nok ikke turt.
- Kan vi mate endene? Er det lov?
– Der er ikke noen regler mot det vel?
- Er det mye andejakt her?
- Jakter man på ender?
- Ja. Vi mater dem først, og så griller vi dem etterpå.
- Det har jeg aldri tenkt på.
- Det sånn vi er. Vi gjør akkurat det samme med dødsdømte forbrytere, mater dem først og griller dem etterpå.
- Æsj. Nå er du morbid.
Jo, det er noe med Halden-grimasene. Jeg ofrer et rundstykke på endene, og merker den nakne armen hennes mot min idet hun setter seg. Det er bare et lite streif, men det er nok til at jeg får gåsehud. Vil hun sitte så tett? Jeg forsøker å fange opp lukten av henne, men den forsiktige vinden har feil retning. Vi mater endene med små biter og tankene mine vandrer i små sirkler. Hun er veldig tynn. Jeg liker best jenter som er litt… myke. Jeg merker at jeg er nysgjerrig på henne. Det er en stund siden sist. Jeg lurer på hvorfor hun kom.
I Kavala hadde jeg fått en idé om hvor vi skulle dra.

_

Det er bilutleie i første etasje på hotellet, men utvalget er lite: To biler. Jeg får valget mellom en liten Peugeot 203 eller en Audi A6 stasjonsvogn. Jeg liker meg ikke i små biler og velger den største. I garasjen er jeg nøye med å sjekke om det er noen skader på den. Jeg har leid bil i Nice en gang. Da måtte jeg betale for en skade som allerede var på bilen da jeg leide den, bare fordi jeg var ung og naiv. Jeg har ingen illusjoner om at bilutleiere vil kundens beste, og får det bekreftet: I baksetet finner jeg er stor rift som noen har forsøkt å skjule under en brosjyre. Jeg lurer på hvor mange ganger de har fått betalt for den riften. Og så blir jeg plutselig super-mistenksom. Jeg vil ha merket av hver eneste lille lakkskade før jeg er fornøyd. Han syns nok jeg er pirkete, men til hundre og tyve euro per dag driter jeg i hva de syns. De skal ha ekstra høy leie fordi jeg er under femogtyve. Da får de jammen jobbe for det også.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om historien til Nicole. At broren hennes er litt spesiell fikk jeg vite allerede i Barcelona, men jeg syns det er godt over grensen å tvinge henne til å bli ombord. Det ville aldri broren min ha gjort. Uansett hvilken grunn jeg hadde for å mønstre av. Jeg hadde ikke engang trengt noen grunn. Jeg forstår ikke at kan hun la seg herse med på den måten. Antagelig overdriver hun litt. Men det tilfører tilværelsen et lite moment av spenning, jeg har ikke noe imot å leke at vi er på flukt… litt som Thelma and Louise.
– Have you told your brother about me?
– He checks my phone. He knows I’m meeting you.
- Checks your phone?
- No, not really, but he can read my messages when I’m using the charger. We only have one that works.
– So he knows where I’m staying?
– Probably.
Jaha. Det er jo spennende. Jeg glir inn i rollen. Nicole smiler når jeg forteller resepsjonisten hvor vi har tenkt oss: Til Filippi først, og etterpå til Lydia for å besøke noen bekjente.
- In case anyone comes asking for us.
- Certainly. I will make a note of it.
Nicole vet vi skal i motsatt retning. Vi skal til et hyggelig sted hvor vi skal la oss oppvarte av en hyggelig mann. En hyggelig mann som er litt redd i tordenvær. … santa Maria!

Det er strålende sol og vi setter solbrillene på når vi svinger ut av garasjen. Jeg tar til høyre mot Blue Bay. Nicole smiler og åpner sidevinduet.
– I will pay you back. You do trust me, don’t you?
– Do I have to trust you?
– Maybe it’s better if you don’t? Then you might get a surprise… I know you like surprises.
– If you screw me – you screw me… we screw each other anyway, right?
Audien er en drøm å kjøre. Myk og fin og allikevel helt presis, noe helt annet enn pappas Volvo. Det er bare så vidt jeg kan høre den sterke motoren, og med automatgir er det bare å lene seg tilbake og kose seg. Jeg elsker å kjøre bil. Det er en helt egen frihetsfølelse å kunne bestemme akkurat hvor jeg vil dra. Vi trenger jo ikke dra til Blue Bay… vi kan dra til Tessaloniki… kanskje helt til Athen… eller til Korfu og ta fergen til Italia…
Nicole begynner plutselig å le.
– Café before all! Did you see the name on that little place?
– Yes. The whole name is in fact The Café Before All CLUB! I even took a picture of it.
– What do you think it means? It sounds biblical.
– Maybe it is. Greeks are very religious people, or maybe they just think it’s the best café in the world?
– Sure!
– You know, the Greeks used to worship athletics. That’s why we have the Olympics. They were running around stadiums, maybe Before All means The Winner? Or maybe Before All, like «In Front Of» , or «Better Than» ? Or «Earlier Than», because the open very early? I don’t know. Maybe we shall go back and ask?
– No… Guess I’m a bit paranoid right now. I just want to get my ass out of here as fast I can.

Det er ettermiddag og lav sol når vi svinger inn på den tomme parkeringsplassen foran motellet. Både parkeringsplassen og resepsjonen ligger i skyggen, og jeg ser ingen lys fra vinduene. Det ser mørkt ut og stengt ut. Når jeg kjenner på døren er den låst.
– It’s closed?
– It shouldn’t be. I was told it was open until november. Let’s go round to the other side and have a look.
Ved siden av parkeringsplassen går det en liten vei ned til stranden, og jeg husker fra forrige gang at den treffer stien fra svømmebassenget litt nede i bakken. Derfra kan vi ta stien opp til baksiden av hotellet og komme opp ved svømmebassenget. Det kan jo tenkes at hotellverten bare har hatt noe å ordne og har vært nødt til å stenge litt.
Det er helt annerledes her nå enn forrige gang, og jeg får bekreftet det jeg tenkte; det er et paradis når det er fint vær. Høsten som var så påtrengende i Lydia er nesten fraværende. Det er ganske varmt og palmebladene er grønne. På den smale grusveien myldrer det av lette skygger fra bladverket over oss. Når Nicole finner hånden min skal jeg til å si noe praktisk om at vi kan finne et annet sted eller kjøre til Tessaloniki, men ordene stopper. Jeg tenker på det tomrommet jeg vet vil oppstå når vi skilles.
Selv om alt er sagt gjenstår allikevel alt, skrev jeg i dagboken min da jeg var fjorten. Halvsøsteren min var død og begravet, og alt jeg så gjerne ville sagt til henne hadde jeg aldri fått sagt. Vi fikk en formiddag, en ettermiddag og en kveld. Det var all tiden vi fikk sammen, men det var nok til å elske. Nok til å elske uten tilstedeværelse av hverken Eros, Agape, Philia eller Storge. Aristoteles tok feil, tenkte jeg da jeg tok Ex Phil. Det finnes en ennå dypere tiltrekning, en man må man ha opplevd før man kjenner den, og først da forstår man ordentlig det vakuumet som oppstår når tiden er forbi og man aldri mer kan være sammen. Hva er det egentlig jeg føler for Nicole? Eros. selvfølgelig.. men det er mer enn det, selv om jeg ikke klarer å definere hva det er. Jeg vet bare at det var blytungt å skilles fra henne forrige gang, og jeg har en følelse av at det blir tyngre nå… og jeg har visst allerede begynt å forberede meg på det. Det var akkurat det jeg gjorde feil forrige gang…
– What’s the matter, Celia? Is something wrong?
– No… I’m just happy to be with you.
– Are you sure?
– Yes.

Vi kommer til stien og begynner å gå sakte opp mot baksiden av hotellet. I det fjerne kan jeg høre dønningene. Jeg vet at lyden kommer fra det stedet hvor alle stenene ligger, ikke fra sandstranden. Fra sandstranden kommer det bare en stille visling hver gang milliarder av sandkorn blir slipt mot hverandre. Hver gang det kommer en ny bølge blir de slipt . og de blir mindre og mindre hver gang. Ikke mye. Bare litt, men man kanskje veie det på en atomvekt? Det samme vil skje med steinene litt lenger borte. Ved hver bølge er det noen av dem som rugger på seg, og en gang vil de også ha blitt slipt til sandkorn, for så til slutt å bli til støv som flyter bort med bølgene… eller flyr avsted med vinden.

Stien er egentlig ingen sti, og det er for smalt til at vi kan gå ved siden av hverandre. Antagelig var det noen som for lenge siden fant en snarvei til stranden, og så har det blitt til et tråkk. Det står neppe oppført på hotellets vedlikeholds-liste.
Det noe som kribler i meg… en idé som jeg aldri før har hatt.
– What’s it like in Portland? In fact I don’t even know where it is.
– It’s in Oregon.
– That’s not by the coast?
– No.
– So how did you learn to sail?
– On the river.
– Is it that big?
– The Willamette? Oh yes. One of the biggest in the world.
- Never even heard of it.
- Heard of Columbia River?
- Yes. Is it the same river?
- The Willamette is a branch … You know, Portland is a very romantic city, with beautiful parks on the riverside. You should come and visit me some time. I think you like Portland. We could go sailing.
Det trenger ikke være over selv om hun reiser. Verden er ikke større enn man gjør den til.
– So you are not afraid of sailing?
– Not at all. Not on the river. Do you like sailing?
– Yea… but I have to have a lifeline. I used to fall in the water when I was little.
- In Denmark, right?
-Yea… on the coast. We had two boats, but my dad sold them both when I was sixteen. And then he sold the mansion a year later. I had allways thought I would live there all my life.
- You grew up in a mansion? A rich family.
- I don’t know if we were rich. I’m not very concerned about money, except for coins.
- Rich people never are.
- You’re from a very rich family.
- Yes… yet, here I am, completely broke. That’s when money becomes a problem.

Svømmebassenget er ikke dekket til. Det er et godt tegn. Vi setter oss ved et av bordene og røyker i ettermiddagssolen. Nicole har på seg en kort bleklilla kjole hun fant i kofferten min. Den er akkurat litt for stram og fargen passer henne egentlig ikke. Jeg skjønte ikke hvorfor hun valgte akkurat den, men jeg forstod det etter hvert. Hun oversminket seg, tok det svarte lærbeltet mitt rundt livet og så seg i speilet. Hun så ut ut som noen man kjøper på gaten. Jeg så at hun smilte litt og nikket til seg selv, som om hun var fornøyd med resultatet.
- How do I look?
- Like an incarnation of bad taste.
- Good.
Det var en merkelig stemning, og den nervøse redselen hennes smittet. Da vi hadde pakket og gikk ned i resepsjonen, begynte jeg å se meg rundt jeg også, og mens vi kjørte hadde jeg stadig et øye i bakspeilet. Jeg følte at jeg var med i et rollespill og registrerte alle jeg så. Var det noen som stirret på oss? Jeg fikk til og med litt hjertebank da jeg så en politibil som stod parkert på en sidevei.

Den lette vinden lager små skyggespill som blander seg med refleksene fra vannet. Det yrer og glimter i små skinnende mønstre. I det solbleke håret hennes er det myriader av små lette sommerfugler som danser. Glinsende sølv og mørke skygger. Jeg tenker høykontrast-film. På skolen lyssatte vi med direktelys og eksponerte på Tri-X, Etterpå fremkalte og kopierte vi det i mørkerommet, bare for å få til de kontrastene vi aldri klarte å få til i Photoshop. Jeg tenker at jeg aldri ville kunne fanget dette lyset, hverken lyset eller øyeblikket, ikke med et kamera. Hun er helt avslappet og ser nydelig ut, selv med den stygge sminken.
Jeg har egentlig aldri trodd på disse kjærlighetsromanene hvor de unge elskende flykter med hverandre og heller vil leve sammen i en hule i skogen enn å leve adskilt. Kan man gi opp alt for kjærligheten, og skal man egentlig det? Jeg har alltid tenkt at ingen mann noen sinne skulle få meg til å forandre livet mitt eller stå i veien for utdannelsen min. Men hva med en kvinne? Kunne jeg flyktet med Nicole? Flyktet fra alt?
Når hun tar av seg solbrillene og ser på meg kommer tårene, selv om jeg forsøker å smile.
– I like this place… What’s the matter, Celia?
– Nothing. I was just thinking how beautiful you are. Tears of joy. Really.
Vi lener oss begge over bordet og forsøker å kysse, men avstanden er litt for stor og vi begynner å le da bordet vipper. Jeg reiser meg og går bak henne, lar hendene gli over skuldrene hennes, oppover halsen til hårfestet og ned igjen til skuldrene. Jeg vet jeg ikke burde spørre.
– Are you in love with me, Nicole?
– What do you think?
– I don’t know.
– Do you have to know?
– No… not really.
Brystvortene hennes er små knopper under den tynne kjolen. Jeg lar hendene gli ned under det stramme stoffet og hører at hun sukker når brystene hennes fyller hendene mine. To håndfuller… akkurat nok. Hendene mine er som skapt for dette. Kanskje det er meningen fra naturens side… Hun lener hodet bakover og sukker mot maven min.
- I wonder what my brother would say if he could see me now.
– Let’s make sure he won’t. Shall we go?
– Where?
– Find another place to stay… or go to Thessaloniki… some place you don’t need make-up… or clothes.

Vi forsøker å leie hverandre ned den smale stien. Jeg har ikke lyst til å slippe henne. Jeg tenker at når vi kommer til Tessaloniki vil hun sikkert ha behov for å komme seg avsted så fort som mulig, helst på første mulige fly. Jeg ville sikkert gjort det samme, selv om jeg ikke helt skjønner redselen hennes. Tror hun virkelig at broren hennes klarer å hindre henne i å reise? Hvordan i alle dager skulle han klare å finne henne? Selv ikke en detektiv ville klare å finne oss.
– What’s this thing about your brother? There must be something you haven’t told me. Why did you not leave earlier, before this man was injured?
– Money! I was stupid in Malaga and paid for the maintenance. Twelve thousand dollars. All the money I had. I thought I had no need for money, so when my brother offered me five percent ownership in return, I was stupid enough to accept.
- What about all the others. There were five or six people on the boat, you told me in Barcelona.
- Two of them left in Cannes. The third left in Sicily.
- That was the plan?
- No. They left because of my brother.
– What about your parents?
– My father? We’re not communicating very well… actually we’re not communicating at all. But don’t worry about the money. My mother left me a pile of stocks… when she passed…
– I’m sorry. I didn’t know she was…
Vi bråstopper begge da vi runder hjørnet til parkeringsplassen. Det står en stor svart bil rett ved siden av vår, og to mennesker er på vei ut av den.
– Shit!
Nicole rygger og trekker meg med bak hjørnet. Dette er ikke noe spill. Jeg kan se det nå. Hun er virkelig redd.
– It’s him. I know it is. Shit!
– No… wait. Let me have a look. He can’t possibly have found us here, most likely they are just tourists who have seen our car and think the hotel is open.
Jeg kikker rundt hjørnet. Det er en mann og en kvinne. De ser på bilen vår. Så går de bort til døren. Det var det jeg tenkte. Helt vanlige turister. De kommer til å dra når de kjenner at døren er … stengt? De går jo rett inn! Og plutselig tenner de i lyset og ser jeg hvem det er: Dimítra og hotellverten.
– I know them. It’s the manager. Let’s go and say hello.

___

_

Mennesket er utstyrt med en generøsitet som jeg tror neppe finnes blant ender. Vi bryter små biter av rundstykket og kaster dem midt i flokken, og der er det om å gjøre å være frempå. Jeg forsøker å legge merke til om det er noen av dem som aldri får noe, men de er for mange til at jeg klarer å holde rede på dem. Det er sikkert bedre å kaste mange biter samtidig. Da blir det lettere for dem som er litt tilbakeholdne. Det er vel sånn blant ender som det er blant oss, det noen få som vinner i tombolaen gang på gang. Jeg må finne ut hva Synne vil... og hvorfor hun har kommet. Men jeg kan ikke spørre direkte.
– Savner du Norge?
– Ikke nå lenger, men akkurat når vi flytta var det litt kjipt.
– Har du kjæreste?
Hun smiler med lukket munn og retter litt på solbrillene.
– Hvorfor spør du?
– Jeg vet ikke. Noe skal vi jo snakke om… er det hemmelig?
– Hemmelig nei. Ikke mere hemmelig enn at jeg er her.
– Hvordan kom du på å dra hit?
– Mener du hvordan eller hvorfor?
– Mest hvorfor. Det er langt å kjøre med moped.
– Fordi jeg hadde lyst.
Det er litt irriterende at jeg ikke klarer å se øynene hennes bak solbrillene.
– Skal vi dele det siste rundstykket, eller skal vi la endene få det også?
– Tror du ikke de har fått nok?
– Jo. Jeg har en flaske hvitvin. Har du lyst på?
– Midt på dagen?
– Hvorfor ikke?
– Da må jeg bli her en stund, til jeg blir edru nok til å kjøre.
– Hadde du ikke tenkt å bli?
– Det er helt opp til deg… jeg er bare på besøk.
– Hva har du lyst til?
– Jeg kan godt bli.
Jeg tar av meg solbrillene og ser på henne.
– Synne. La meg se øynene dine.
– Hvorfor det?
– Fordi jeg tror ikke du har kommet hit for å konversere med meg om ingenting. Og det er det vi gjør nå. Kan du ta av deg solbrillene?
– Nå er du streng.
– Sorry. Det er bare sånn jeg er.
Hun følger solbrillene med blikket når hun legger dem fra seg og snur litt på dem, som om hun vil legge dem i den perfekte stillingen Jeg er usikker på om jeg vil at hun skal bli, men jeg vil allikevel vite hvorfor hun er her. Er hun bare selskapssyk? Jeg har annet å gjøre ennå være selskapsdame, men jeg har ikke noe i mot å ha sex med henne. Det er en stund siden sist. Så enkel og brutal er virkeligheten.
– Liker du jenter, Synne?
Endelig ser hun på meg.
– Spør du om jeg liker jenter? Hva med deg? Liker du jenter?
– Ja.
– Liker du meg? På den måten?
– Kanskje. Jeg liker å se på deg.
– Hvordan klarer du være så ærlig?
– Tenk deg om litt. Tenk på hva du syns du om meg nå? Nå som jeg har sagt det. Syns du jeg er dum?
– Nei.
– Syns du jeg er et dårligere selskap?
– Nei.
– Hva syns du da? Hvordan har det forandret meg at jeg var ærlig?
– Da må jeg også være det.
– Nei. Du må ikke være noe annet enn det du føler for.
– Kan jeg ta på meg solbrillene nå?
– Værsågod.
– Kan jeg bare sitte her litt? Du kan bare skrive eller hva du vil… jeg skal ikke forstyrre.

___

Det blir et merkelig gjensyn med Dimítra. Hun er ganske ordknapp, og jeg får en følelse av at hun ikke liker at vi er her. Jeg presenterer Nicole som en kusine fra Amerika, for no reason only, som Nicole pleide å si i Barcelona. Kanskje fordi jeg tenker på hva Rakel sa om hvordan man ser på lesber på småsteder. Dimítra tror meg ikke ett sekund, men hun håndhilser på Nicole med et slags smil. Jeg begynner å lure på om vi ikke bør dra videre, men vi kan ikke godt nekte når hotellverten, som jeg omsider får vite heter noe så lite gresk som Benny, helt spontant inviterer oss til å spise middag med dem. Han og Dimítra er gamle kjente, det husker jeg fra vårt første besøk her. Den gangen var Dimítra her som gjest, sammen med meg. Nå er hun her alene, og for alt jeg vet er hun her for å for å besøke Benny. Vennskapet deres er i hvert fall langt tydeligere nå. Jeg forstår at de kjenner hverandre godt. Nicole går på toalettet for å pynte på sminken. Jeg har lyst til å snakke med Dimítra to tomannshånd, men det blir det ingen anledning til. Benny vil ha selskap mens han lager mat, og vil vi skal spise på kjøkkenet. Dimítra virker husvarm og finner en flaske vin. Nicole ser ut som seg selv når hun kommer tilbake. Hun setter seg ved siden av meg ved bordet og smiler til alle. Og jeg? Jeg drikker vin og tenker at nå gjør jeg akkurat det Dimítra sa jeg skulle gjøre: Lar livet leke med meg.

Under middagen fremstår vi som to par. Det er Dimitra og Benny, og Nicole og Cecilia, eller bare «Celia», som Nicole kaller meg. Benny forsøker seg med Sissy, men da protesterer jeg.
– You can call me Siss, but not Sissy.
Alle ler. Selv Dimítra trekker på smilebåndet.
Benny er tørst, og etter hvert helt åpenbart betatt av Nicole.
– I was lucky to come back. Thanks to Dimítra. I was just closing for the winter, but of course I ‘m open for Dimítra. Allways. Only the kitchen is closed already, so I had no food. I wanted to eat at a restaurant, but Dimítra wanted to eat here. So, we came back with food. And there was your car outside… so I said to Dimítra it was lucky she wanted to eat here, because I could make more money.
Han ler og fyller mer rødvin i de generøst store glassene våre.
– I’m only joking… that was of course before I knew who you were… you are sisters?
– Cousins.
– Cousins…Kissing cousins – Elvis Presley. A very good movie.
Jeg rister på hodet og smiler.
– I haven’t seen it.
– It’s not so much kissing in it… no, I was really thinking about how you vill sleep. I have rooms with double bed only, in this part of the hotel, and the other part is closed for the winter. You can have two rooms or you can have one… you will get reduced price of course, since you are friend of Dimítra.
Nicole har vært ganske stille så langt under måltidet, men nå smiler hun og svarer på vegne av oss begge.
– We’re used to sleeping in the same bed. We even kiss sometimes.
Jeg ser på Dimitra. Dimitra ser på Nicole. Nicole ser på Benny og Benny ser vekselvis på oss alle. Og så ler han. Jeg tror han har skjønt tegningen.
– So you are real kissing cousins! Let’s have some more wine! Dimítra, please.
Han sier noe på gresk til Dimitra. Jeg prøver å fange blikket hennes, men hun ser i en annen retning når hun reiser seg og går ut i baren. Når hun kommer tilbake med vinen ser hun kort på Nicole og meg før hun setter flasken litt demonstrativt på bordet foran Benny . Så konsentrerer hun seg om tallerkenen sin. Benny legger enten ikke merke til det, eller så ignorerer han det. Han drikker med begge hender og gjentar stadig hvor heldig han er som er omkranset av skjønne kvinner. Når han sjangler ut i baren for å lage kaffe på espressomaskinen ser Dimítra direkte på meg mens hun unnskylder hun seg og sier hun skal på toalettet. Jeg nikker og tar det som et hint. Jeg tror hun vil snakke med meg alene. Det passer meg bra. Jeg må bare forklare litt for Nicole først.
– Nicole, I have to tell you. I spent four days with Dimítra. I met her in Thessaloniki and she offered me a ride to Kavala. On the way to Kavala we stopped here. The day after, when you said you’d be delayed, I went with her to see Philippi, and we stayed at a hotel for three days.
– Thanks for telling me. Were you lovers?
– No. But I think maybe she expected me to… you know… she’s a professor of psychology. She has been educating me and taught me a lot. Maybe she wanted something in return. I suppose, but I don’t know.
– She’s in love with you.
– No. She isn’t.
– Oh yes! I can tell. And she absolutely hates me.
– No. She knew I was coming here to meet you. That was never a secret. She knew, even before we left for Philippi, that meeting you was my real and only purpose with this trip. Okay. Maybe she’s jelous, but she’s to intelligent to hate the wrong person.
– Okay. What did you tell her about me…us?
– Just that we had met in Barcelona. The main thing is that she knew all the time. I mean, who would come all the way from Denmark… for no reason only?
Hun kjenner igjen sin egen frase og smiler.
– Thanks for telling me. It felt a little awkward not knowing exactly what went on between the two of you.
– I know, and I’m sorry. I never thought we’d meet her. I should have told you right away.
– Why? There was nothing to tell. Don’t think about it. I’m jealous, that’s it. I’m jealous of everyone you’ve been with the last six months, and I don’t want to hear a single word about any of them.
– I should go and talk to her…
– Sure.

Dimítra er ikke på toalettet, og jeg aner ikke hvilket rom hun har. Det er også mulig jeg tolket henne feil, men det tror jeg ikke. Jeg ser henne da jeg kikker ut av bakdøren. Hun sitter ved svømmebassenget, på det samme stedet vi satt da jeg bestemte meg for å la henne ta meg med til Lydia. Det var akkurat det som skjedde; det var ikke vi som reiste, jeg lot henne ta meg med. Men jeg var fullstendig klar over hva det kunne medføre.
Hun ser ikke opp når jeg setter meg ved siden av henne. Jeg hører at hun trekker pusten, som om hun gjør seg klar til å si noe, men det kommer ingenting. Jeg føler at jeg er nødt til å starte samtalen, ellers blir vi bare sittende her.
- I was thinking you wanted to talk to me. I…
– Is that the girl you came here to meet?
– Yes.
– She is very beautiful.
- Yes.
- You have good taste. Very good taste. I must compliment you on your taste.
- Please don’t…
- No! I know my standing… I’m completely realistic about my appearance. I misjudged you. I thought looks did not matter that much to you.
- It doesn’t. It never has! Dimítra. Tell me, have I hurt you in any way?
– Why did you have to bring her here?
– Because I like this place.
– I showed it to you…
– So what? I had no idea you would be here. I wouldn’t have come here if I knew.
– Why not?
– Why not? Because… I don’t know.
– But you do, don’t you?
– Then tell me what I know! … if you know everything about me better than I do.
– You have already given the answer. You would not have come here if you knew I was here, because you thought that I might be hurt. But why would I be hurt unless I have some feelings for you? So; you knew. You are far from stupid. You could have figured it out.
– Maybe I did…maybe I was just waiting. Why didn’t you make a pass at me?
– Why didn’t you?
– Lack of confidence, maybe I’m shy? What does your book say about that? Does it have all the answers? It was your call!
– Cecilia, please! You have nothing to be upset about!
– I’m not upset!
– Then lower your voice!
– Sorry. I just don’t like being analyzed every time I say something. I asked you a question. Why can’t you answer instead of just asking me the same thing? Do you think I will copy your answer, or maybe you want to copy mine?
– Okay… I’ll answer your question: You didn’t give me any chance. You had that handsome German guy in your room.
– You knew about that? How?
– I went to knock on your door that night, but then I heard there was a man talking in your room. And when this man walked in with flowers the day after. It was obvious. I should have guessed it was him. He was the only decent looking of them.
– I’m sorry.
– And then there was this girl in the rain. Tall and beautiful, with dark hair. I saw you smoking outside, and then you were running away with her in the rain. And you were not in your room the next morning.
– I’m sorry about that too.
– And now it’s this one, the pretty one.
- It’s not her fault that she is pretty. Stop repeating yourself. Okay, so beauty attracts my attention. But so what? I was attracted to you, wasn’t I?
- Thank you…
– You asked for it! Look. I’m taking Nicole to Thessaloniki. She’s going home to Portland tomorrow. I just wanted to show her this place because I liked it and I wanted her to see it. She’s spending one day here. I didn’t want us to trudge around the city looking for museums. So I took her here! We have been sitting right here all afternoon, admiring the beauty of the place. That’s our butts in the ashtray. You can count them. End of story.
Jeg syns det er kaldt og har lyst til å gå inn.
– And then? What will you do after she’s gone? Go back to Denmark?
– I think so… you want me to stay a few days? Is that it?
– What I really want? I want you to come with me to Athens.
– Dimítra. I’m not what you want. You know that. You would just be trying to change me. I’m gratefull for everything you taught me, and I would really like to give you something in return, but I’m not going to Athens with you.
Hun reiser seg sakte.
- I’m cold. We should go back and join the party.

___

_

Synne er nesten irriterende stille. Hun beveger seg overforsiktig hver gang hun forandrer stilling, og har satt seg helt ytterst på bryggen, som om hun vil sitte så lang borte fra meg som mulig for ikke å forstyrre. Det er nesten som om hun ikke tør å lage lyder. Jeg er irritert på meg selv og angrer. Det var fullstendig unødvendig å konfrontere Synne på den måten. Hun er tross alt bare nitten år. Kanskje jeg burde si noe til henne? Jeg skyver det bort og ser på det jeg har skrevet. Det blinker i batterilampen. Under ti prosent igjen. Med fullt lys på skjermen har jeg altså ikke mer enn en knapp time med batterier? Jeg lurer på om jeg er premenstruell. Jeg begynner å kjenne meg selv etter hvert.
– Blir du med opp? Jeg må lades. Det er ikke mere strøm igjen.
Jeg tenker det er et godt tegn at hun smiler når hun ser på meg.
- Må du lades? Det var det du sa?
- Vil du bli med?
- Skal jeg ta med tingene mine?
– Jeg ville gjort det.
– Har du telefon?
– Ja. Både mobil og vanlig.
Jeg kan ikke la være å overhøre samtalen hennes. Herregud så ung hun er. Jeg får vondt i maven når hun forteller at hun er på besøk hos en venninne og spør om det er greit at hun kanskje ikke kommer til middag. Hun ser nesten litt stolt ut når hun holder for røret og roper på meg.
– Jeg kan bli så lenge jeg vil, men pappa vil gjerne ha nummeret hit.
Jeg aner ikke nummeret til fasttelefonen og gir henne nummeret til mobilen min. Fem minutter senere ringer den. Det er faren hennes. Han beklager så mye at han ringer, men han ville bare ville sjekke at han hadde fått riktig nummer. Han ønsker oss en flott dag og sier vi må kose oss og nyte det fine været.
– Var det pappa som ringte?
– Mm. Han ville vi skulle kose oss.
Hun står helt stille med armene langs siden. Som om hun venter på noe. Når jeg ser på henne holder hun blikket mitt, uten å vike.
– Nå banker hjertet mitt, hvisker hun plutselig, – jeg kan godt være ærlig jeg også.
– Hvorfor banker hjertet ditt?
– Fordi du ser på meg.
– Liker du det?
– Ja.
– Har du vært sammen med en jente før?
Hun smiler.
– Før? Hvorfor sier du det?
Hun trekker pusten fort når jeg legger hendene rundt livet hennes, men hun gjør hverken motstand eller slipper blikket mitt når jeg begynner å trekke kjolen hennes opp, bare løfter armene sakte. Hun lar dem falle like sakte tilbake langs siden når jeg står med kjolen hennes i hånden. Jeg ser på henne. Hun er tynn. Tynnere enn meg.
– Du kan godt bare slippe den på gulvet.
Jeg kaster kjolen hennes over stolen ved skrivebordet, og ser at den bli hengende.

—

Tirsdag 29 oktober, 2002.
Nicole og jeg tar farvel med Benny. Dimítra har ikke vist seg.
Benny har servert kaffe og gitt oss en halv croisant hver. Han ville gjerne ta et bilde av oss foran svømmebassenget. Hadde vi lyst til å bade? Hvis han kunne få ta bilde av oss i vannet skulle vi få rommet gratis. Vi fikk det gratis allikevel, selv om vi avslo tilbudet.
Han følger oss ut og lover å hilse Dimítra fra meg.
Så setter vi kursen mot Tessaloniki. Jeg merker at Nicole er urolig igjen. Jeg blir også urolig, men jeg tror ikke det er av samme grunn. Jeg tenker på om det virkelig var verdt det å reise den lange veien for å være sammen med henne den ene dagen. Så tenker jeg på det jeg har opplevd mens jeg ventet på henne. Det er tirsdag… det var i dag Sasho ville jeg skulle komme – i kveld, mens hun ikke er der. Skal det ikke være noe annet i livet mitt en tilfeldige opplevelser? Er det ikke snart på tide å legge ned Cecilias Omreisende Universitet? Hva med å begynne på et ordentlig universitet? Studere psykologi… kanskje Nicole har lyst til å kjøre? Kanskje det roer henne litt å kjøre? Da kan hun tenke på annet.
– Would you like to drive? It’s a nice car.
– Maybe some other time.
Some other time… når da?
– How much time do we have, Nicole?
– I don’t know… how much do we need?
– To get the money? No time at all. I can use my credit card. It’s all up to you.
– I wasn’t thinking about the money.
– We don’t have much choice, do we?
– We could find a cheap hotel and stay for a couple of days? No one will find me here… unless…
– Unless what?
– Well… this is the closest airport. This is where I would go if I wanted to escape, right?
– Now you’re being paranoid.
– I don’t know. Maybe.
– He hasn’t even called you yet!
– We don’t know that. I’ve turned off the phone.
– Well. He could have called me, if he’s got the number, like you say he has.
– Okay… so I’m being paranoid.
– Sorry. I didn’t mean that.
– No, you’re right. He probably went to the hotel and found out we were going to these places you said.
– Maybe. And there’s another thing you don’t know about Greece: As a foreigner you’re not allowed to walk around without your passport.
– I didn’t know that.
– I bet he knows, and that he thinks you know.
– Maybe you’re right. I need some food to get my system working.

Joda. Vi kan finne et billig hotell… men skal det bli runde på runde med avskjeder, akkurat som i Barcelona? Jeg vil ikke det. Ikke én gang til. Vi må sette en dato og holde oss til den. Jeg merker at jeg Ieter etter den Nicole jeg husker fra Barcelona. Der tok hun initiativ og var både nysgjerrig og utadvendt. Nå er hun skeptisk og tilbakeholden i møte med andre. Vi er raskt på veien etter at vi har spist. Nicole leter litt etter musikk på radioen, men det bare skurrer. Jeg merker at hun ser på meg, men jeg orker ikke ta initiativ til flere samtaler.
- Celia?
- Yes.
. What are you thinking about?
- Nothing… blank, empty.
- What did she want? What did you talk about? You and Dimitra.
– We just talked.
– You were talking for a while. You don’t want to talk about it, right?
– Yes. It’s no biggie. She wanted me to come to Athens with her.
– See? I was right! She is in love with you.
– Yes.
– So, are you going?
– No.
– Why not? Because she’s too old?
– No. She’s not old. She’s thirty-eight.
– But you don’t love her?
– No.
– You have to love someone to come with them.
Det er ikke et spørsmål. Hun bare konstaterer det… jeg tenker det må gå begge veier.
– Yes.
– Would you come with me to Portland if I asked you?
– Are you serious?
– I said if! I’d be responsible for you.
– How?
– If I take you with me, you will be my responsibility… as if I could take anyone with me anywhere right now...
– That’s very old fashioned.
- Maybe. But don’t you agree?
- Nicole, I need to know what day you are leaving.
– Yes… me too.
– You have not decided?
– Let’s find a hotel, go on the Internet and see what deals we can get. Then we decide, the two of us, together. We do this together… Okay?

___

Synne har lyst til å kjøre hjem før det blir mørkt. Det forstår jeg godt. Hun har ikke sagt et ord om at hun vi vi skal treffes igjen.
- Hvorfor har du ikke mobiltelefon?
– Syns du jeg burde ha det?
– Det hadde vært mye lettere å ringe enn å kjøre den lange veien på moped. Tenk om jeg ikke var her?
- Ja.
Hun fester vesken omhyggelig til bagasjebrettet med en lang strikk, og kjenner etter to ganger at den henger ordentlig fast. Det lukter eksos når hun putrer opp den korte bakken til hovedveien. På toppen stopper hun. Hun vil visst flytte Lidl-posen over på den andre siden av styret. Så ser hun på meg og roper.
– Men, hva om jeg hadde gjort det?
– Hva da?
– Hvis jeg hadde ringt?
Hun venter ikke på svar, bare vinker og putrer avsted. Jeg står og lytter etter putringen til den til den så vidt er en fjern summing.
Kjør forsiktig, Synne, tenker jeg på vei opp til skrivebordet.
Jeg har ikke blitt særlig klok på henne. Men jeg skjønte at hun ville forføres, at hun likte det. Det kjenner jeg igjen fra meg selv. Jeg gjør meg selv tilgjengelig, men jeg tar sjelden initiativ. Det var det som var problemet til Dimítra også. Men alt i alt er jeg glad det aldri ble noe mer mellom oss. Det hadde vært verre for henne om hun hadde fått meg, om hun hadde fått låne meg noen dager, for så å måtte levere meg tilbake til verden.

Batteriene er ladet og det er et stødig grønt lys i ladelampen. Jeg setter på Cd-en med Røyksopp og vet at jeg alltid kommer til å tenke på Synne hver gang jeg spiller den i fremtiden… men jeg kommer også til å tenke på Nicole…også på Nicole.
Det er på tide å avslutte. Det er bare det siste kapittelet som gjenstår…

_

The enchanted Palace.

Det Fortryllede Slott. Det var det vi kalte hotellet vårt. Hva det egentlig het har jeg glemt, og det spiller ingen rolle. Jeg skal aldri tilbake dit.
Vi fant flybilleter på internet. 3.200 Euro. Nicole ble blek. Hadde vi råd til det? Vi lot matematikken ta valget for oss. Pappa hadde satt inn penger allerede. Tjue fem tusen. Jeg hadde elleve tusen fra før, etter at leibilen var betalt. Det vil si at jeg hadde omtrent ti tusen igjen, og i tillegg hadde jeg tyve tusen i reserve på kredittkortet. Vi kunne altså bli helt til lørdag. Fire dager… fire døgn. Vi tok en suite til søtten hundre kroner i døgnet. Hvorfor ikke? Det var her vi skulle være. Ingen av oss hadde noe behov utover hverandre… og mat. Nei, ikke mat: Måltider.
Allerede da vi kom ble vi hotellets yndlinger.
De to mannlige resepsjonistene nærmest konkurrerte om å legge ut om hotellets fortreffeligheter. Nicole og jeg smilte pent og strøk hverandre diskret på ryggen. Vi hadde ikke lagt merke til det store speilet som var rett bak oss. Etter at de hadde fortalt om alt både hotellet og byen hadde å by på, kom omsider den ene av dem med en siste opplysning, uttalt med patos, som det skulle være det endelige argumentet, det som fikk oss til å velge akkurat dette hotellet:
– And we also have swimmingpool.
Nicole spilte overrasket.
– A swimmingpool? Really?
– Yes. Twenty eight degrees water.
– To bad we didn’t bring our bathing suits.
– You don’t need. It’s okay to swim without.
– Skinnydipping? In the hotel pool? What will the others say?
-They are only businessmen. No families with little children to upset. We are businessclass hotel.

Vi badet toppløse i bassenget da det mørknet. De hadde rett, det var ingen som klaget. Etterpå fikk vi store smil da vi spurte om det var mulig å få spise middag ved bassengkanten. De bar ut bord og stoler og dekket på med hvit duk og levende lys. En diger varmelampe fikk vi også, og så fikk vi treffe Jannick, verdens søteste hovmester. Han ble vår mann.
Kunne de kanskje justere opp temperaturen i bassenget noen grader? No problem. Kunne de muligens ha noen svømmeføtter liggende? Selvfølgelig.
Kvelden etter lå det en lett varmedis over vannet. Vi droppet trusene og badet i bare svømmeføttene. Det var ingen som kom og forstyrret oss, men vi så dem i vinduene, som ansiktsløse silhuetter. De betraktet oss. Vi ble aftenens forestilling; havfruer som gled mykt rundt hverandre innhyllet i den tynne varmedisen over det svakt opplyste grønne vannet. Jannick kom med to glass champagne som han satt på bassengkanten, uten å stirre. Han bare bukket og smilte, og så gikk han inn og stilte seg opp i vinduet sammen med de andre.
- No complaints so far?
– No,no,no,no,no… only smiles. We are only hotel i Salonika with mermaids.
- Then we can do the same tomorrow?
– Yes,yes,yes. Before yesterday everyone wanted sea-view. Now they want pool-view. They watch you swim, and they watch you eat and drink wine.
- Jannick. We have a question for you. We saw this sign on a café outside Kavala. It said The Café Before All Club. Does that mean anything special, if you translate directly to greek? Before all.
– Before all? From english to greek it is; first of all. So, if you are, say… happy and sorry and in love, all at the same time, you can be first of all happy or first of all in love or maybe first of all sorry. You see? It is what you are the most.
– Aha. So, Before All; we are very happy, and then we are in love, and then we are sorry.
– I hope you will not be sorry.
– It’s good to be a little sorry sometimes. Everything has to come to an end.
– I think the same. You want the same temperature tomorrow?
– That would be very nice.

Det var som om hele universet mente vi var verdige innbyggere. Det Fortryllede Slott hadde magi i veggene, sandeltre-såpe på badet, små lavendelposer i kleskapene, duftende liljer i høye vaser og nystrøket mykt sengetøy i kremhvit sateng. Vi ble behandlet som prinsesser og ble til prinsesser, og vi gikk til messe fordi vi hadde blitt engler.

På flyet hjem var jeg hverken trist eller glad. Jeg befant meg i et slags emosjonelt nøytralt landskap. Jeg leste Paul Auster – The Invention of Solitude. Nicole var allerede på vei til New York, etter å ha mellomlandet i Düsseldorf. Det visste jeg, for jeg fikk en melding fra Düsseldorf om at hun ikke savnet meg. Jeg sendte et smil tilbake, og nevnte ingen ting om at broren hennes omsider hadde ringt. Han ringte et kvarter etter at hun hadde lettet. Jeg hadde fortsatt seks timer å vente på flyet mitt og hadde begynt å lese Paul Auster. Det var før jeg hadde begynt å bli irritert.
– Hallo? kvitret jeg.
Det var en ganske brysk mann i andre enden.
– Who am I talking to?
Det er helt feil måte å åpne en telefonsamtale på hvis man vil snakke med meg.
– You will be talking to yourself in a moment! Goodbye.
– Don’t hang up! I got your number from the hotel Esperia. I’m looking for Nicky, Nicole, my sister. Is she with you?
– No.
– Have you seen her?
– Yes.
– Do you know where she is?
– Not exactly.
– Meaning?
– That she is somewhere over the Atlantic, on her way to New York.
– You’re joking?
– No. I saw her off myself.
– What the … when did this happen… where did she get the money?
– I gave her a ticket. Okay?
– No! It’s not okay! What did she tell you?
– That she was broke and needed to go home.
– She didn’t tell you that I’m stuck without her?
– You’re not stuck! Get someone else! How can you possibly force someone to stay onboard if they don’t want to? Do you know how illegal that is Europe?
– What are you talking about? We had a deal, dammit!
– A working contract?
– Are you some kind of lawyer?
– No. But you should start looking for one.
Klikk.
Han la på. Jeg var egentlig glad han ringte, så kunne jeg slippe den aller siste skyggen av tvil. Ikke at det egentlig spilte noen rolle – jeg lånte henne jo ingen penger. Jeg kjøpte billettene, og ga dem til henne i presang.
– Don’t be silly. I promised to pay you back, and I will.
– This means you don’t have to, just in case.
– In case of what?
– I don’t want to talk about it. It’s a gift, and that’s final. Do you want it or not?
– You’re crazy…
– Not anymore… I’m past that now. I have something else for you… but don’t open it until you’re on the plane.
– A letter?
– Something like that…
– There’s something hard inside…
– Don’t bend it! Put it in your bag.
Det var på tide å gå ombord, og Nicole reiste seg. Selv om alt er sagt… gjenstår allikevel alt. En avskjed kan vare et helt liv…
Vi hadde fire dager. I fire dager hadde vi fortalt hver eneste lille kvadratmillimeter av hverandre hvor mye vi kom til å savne den, helt til vi var så fed-up at vi bare brukte stikkord.
Hun ble stående litt etter at hun hadde reist seg. Hun visste jeg ikke skulle følge henne til utgangen. Jeg skulle sitte her på den spartanske flyplasscaféen og se etter ryggen hennes, og så skulle hun snu seg og vinke før hun ble helt borte. Jeg skulle ikke reise meg, men jeg gjorde det allikevel.
– Do we have to?
– You mean kiss? No. You can just go. I have six hours to wait, so I might as well get started.
– Okay… I’m gone.
– Yes. Goodbye.
Ville hun gå som vi hadde avtalt, eller ville hun begynne å gråte? Ville jeg gråte? Nei. Det virket ikke sånn. Men Nicole hadde noe på hjertet.
– You still haven’t answered me… would you have come with me if I had asked you ?
– Yes. I would.
– Then I’m glad I never asked.
– So am I.
– I love you.
– No, you don’t!
– I know… I just wanted to say it anyway.
– Can you leave me now?
– I’m gone…

_

_

_

_

_

_

Post Ludium.

Det er morgen. Jeg ser soloppgang over Ossiacher See når jeg flytter blikket fra skjermen til vinduet. Så har jeg omsider satt punktum. Jeg er ferdig, og jeg føler meg tom Alt er skrevet, men alt gjenstår fortsatt… det er sånn det er, alltid. Kanskje det er nå jeg skal få reaksjonen… seks måneder senere. Neppe. Det er ingen vulkansk aktivitet å spore i tårekanalene. Men jeg har vært tilbake og tilstede i Tessaloniki i natt, og det kjennes at det har kostet meg noe.
Jeg har mest lyst til å legge meg, men jeg hører at pappa allerede er på badet. Jeg vil spise frokost med ham før han går. Jeg har litt dårlig samvittighet for i går kveld. Jeg hadde bare så vidt tid til å spise middag med ham før jeg måtte opp og skrive videre. Stunden med Synne hadde gitt meg ny energi. Jeg var oppladet og klar.

Pappa smiler når han setter seg.
– Morgenmad? Det var da en behagelig overraskelse.
– Jeg har bestemt meg for å være din behagelige datter… i dag.
– Det har måske noget at gøre, med at du har haft besøg?
– Hvordan vet du det? Ikke si jeg har snakket i søvne, for jeg har ikke lagt meg ennå.
– Jeg fandt noget i min slåbrok, der ikke var der i går morges.
– Hva da?
– Et notat. Jeg tror det er til dig.
– Få se.
Det er en sammenbrettet gul post-it lapp, antagelig fra skrivebordet mitt.
Dette er mobilnummeret mitt hvis du vil ringe. S.
Det står et telefonnummer under.
Jeg er nødt til å le.
– Var det sjovt?
– Bare et telefonnummer.
– Du skulle ikke sidde oppe hele natten. Det er slet ikke godt for forstanden.
– Det er visst noen som har lekt litt med meg.
– Dreng eller pige?
– En riktig smart norsk pike med moped og haldengrimaser, og tydeligvis sterke tradisjons-bindinger.
– Nåh?
– Hun så nok på fargen og ikke på størrelsen.
– På min slåbrok? Jo, den er måske en smule feminin.
– Ikke en smule. Den er rosa, pappa! Rosa!

______________________________________________________________________

Det er påske. Kanskje noen har lyst til å lese litt i disse stille dagene, tenker jeg og legger ut slutten. I følge telleverket mitt var det 18 stykker som var innom etter forrige del. Kanskje ikke så mange, men det får gå.

Fortsatt God Påske !

OSSIACH , april 2003 .
Jeg er irritert. Irritert på at det regner, og irritert over at kredittkortet mitt har sluttet å virke. Not valid. Den lokale banken i Villach kunne ikke hjelpe meg og sa at alle skal ha en maskin som kan lese kredittkort manuelt. Men det vet jeg at ikke stemmer. Da jeg tok frem den norske tusenlappen som jeg alltid har i reserve, kikket de nøye på den og sjekket den mot listene sine, før de kom tilbake med et skuldertrekk. De ville ikke veksle den. Man kommer lett til kort når man må argumentere på et språk man ikke kan. Finnes det noen sjef i denne banken? Joda, om jeg mente det kunne hjelpe så…
Sjefen skar igjennom problemet som sjefer oftest gjør, og så fikk jeg til slutt vekslet tusenlappen min etter at noen hadde ringt til Norges Bank for å forsikre seg om at seddelen fortsatt var gyldig. Gebyr: 30 euro.
Men jeg fikk i hvert fall handlet. Jeg kjøpte Røyksopp og traff Synne. Synne var norsk og jobbet i kassa.
Det begynte å regne igjen da jeg kjørte tilbake til Ossiach, eller Ostriach… jeg aner egentlig ikke hva det heter her. Pappa sier Ossiach, men på skiltet står det Ostriach. Jeg hører på Røyksopp og tenker på Synne. Vi syns det var flott å treffe noen som snakket norsk. Vi drakk te og fortalte hverandre livshistoriene våre… og vi var enige om at vi ville treffes igjen, gjerne neste gang jeg var i Villach… jeg bodde jo ikke så langt unna… når det kom til stykket.
Jeg spiller Røyksopp på nytt og kikker ut på det mistrøstige været. Jeg må konsentrere meg om dagboken min… om de siste dagene i Kavala…

Kavala. 27 oktober 2002 kveld.

Jeg ser på meldingen fra Nicole en gang til. Jeg føler meg litt tanketom og stirrer på meg selv i speilet. Jeg ser ynkelig ut. Den brutale sannheten manifesterer seg i blikket mitt, og får meg til å sukke over meg selv med et så ubetalelig uttrykk rundt munnen at jeg blir nødt til å le. Herregud, Cecilia! Hva er det du driver med? Har du virkelig tenkt å ombestemme deg en gang til… bare på grunn av en liten tekstmelding fra… henne? Jeg prøver å si det høyt for meg selv. Henne! Jeg prøver å spytte ordet ut som når jeg uforvarende tygger på en sylteagurk som har ligget skjult under et salatblad. Pføy! Jeg burde heller gjøre noe intelligent… som å file neglene. Det klarer jeg vel uten å tenke. Så kommer det et lyn, og jeg tar tiden automatisk mens jeg kaster et blikk ut av vinduet. Over fem sekunder før det begynner å buldre. Da er det et stykke unna.

Det er like godt å forsøke og skrive noe for å orden på tankene . Jeg henter sofaputene fra det andre rommet og stabler dem i sengen. Så kryper jeg oppi og sprer meg utover…. akkurat som jeg gjorde da jeg var liten, og verden var vanskelig og full av eksistensielle problemer.
Skal jeg la det skje en gang til, eller skal jeg akseptere at jeg er langt mere sårbar enn jeg forsøker å late som? Det ligger en klump i mellomgulvet. Den kom idet jeg leste meldingen. Nå har jeg gått og gledet meg i en uke, og så føler jeg nesten mer usikkerhet enn glede når jeg må ta en avgjørelse, for avgjørelsen er ikke tatt. Jeg lurer på hvorfor det er sånn. Jeg vet alt for lite om meg selv, det er i hvert fall sikkert. Jeg har ikke kommet et eneste skritt videre på seks månedene som har gått. Da var jeg også usikker, og det var Nicole også.
«Hva gjør vi med dette?» sa hun, den formiddagen vi satt på gresset utenfor militærmuseet på Mount Juic og stirret ut i den brune disen som lå over Barcelona. Jeg hadde vondt i maven. Jeg var i bakrus og var fortsatt litt gelé i bena etter turen med Telefericoen. Men det var ikke bare Telefericoen og bakrusen som var grunnen til at jeg hadde vondt i maven. Vi hadde havnet i klinsj på sengen natten før. Jeg visste jo at det var en mulighet for at det ville skje, men jeg trodde aldri jeg skulle bli så betatt.
Hva gjør vi med dette? Det er ikke et naturlig spørsmål etter en tilfeldig one-night. Det er et spørsmål som innebærer at noe må finne en løsning, og når noe må løses så er det bare en enste grunn til det: De eksisterer et problem. Nicole måtte ha tenkt på det, akkurat som jeg hadde tenkt på det, så det var like mye mitt spørsmål. Vi tok sjansen på at det ville bli vondt å skilles… og nå gjør vi vel bare det samme igjen? Hvorfor skulle det bli verre denne gangen? Er det egentlig et problem? Hvorfor ser vi så lett det problematiske i relasjoner? Er det fordi at hver gang man involverer seg så starter man en prosess som en gang må avsluttes? Men vi starter på et annet nivå denne gangen, for sannheten er at jeg aldri noen gang har hatt det bedre sammen med noen. Vi er en perfekt match. Jeg elsker både lukten og smaken av henne…blikket hennes når hun ser på meg og ordene hennes som tar meg over kanten og ut i havet. Det er bare Nicole som har gjort det. I Barcelona kunne jeg drukne meg i øynene hennes, og tenke at hun var en engel, kommet for lære meg hvor uendelig deilig man kan ha det sammen med et annet menneske, dersom man bare hengir seg uten å tenke.
Uværet har kommet nærmere nå. Et voldsomt lynglimt lyser opp hele rommet, og denne gangen braker det nesten samtidig. Det blinker litt i lampene, og så blir det mørkt.
Jeg bruker noen sekunder på å summe meg. Er det bare her, eller er det mørkt i hele byen? Fra balkongen kan jeg se at det er lys andre steder, så da er det lokalt. Jeg får kle på meg å sjekke om det finnes stearinlys i resepsjonen.

Det er visst flere som har fått samme ide. Resepsjonen er full av folk. Jeg kaster et blikk inn i spisesalen, og ser at det står levende lys på bordene. Jeg burde spise noe. Det er uansett hyggeligere å sitte der enn på rommet.
Jeg velger et bord ved vinduet og bestiller kyllingsalat og en Riesling. Den lokale hvitvinen orker jeg ikke. Psionen min er fulladet. og det er like fint å sitte her og skrive som på rommet. Egentlig hyggeligere. Jeg tenker på første gangen jeg så henne, og lurer på om jeg så det komme allerede på flyplassen i Zürich. Jeg hadde vel aldri blitt med henne om jeg ikke hadde vært tiltrukket. Sier man ja takk til en invitasjon så betyr det jo i praksis at man er interessert … det er i hvert fall min forståelse.
Kelneren ser interessert på Psionen min når han kommer med maten.
– It’s a computer?
– Yes.
– Can I have a look?
– Sure.
Det kommer en tekstmelding fra Dimítra. Hun skal dra i morgen og lurer på hvor jeg bor. Jeg får svare senere.
- Very impressive. Very nice screen.
- It’s perfect for situations like this
- Yes. We are sorry about that. It happens from time to time…you are here on business?
– Yes.
Jeg aner ikke hvorfor jeg lyver. Jeg kan da like godt si det som det er.
– No. I’m not. Actually I am here to meet someone.
– I see. Well… I was just interested in the computer.
Jeg spiser kyllingsalat og drikker vin, og har det egentlig ganske fint med levende lys, men jeg lurer litt på hvor lang tid det vil ta før strømmen er tilbake. Det tar litt tid før jeg merker hvor stille det er. En og annen bil hvisler forbi utenfor og i blant kommer det noen lave stemmer fra resepsjonen. Ellers er det stille. Det må ha sluttet å regne. Kanskje jeg skal ta en tur ut? En flaske hvitvin er akkurat passe oppvarming til en kveld på byen. Jeg har egentlig lyst til å prøve å finne baren til Sasho igjen. Jeg likte ham. På en måte kunne jeg egentlig tenkt meg å ha en mann som ham. Jeg liker den tryggheten som ligger i å ha en sterk og beskyttende mann, men dessverre virker det som om akkurat de mennene foretrekker andre kvinner.

Jeg finner baren til Sasho gjennom å rekonstruere samme løype som jeg gikk kvelden før. Det ser stengt ut da jeg stopper foran døren. Den er låst. Kanskje han ikke holder åpent på søndager? Jeg legger øret mot døren og lytter. Jo, det er noe musikk der inne… noe etnisk musikk som høres gresk ut. Jeg banker forsiktig og venter. Så banker jeg en gang til, denne gangen litt hardere, og så legger jeg øret inntil døren og lytter igjen. Fortsatt svak etnisk musikk. Det er kanskje en radio som står på… det trenger jo ikke være noen der. Det knepper i låsen og jeg blir plutselig litt nervøs. Det er kanskje feil å komme hit? Det er en kvinne som åpner.
– Kalimera… eh… I’m looking for Sasho.
Hun sier noe på gresk og viser meg langkosten hun bærer på. Jeg forstår at hun bare vasker.
– Okei… sorry.
Bomtur med andre ord. Jeg tenner en sigarett og blir stående litt rådløs og røyke på fortauet. Jeg har lyst på noe mer å drikke, men jeg har ikke spesielt lyst til å gå tilbake til hotellet. Kanskje alt er stengt her på søndager? Kanskje jeg ikke har noe valg? Mamma har fortalt at man ikke fikk servert brennevin på søndager da hun var ung … det er jo fortsatt slik i Norge at butikkene ikke får lov å selge øl på søndager… akkurat som om folk drikker mindre av den grunn? Jeg lurer på hva som kom først, forbudet eller drikkekulturen. Det er kanskje ikke annet å vente av fjellaper enn at de tar for seg av alt bordet har å tilby… litt som amerikanere på høyfjellshotell… sursild med vaniljesaus og geitost med majones.
- Dobre vesje. You should not be smoking in the street. You look like a prostitute.
Sasho lener seg smilende ut av et vindu rett over meg og snakker med lav stemme. Jeg kjenner at jeg blir glad over å se ham.
- Kalimera! I wanted to see you.
Han hysjer på meg.
- Go around the corner and wait for me.
Ett minutt senere kikker han ut av et smug og vinker meg inn. Blikket hans er intenst og stemmen hans er lav.
- Cecily, you are a beautiful girl. But I was a little drunk. You must forgive me.
- Forgive you? What? Are you married or something?
- Don’t speak so loud. Yes. I am very married and I am very sorry.
- I see. I don’t want to make any trouble. Do you want me to leave?
- My wife is very… easy to upset.
- Okay. Sorry. I just wanted to thank you for a nice evening. I will go now.
Jeg er egentlig ikke overrasket. Jeg burde ha tenkt meg at han var gift.
- Listen…you can come back on tuesday if you want.
- Why?
- She will not be here on tuesday. You decide. I have to go.

Tilbake på hotellet er det fortsatt mørkt. Jeg får låne en lommelykt og bestiller en flaske Masi av portieren. Han skal sende den opp sammen med noen lysestaker om en liten stund.

Jeg lurer på hva jeg skal svare Dimítra. Jeg har vel egentlig bestemt meg for å vente på Nicole, atter en gang. Gud så patetisk…
Var det en slags frihetstrang som fikk meg til å oppsøke Sasho i kveld? Hvorfor kan jeg ikke bare innrømme det? Jeg er livredd for Nicole. Hvorfor lar jeg henne ikke få lov til å bli et minne? Jeg vet svaret. Jeg har lyst til å oppleve magien en gang til… bare èn gang til… og så kanskje enda en gang.
Jeg skvetter når det banker på døren. Det er servitøren fra restauranten. Han kommer med to lysestaker og rødvinen jeg bestilte.
- Just call if you need some more candles.
- Thank you.
Hvorfor går han ikke? Aha. Tips.
Han rister smilende på hodet da jeg tar frem kommeboken.
- No… I wanted to ask you something… would you like to share this with me?
Jeg stirrer på champagneflasken han på mystisk vis har tryllet frem og blir målløs. Å dele en flaske champagne og Gud vet hva mer er det siste jeg vil… med ham. Men det kan jeg ikke si. Han er en ung mann, og jeg vil ikke ødelegge selvtilliten hans heller… og ikke minst vil jeg at vi skal være på talefot neste gang vi treffes. Jeg må snu situasjonen.
– Listen. I have to tell you something, between me and you. Okay?
- Yes?
- I like girls. Im a lesbian. I just wanted to let you know. Please don’t tell everyone?
Jeg ser han blir satt ut.
– I’m sorry… I’m really off work now, så I just thought … you seem very nice.

Var jeg virkelig så hyggelig med ham i sted at han fikk inntrykk av at jeg var interessert? Jeg må jo ha sendt ett eller annet signal. Jeg vet at jeg er flørtete. Det har jeg alltid vært, helt siden jeg var liten. Jeg må nok bli mere oppmerksom på hvordan jeg fremstår, forsøke å være litt mer forretningsmessig, man kan komme langt med det også… kan man ikke?

Jeg skriver litt forsøker å skrive ned tankene mine, men vinen gjør sitt. Det blir fler og fler feilslag etter hvert, og det jeg skriver er egentlig det samme som jeg har skrevet før. Jeg går i sirkler med meg selv og tenker de samme tankene om igjen, i håp om at det bringer en slags klarhet… sa ikke Einstein noe om at det var fåfengt? Han hadde sikkert rett i det også.
To flasker vin. Det er nok til å bli søvnig av. Jeg vil utsette avgjørelsen til i morgen. Jeg er for trøtt til å bestemme noe nå… og sikkert for full også. Sasho ville ha meg tilbake på tirsdag. Det tror jeg går dårlig…

___

I Ossiach er det strålende sol når jeg våkner.
Jeg åpner vinduene og hører på fuglesangen, og kjenner at det lukter frisk luft. Det er akkurat den spesielle lukten av friskhet som alltid kommer når det omsider blir sol etter flere dager med regn. Det føles bortkastet å sitte inne på en sånn dag.
Naturen må ha likt at det regnet, for ute er det struttende grønt over alt. Jeg føler at jeg strutter litt selv også når jeg går ned til brygga. Jeg har utrustet meg for picnic : To rundstykker med ost og en flaske vann, laptop, mobil, solkrem, solbriller, tørkepapir, headset og et lite pledd å sitte på. Nå er det bare å skue utover det nesten blikkstille vannet, og forsøke å fylle inn det åpne rommet mellom de fragmenterte setningene og stikkordene, og forsøke å tyde de nærmest uleselige notatene.
Jeg kan spise rundstykkene mine og late som om jeg er på ferie… hysj… er det en moped jeg hører? Javisst. For en fullstendig malplassert lyd! Her skal det være lett sus i løvet, bølgeskvulp, kvitter fra kåte lerker og linerler, og ender som snadrer. Jeg snur meg irritert når mopedlyden kommer nærmere og jeg forstår at den er på vei hit. Og jeg som bare har kastet på meg en kort kjole og ingen ting annet… jeg får samle bena og sitte anstendig. Kanskje jeg ikke har lov å sitte her? Kanskje det er en privat brygge som eieren har bygget av drivtømmer i sitt ansikts sved, og derfor ikke vil at tilfeldige turister skal bruke den til picnic? Jeg syns jeg hører ham: Dette er min brygge! Dette er ikke en soleplass for lettkledte melspisere! Ha deg vekk!
Men det er slett ingen slem brygge-eier som kommer. Jeg kjenner henne igjen med en gang hun tar av seg solbrillene og hjelmen. Det er Synne. Hvordan har hun klart å finne meg? Hun bobler entusiastisk.
- Hei! Tenk at jeg fant deg på første forsøk!
- Det var… uventet.
- Jeg har tatt med Cola… vil du ha? De er fortsatt kalde.
Hun setter seg ytterst mot bryggekanten og danderer reviret sitt rundt seg.
– Jeg har fri i dag.
– Så bra…
Det er egentlig litt irriterende at hun kommer hit. Det er helt feil tidspunkt. I tankene er jeg på hotellrommet mitt i Kavala hvor jeg hadde maven full av sommerfugler og ventet på Nicole. Jeg hadde tekstet henne hvor jeg befant meg: Hotel Esperia, rom 604.
Da det banket forsiktig på døren visste jeg at det var henne. Vi ble stående og se på hverandre da jeg åpnet. Hun hadde forandret seg, og var tynnere og brunere enn jeg husket henne Hun virker høyere også på en måte, selv om jeg forstod at akkurat det var en umulighet. Håret hennes var i hvert fall lengre, ganske mye lengre. Hva sier man til hverandre når man ikke har sett hverandre på seks måneder?

– I thought I’d never see you again.
– I’m sorry. My phone went dead.
– I know… it’s okay.
Hun har ingen bagasje. Da har hun kanskje ikke tenkt å bli her i natt ?
Jeg trekker henne inn og vipper igjen døren med foten. Rent følelsesmessig er jeg tilbake på flyplassen i Barcelona hvor jeg valgte å løpe min vei før tårene kom, men nå har jeg ingen mulighet til flukt. Nå må jeg håndtere det.
På en merkelig måte blir øyeblikket mye større enn summen av seg selv. Uten flere ord omfavner vi hverandre og begraver oss i hverandre. Det er det som skjer rent fysisk, men øyeblikket er større enn det.
I en utvidet dimensjon opphører tid og rom, og i stillheten mellom oss ligger millioner av ord som aldri trenger å bli sagt. Varm, myk, solbrent hud… jeg stryker fingrene lett over leppene hennes, lukter på håret hennes, på halsen hennes, på pusten hennes. Hun merker at jeg lukter på henne.
– I need a shower.
– No, you don’t.
Hun smiler forsiktig.
– I stink.
– I love it.
Det er en dypt forankret sannhet i underbevissthetens automatiske forståelse som et øyeblikk stiger til overflaten, og gjør meg bevisst på at dette er vårt fragment av tid sammen… et nesten umulig øyeblikk hvor to grunnleggende forskjellige sjeler treffes… et møte jeg vet kommer til å bli kort. Jeg vil ha alt hun kan gi meg… alt, selv det hun tror jeg ikke vil ha. Forstår hun det? Vet hun at jeg akkurat nå er så grenseløs?
– I haven’t showered for two days.
– Perfect.
Hun lukter Nicole når hun løfter armene for å la meg jeg trekke den korte t-trøyen hennes opp. Hun er varm og fortsatt andpusten, og t-skjorten hennes er så fuktig at den klynger seg til kroppen hennes.
– I ran.
– I can tell.
– I wanted to get here as fast as I could.
Mer og mer går det opp for meg hvor voldsomt jeg har savnet henne, helt siden jeg satt på flyet til Madrid og forsøkte å gråte henne ut av livet mitt. Jeg har en ubeskrivelig trang til å ligge inntil henne… føle hele kroppen hennes mot min. Jeg er fjorten år… eller et spedbarn som trenger kroppskontakt for å få livslyst. Det er som om jeg har ligget i et vakuum i seks måneder… en larve blir til en sommerfugl og får naturens skjønnhet. Sommerfuglene faller for hverandres utseende og lukt, og tilbringer natten sammen. Jeg vil ikke vente på natten.
– I have missed you so much, Nicole… you have no idea how much I have missed you…
– Me too…
Vi tør nesten ikke bruke stemme de få gangene vi sier noe. I bakhodet begynner ideen å formes om at vi gjør det med vilje… at vi begge ønsker at øyeblikket skal bli så stort som mulig. Alt skjer så sakte. Jeg trekker pusten en ekstra gang når vi endelig er nakne og glir ned på sengen. Huden hennes treffer min… hele henne treffer hele meg. Jeg har mest lyst til å krype inn i henne og la henne omslutte meg totalt. Ti amo… ikke som man elsker en hund eller et barn… ikke det overflatiske «I love you» . Det kan man si til hvem-som-helst eller hva-som-helst; en kattunge eller en popstjerne. Det er øyeblikket som gjør det… jeg er klar over det, men allikevel…
Jeg bryter stillheten og hvisker i øret hennes.
– Jeg har savnet deg så veldig…
– Say something more… just like you did in Barcelona.
Jeg husker det. På hotellet, etter de første famlende kjærtegnene… mens hjertet mitt banket og hendene mine var på oppdagelsesreise over huden hennes i sirklende bevegelser. Ingen ting skulle skje for fort. Jeg hvisket mine innerste hemmeligheter i øret hennes… på dansk… eller norsk… jeg husker ikke… Vi lo begge to da det ble litt mye tannkontakt. Vi lo som fjortiser som forsøker å kline for første gang… men vi prøvde på nytt. Og så gikk det bedre. Hva skal jeg si…?
– Tenk at jeg holdt på å reise fra deg… jeg kunne ha gått glipp av dette.
– Glipp? What does it mean?
– To nearly miss something.
– You nearly missed me? Is that what you said?
– Yes… I was on my way home when I got your message…
- Say something more…
Jeg veksler mellom å ha øynene åpne og lukket. Jeg har lyst til å se på henne, men jeg har også lyst til å skape mine egne bilder. I mitt eget fantasibilde blir hun et speil. Når jeg lukker øynene blir hun tvillingen min, og ordet incest blir strøket fra ordlisten. Lukker hun aldri øynene? Har hun ingen fantasier hun trenger å visualisere? Er jeg nok for henne?
- Du gjør noe med meg som ingen andre klarer… er du klar over det … merker du det… hvordan klarer du å lese meg så lett og så riktig? Hvordan kan jeg la være å elske deg? Jeg vil ikke la være… aldri.
_

Etterpå ser vi på hverandre som om vi er forskere. Vi følger hverandres små bevegelser med blikket, som om vi forsøker å tolke hva det betyr. Hva ser vi etter? Tegn til at en av oss blir utålmodige og vil gjøre noe annet enn å ligge i sengen? Eller ser vi etter det umulige… ser vi kanskje begge etter noe vi vil at skal være men som ikke er… en fremtid som ikke finnes?
– I really need a shower… please?
– If you have to…
– I do. Really. Can you order some food?

Jeg bestiller room-service. Nicole har latt døren til bade været åpen, og jeg blir sittende og se på henne til det kommer en tekstmelding. Det er fra Dimítra. Hun skal kjøre til Tessaloniki i dag og lurer på om jeg er klar. Nei. Jeg er langt fra klar til å kjøre med henne.
«I must stay a few days longer. Sorry. I will call you later.»
- Celia…the water is not very hot..
- I know… I should have warned you.
- Can I borrow your toothbrush?
- Of course.
Når det banker på slenger jeg på meg en morgenkåpe og vipper igjen døren til badet.

_

Det var nesten ingen ute da jeg sjanglet gjennom natten, og de få jeg traff hadde allerede paret seg. De skulle nok hjem og hekke. I sengen fantaserte jeg om hendene hans… forsøkte å tenke på Rakel, på Nicole… så ble jeg sliten og ga opp. Det var kaldt. Jeg skrudde varmeovnen på fullt og sovnet.

The Café Before All Club. Del 7

Javel, så er jeg alene i Kavala på fødselsdagen min. Alle har ringt eller sendt tekstmelding… alle unntatt Nicole. Jeg lurer på hva hun tenker, og hvor hun er.
I dusjen er det fortsatt bare lunkent vann, akkurat som i går, og når jeg skal tørke håret begynner hårtørkeren å gnistre. Jeg slipper den momentant og hopper tilbake. Jeg har hørt nok av historier om folk som blir grillet av overledning på badet. Hårtørkeren havner i vasken med et smell. Det hjelper. Den blir stille og slutter å gnistre. Jeg vipper den over kanten med do-børsten og lar den bli hengende etter ledningen. Jeg orker ikke å klage. Den får bare henge der til det kommer noen og ordner det.
I turistbrosjyren på skrivebordet finner jeg litt info litt om festningen mens jeg frotterer håret. Den blir omtalt som Akropolis, og ble opprinnelig bygget i det femte århundre. Festningen ligger på toppen av Panagia, halvøya der også den første byen ble bygget. Panagia is a Greek word for «All-Holy» and refers to the person of the Virgin Mary, the «Theotokos», or God-bearer, sier brosjyren. Om festningen kan jeg lese at den har blitt reparert og ombygget flere ganger under den bysantinske perioden, og at den ble inntatt av normannerne på ellevehundretallet… og at den selvfølgelig et «must» for alle som kommer til Kavala. Det inkluderer meg.
Det er fint vær og ganske varmt, og det ser ikke så langt ut. Kanskje en kilometer? Jeg trenger å bevege meg litt… dessuten er det fint tråkke på historisk grunn.

Hotellet mitt ligger på Erythou Stavrou, hovedveien inn til Kavala. Jeg følger den et stykke og kommer til en liten rund park med en byste av en eller annen general, og undrer meg litt over at det ikke finnes noe informasjon på engelsk. Hellas skal jo arrangere OL om et par år… tror de hele verden forstår gresk? Hadde de enda hatt normale bokstaver…
Det er antagelig flere veier opp til festningen. Jeg prøver å spørre en ung gutt som forsøker å starte en gammel Hannomag, men han bare trekker på skuldrene og forstår ikke engelsk. Vel, vel. Det er akkurat passe varmt for en spasertur og jeg har ikke hastverk. Jeg tenker at om jeg holder generelt riktig retning så vil jeg jo komme frem en eller annen gang. Ved akvedukten treffer jeg to damer i rosa kjoler og gjør et nytt forsøk på å spørre. Den ene av dem kan litt tysk og sier at det bare er å følge veien. Da jeg vil gå videre stopper hun meg bryskt. «Nein…ich hat gesagt die festung ist in die andere richtung, und dann nach links.» Jaha. Det var kanskje det hun sa? Jeg føler meg litt vimsete og takker en gang til. Så tar jeg til venstre i første smug, og ser meg rundt.
Gamlebyen i Kavala er bratt. Langs de trange gatene ligger det små hus i alle fasonger, noen steder er de plassert som om de har falt tilfeldig ned fra himmelen. Vedlikeholdet er ganske varierende. Noen hus er i fin stand, mens andre ser ut som om de er forsøkt reparert med kartong eller drivved, gjerne festet med tau eller ståltråd. En kvinne sitter på en lav balkong i et fullstendig falleferdig hus. Hun reiser seg fort og trekker innendørs når hun merker at jeg ser på henne. Kanskje hun er flau over at hun har latt huset sitt forfalle… kanskje hun har dårlig samvittighet for at hun bare sitter på balkongen når hun heller burde forsøke å tette hullet i veggen der det nok en gang har vært et vindu. Det blir snart vinter. Hun kommer til å fryse.
Jeg forter meg videre.

Stort sett er husene gule eller hvite, men det finnes også rosa og blå, og noen hus er i umalt mur. I et butikkvindu med mosegrønne gerikter ser jeg et bur med en sovende hamster. Jeg tar et bilde av min egen refleks i vinduet. Når jeg sjekker etterpå ser jeg at jeg har fått ansiktet til en utstoppet sverdfisk som jeg ikke har lagt merke til. Så hører jeg noen som kommer løpende og putter kameraet i vesken. Det er to gutter i femtenårs alderen. Jeg smiler til dem.
– Kalimera.
De setter ned farten og hilser høflig tilbake. Så akselererer de rundt hjørnet og jeg hører at de ler mens de løper videre. Kanskje det er meg de ler av? Tenk at jeg er så full av mistro og fordommer at jeg automatisk gjemmer vekk kameraet mitt når noen kommer. Aha… kanskje jeg sa «god kveld» i stedet for «god morgen»? Det gjorde jeg nok. Det var nok derfor de lo.
Det er visst ingen som er redde for gjenboere her. Noen steder lener husene seg tett mot hverandre og står så nært at man kan invitere naboen inn vindusveien. Men man går kanskje ikke på besøk til hverandre her? Jeg tenker på det Sasho fortalte. Nesten alle grekere spiser middag ute, og så forter de seg hjem etterpå for å gå på toalettet. De vil helst gjøre sitt fornødne hjemme. Det kan jeg godt forstå… cafétoalettene er ikke akkurat delikate, og toalettpapiret skal man putte i en egen dunk, Men akvedukter kunne de bygge…

Så kan jeg se murene og tårnet. Fortet er åpent og det er bare å gå rett inn., Utsikten er formidabel. Jeg forstår godt hvorfor de bygget fortet her. På en plakett står det at fortet ligger 53 meter over havet. Det er ikke så høyt, men det er høyt nok til at man kan se hele innseglingen. Fra utsiktstårnet har man nok enda bedre oversikt. Skal jeg våge meg opp? Det ser veldig stødig ut. Uten at jeg kan hjelpe det går tankene til Nicole og Sagrada Familia i Barcelona, dette utrolige byggverket som Gaudi brukte førti år på å konstruere. Var han noen gang oppe i tårnene selv? Kanskje han ikke turte? Jeg turte. Nicole og jeg tok heisen opp til 75 meter, og jeg kjente i hele kroppen hvordan det svaiet. Jeg var glad jeg hadde vært på toalettet rett før. Hvis ikke hadde det nok gått galt, for jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Det var som om hele kroppen min var laget av gelé. Hvordan kunne folk gå rundt å smile? Forstod de ikke at det var like før hele helligheten veltet? Det svaiet jo mange meter fra side til side… det var i det hele tatt et under at det hadde stått så lenge som det hadde… men i dag kom det til å falle. Det var jeg sikker på. Alle tårn er nødt til å falle en gang… det er enkel logikk basert på historiske fakta, på fysikk, på matematikk… og på irrasjonell redsel.
Men tårnet her på festningen tror jeg ikke kommer til å falle, selv om det har stått her i femten hundre år. Jeg lurer på hvor høyde-grensen min går. Når er det egentlig farlig? Hva er det som gjør at enkelte er så utrolig redde for høyder mens bygningsarbeidere kan sitte på en bjelke og spise matpakken sin, hundre meter over bakken? Høydeskrekk må nok være en irrasjonell frykt. Da jeg så Matrix holdt jeg på å tisse på meg da Neo mistet mobiltelefonen ned fra 25. etasje, selv om jeg satt trygt i en komfortabel kinostol.
På toppen av Sagrada Familia forsøkte jeg å kompensere for at det svaiet gjennom å synke sammen i knærne og gjøre meg lav. Helst hadde jeg lyst til å legge meg flat på gulvet. Men jeg tok meg sammen og lovte både Gud og Jomfru Maria at jeg skulle være snill pike resten av livet, bare jeg kom levende fra det.
Jeg får et lite sug i magen når jeg kikker ned fra tårnet, men ingen frykt. Jeg opplevde heller ingen frykt på balkongen utenfor hotellrommet. Jeg kunne lene meg mot rekkverket, selv om det sikkert var femten meter ned til gatenivå.
Jeg burde nok ta et bilde, av utsiken, men det er bare igjen plass nok til to bilder på minnebrikken min. Det var en tabbe å ikke be pappa sende med noen. Kanskje jeg får kjøpt memory-stics i Kavala? Jeg kan jo kan håpe. Men utsikten herfra kan jeg like godt kjøpe på et postkort – dette er antagelig det mest fotograferte motivet i hele Kavala.

Det er like folketomt på festningen som i byen. Det virker som om jeg er helt alene her. Jeg vandrer litt rundt langs murene og tenker på hvordan det var her i bysantinsk tid. Hvordan klarte normannerne å erobre Kavala, eller Neopolis som byen het da? De må ha erobret festningen. Kanskje de kom landveien og ikke fra sjøen? Vikinger var ingen spøk.
«From Denmark? A little viking girl? «, sa Sasho. Joda, vikingene har nok satt seg i respekt med sin brutale og fryktløse fremferd, men vikingkvinnene lot seg aldri pille på nesen av disse brutale bøllene. Det var kanskje det Sasho tenkte på?
Akkurat her hvor jeg står nå har det kanskje stått en viking og speidet ut over havet og lengtet hjem. En som kanskje aldri helt forstod vitsen med å reise ut i verden og erobre land, en som bare lengtet etter den lille vikingkonen sin… Eller kanskje vikingene rett og slett dro i viking for å avreagere?

Det står et par lave steinbygninger i den enden av fortet som vender ut mot havet. Jeg klatrer over et lavt gjerde og finner veien opp på taket av den laveste. Jeg vil sitte et sted jeg kan se langt. Det er disig i horisonten. Er Nicole der ute et sted, eller har de bare dratt? Plutselig føler jeg meg ensom. Det treffer meg i mellomgulvet og jobber seg sakte oppover til tårekanalene. Jeg forsøker å rasjonalisere det vekk og tenker at jeg alltid blir litt melankolsk i bakrus, men det hjelper ikke. Det er ikke bare Nicole… ingen ting av det jeg foretar meg har noen dypere mening… det har det aldri hatt. Jeg er tjuetre år og har aldri gjort et arbeidsslag i hele mitt liv. Hva er poenget med å være her? Det er bare ødsling. Jeg kaster bort tiden min og har ikke noen grunn til å bli her lenger. Jeg burde bare sette meg på bussen til Tessaloniki og komme meg på et fly hjem. Jeg burde vært i København og vært sammen med venner… snakket med Alice… ikke sittet her og ventet på en tåpelig ferieforelskelse som aldri kommer. Det er ikke et eneste seil i horisonten. Bare et cruiseskip på vei bort og en fiskebåt på vei utover. Selv måkene er på vei et annet sted…

Plutselig blir tankene mine avbrutt av en barnestemme som roper. Jeg snur meg etter lyden og får øye på en liten jente som har klatret opp en stige og står på muren et stykke unna. Hun vinker og jeg vinker tilbake. Så roper hun noe på gresk.
– Sorry, I don’t understand, roper jeg tilbake.
Hun er forsiktig da hun klatrer ned stigen, og så kommer hun løpende. Igjen sier hun noe på gresk, og jeg rister på hodet trekker på skuldrene.
- I don’t understand… ich vehrstet nict.
– Can I come up?
Hun setter hendene i siden og ser spørrende på meg. Jøss. Hun kan hun engelsk? Jeg tenker hun må være rundt ti år gammel.
– Of course. It’s nice up here.
Hun ser seg rundt litt og mumler noe jeg så vidt oppfatter.
– Men, hur kommer jag upp?
Snakker hun svensk?
– Hey, er du svensk?
– Javisst! Pratar du svenska?
– Du forstår vel norsk… eller dansk?
– Inte dansk… men hur kom du upp på taket?
– Jeg klatret opp på baksiden. Gå rundt så skal jeg hjelpe deg.
Hun heter Christina og bor rett i nærheten. I dag er hun ute og prøver den nye sykkelen sin. Hun peker stolt på en rosa sykkel som står lent inntil muren der hun kom fra.
– Jag hade födelsedag igår.
– Er det sant? Jeg har det i dag.
– Skämtar du?
– Nei. Det er helt sant. Jeg kan bevise det.
– Ne-ej, det behøvs inte. Jag tror dig… du ser inte ut som nån lögnare. Grattis då!
– Grattis til deg også! Hvor gammel er du?
– Tio … men du…. är du ledsen?
– Ledsen?
– Du har gråtit… jag kan se det.
- Uff da. Syns det godt?
­- Ja-a. Vill du låna min näsduk?
– Jeg behøver ikke det… jeg har noen servietter i vesken.
Jeg har alltid et lite speil i vesken, men i dag ligger det igjen på nattbordet, selvfølgelig.
Hun ser på meg og biter seg litt utålmodig i underleppen. Så klarer hun ikke vente.
– Låt mig göra det… du gör det bara värre.
Før jeg rekker å svare har hun tatt lommetørkleet sitt opp av lommen og slikket på det. Jeg lar henne få lov. Hun står så nærme at jeg kan kjenne at det lukter svakt matos av klærne hennes.
– Nu var det mycket bättre… men du… varför var du ledsen?
– Jeg vet ikke helt… sikkert fordi jeg har ventet lenge på noen som aldri kommer.
– När min mamma dog var jag ledsen i ett helt år. Men nu är jag inte så ledsen längre.
– Uff… det var trist. Er det lenge siden?
– När jag var åtta… och då flyttade vi… hit.
– Er det derfor du bor her?
– Min pappa ville att vi skulle bo här …. var bor du?
– På hotell. Ellers bor jeg i Danmark.
– Han kanske kommer senare?
– Din pappa?
– Nej. Han du väntar på… men du… har du några tatueringar?
- Nei.
– Jag vill ha en fjäril… här.
Hun peker på hoften sin og smiler.
– Pappa säger att jag är en fjäril … det är för att jag alltid måste röra mig… är du också en fjäril?
- Hva er en fjæril?
- En fjäril? Vet du inte det? Det är en… till att börja med är den en larv. Och så, när den har ätit, blir den er fjäril som kan flyga.
- Aha. En sommerfugl. Jo… jeg er nok en fjæril jeg også.
- Men du… ska du sitta här hela tiden?
– Nei. Jeg har egentlig sittet lenge nok. Har du lyst til å gjøre noe annet?
- Det finns inget att göra på söndagar…

Hun legger armene rundt halsen min når jeg hjelper henne ned fra taket, og igjen kjenner jeg at hun lukter av matos. Kanskje det er hun som lager maten i familien? Så kjenner jeg at hun fester grepet og merker pusten hennes mot halsen. Hun bærer nok på et savn som gjør mitt eget til en ubetydelighet. Jeg må kjempe litt mot tårene mens jeg holder henne. Jeg har fått en sånn klem en gang før… da var jeg også et substitutt. Dette er den klemmen moren hennes ville fått… om hun hadde kunnet gitt den.

Etterpå går vi sakte langs muren. Hun vil vise meg den letteste veien ned til byen. Vi stopper underveis og ser på på akvedukten. Hvilken voldsom konstruksjon de laget for å frakte vann. Jeg tenker på høydeskrekken min og på dem som bygget den. Det var sikkert noen som falt i døden. The greater good for the greater number… noen må ofres for fellesskapets beste…
Christina går tett. Av og til ser hun på meg med dype, mørke øyne og smiler litt. Jeg lurer på hva hun tenker, men vil ikke spørre… kanskje jeg får vite noe jeg ikke vil vite.
Hun stopper når vi kommer til toppen av en bratt, mosegrodd trapp. Jeg forstår at det er den trappen jeg skal gå ned, og at hun ikke kan følge meg lenger. Det er her vi skal skilles. Hun lener sykkelen mot muren og setter seg på det øverste trinnet.

- Det kommer bli åska.
– Tror du det?
– Jag kan se det. Titta…
Hun peker på horisonten, og det ser ut til at hun har rett. Mørke skyer.
– Jeg tror du har rett.
– Om du kommer hit igen … då vet du att jag bor där, i det blå huset.
Hun peker på et lite blått hus med en falleferdig utvendig trapp. Jeg setter meg på huk foran henne og nikker.
- Christina… vil du ha armbåndet mitt? Det er ikke så veldig fint, men det er fra Marokko, fra en by som heter Safi. Jeg har hatt det siden jeg var søtten.
– Hur gammal är du nu?
– Tjuetre… i dag.
Hun smiler fort og gnir de hvite joggeskoene sakte mot underlaget.
– Min mamma var tjugoseks när hun dog… pappa säger att hon gick vilse på fjället.
– Var hun ensam?
– Jag tror det… dom letade efter henne i en vecka… och då var hon död. Jag tänker inte så mycket på det längre…
– Men du savner henne?
– Ja-a. Varje dag. Det vil jag alltid gjöra… men du… nu måste du springa om du inte vil bli våt.
– Mm… vil du ha armbåndet mitt?
– Vill du inte ha det själv?
– Jo. Men jeg vil gi det til deg.
– Jag förstår inte…
– Det gjør litt vondt å gi det bort, men så har jeg det veldig fint etterpå. Da kommer jeg til å tenke på deg hver gang jeg savner armbåndet mitt, og da kan jeg savne deg litt også.
Hun nikker alvorlig og holder frem armen. Det blir nesten en liten høytidsstund når jeg løsner armbåndet mitt og surrer det rundt det tynne håndleddet hennes.
– Jag vil inte at du ska va ledsen.
– Jeg er ikke trist nå. Får jeg en klem før jeg går?

Det begynner å rumle allerede mens jeg løper ned trappen, og et blikk på himmelen forteller meg at jeg bare har tiden av veien om jeg skal rekke hjem før det begynner å regne.
Det må være noe galt med meg… er jeg virkelig så følelsesmessig understimulert at jeg blir forelsket i alle jeg møter? Var jeg sånn som henne da jeg var ti år… like kontaktsøkende i møte med fremmede? Det var noe i øynene hennes, i blikket hennes… det blikket jeg nesten ikke turte å holde. De mørkebrune øynene hennes beveget seg sakte fra side til side mens hun så på meg… fra øye til øye. Åpent, nysgjerrig… kanskje hun virkelig så meg og undret seg over hva hun så? Hun burde blitt skremt, men det ble hun ikke.
Hun holdt armen opp og så på armbåndet. Jeg hadde surret det fem ganger rundt håndleddet hennes før jeg knyttet det, men det hang løst og ledig, akkurat slik det skulle.
Så lente hun seg frem og ga meg en klem. Ikke sånn som den første… ikke knugende og klamrende. Jeg fikk en ganske lett klem, og et lite kyss på kinnet… og etterpå fikk jeg et blikk som fortsatt sitter i mellomgulvet.
«Om du kommer hit igjen…»

De første regndråpene treffer meg idet jeg kommer ut på avenyen, og innen jeg er fremme ved hotellet er jeg både søkkvåt og kald. Det er ingen i resepsjonen. Jeg tenker på resepsjonisten i Blue Bay – han var så redd for torden at måtte forsikre meg om at det ikke var noe å være redd for. Det er kanskje en gresk tradisjon å gjemme seg i tordenvær? Jeg forsyner meg med to flasker vann fra skapet og noterer det på en lapp til resepsjonisten. Det er best å drikke vann fra flasker. Jeg er alltid litt usikker på om jeg bør drikke vannet fra springen når jeg er ute og reiser.

Jeg snudde meg da jeg hadde kommet helt ned til den siste avsatsen i trappen. Hun stod fortsatt på toppen og så etter meg, som om hun visste at jeg skulle snu meg. Vi hadde bare kjent hverandre i en time, kanskje litt mer. Skal det ikke mere til for å knytte bånd? Jeg tenker på moren hennes som døde ensom på fjellet. Jeg lurer på hva man tenker i en sånn situasjon… hun må jo ha hatt et håp om at noen skulle finne henne…
Det er fortsatt bare lunkent vann i dusjen. Kanskje de sparer på strømmen siden det er så få gjester? Et øyeblikk tenker jeg på å klage, men så slår jeg det fra meg. Jeg har sikkert krav på varmt vann, men jeg vil ikke bli sett på som en som klager. Antagelig vil noen av de andre gjestene klage, eller så har de gjort det allerede… uten at det har hjulpet.
Hvor lenge kan et menneske overleve dersom det går seg vill i fjellet? Hvordan overlevde vi før… før vi ble siviliserte? Spiste vi bare det som vokste rundt oss? Moren til Christina hadde kanskje ingen mobil… eller kanskje det ikke var dekning? I dag redder samfunnet oss hvis vi havner i situasjoner vi ikke kommer ut av. Vi har krav på bli reddet når vi går oss vill i fjellet. Tør vi mere nå enn før? Tar vi flere sjanser nå som hele samfunnet stiller opp og redder oss om vi trenger hjelp til å komme oss ut av en selvforskyldt situasjon? Nesten alle mener vi har krav på hjelp, uansett hvor dumt vi ter oss. Jeg må aldri stole på at noen redder meg – det er en farlig sovepute.
Det må være ensomt å dø alene. Jeg ville tenkt på alt jeg aldri kom til å få oppleve… og så ville jeg tenkt det var dumt at jeg ikke rakk å rydde etter meg…

Uværet tiltar mens jeg leter etter bussavganger til Tessaloniki. Jeg har så godt som bestemt meg for å dra hjem. Jeg burde kanskje spørre Dimítra når hun skal tilbake. Det er hyggeligere og kjøre med henne enn å ta bussen… dessuten føler jeg at jeg skylder henne noe. Jeg sender en melding og spør nå hun har tenkt seg til Tessaloniki, og hører på tordenværet og regnet som trommer mot ruten. Det minner meg om en gang jeg var liten… den eneste gangen farfar tok meg med inn i finstuen på en helt vanlig dag. Jeg var kanskje fem år og fortsatt litt redd for tordenvær.
- Du er trygg sammen med meg, er du ikke?
Jo, jeg var vel det. De gangene han brukte tid på meg så jeg på som en belønning. Jeg var mest vant til formaninger og skjenneprekener.
- Nå skal vi to gå inn på stuen og se på sjøen. Der er det best utsikt.
På finstuen? Mente han det?
Jo, farfar visste nok hvordan han skulle gjøre det. Det var klart jeg ville inn på finstuen, det mest spennende rommet i hele huset. Finstuen var bare til høytideligheter, og den var strengt forbudt område for barn. Det var bare farfar og hushjelpen som hadde nøkler, så det var ikke noe rart jeg følte meg som en viktig person da farfar fant frem nøkkelen fra skrivebordsskuffen. Det fikk ikke hjelpe at det tordnet og lynte i ett sett. Jeg gikk med forsiktige skritt og var stille som en mus. Nå måtte jeg ikke finne på noe dumt som gjorde at han ombestemte seg.
Jeg ble kurert den kvelden. Tordenvær var ikke noe å være redd for… hvis man ikke var på sjøen. Farfar trakk fra de tykke gardinene og så stod vi der og så på lynblinkene som lyste opp hele sjøen, og hørte på regnet trommet – og farfar fortalte om hvorfor det ble torden og om at lynet alltid tok korteste vei til bakken. Og så fikk farfar øye på en båt ute i bølgene, og da det neste lynet kom så jeg den også. Jeg tenkte det måtte være skummelt å være der ute. Vi så etter den hver gang det kom et nytt blink, og farfar fortalte om da han selv hadde vært på sjøen i tordenvær, midt ute på havet mellom Tyskland og Danmark.
Det kommer et pling fra telefonen. Svaret fra Dimitra, tenker jeg. Håper hun ikke har dratt allerede.
» On my way. Lost my network in Thassos. Sorry. See you tomorrow. Nicole .»

_

______________

__
Kavala. 27.oktober. Morgen.
Gratulerer med dagen, Cecilia! – tusen takk – vil du ha frokost på sengen – ja takk!
Toast, appelsinmarmelade, smør, et lite glass appelsinjuice og te i en blankpusset metallkanne, alt servert på et rundt serveringsbrett med lave slingrekanter. Jeg åpner i morgenkåpen og ber om å få det plassert på den eneste ledige bordflaten; nattbordet på «gjestesiden» av sengen.
Hva venter han på? Aha, tips!

Happy birthday to me, and thank God for room service. Jeg børster smulene av lakenet og finner en sigarett på nattbordet. Har jeg noen grunn til å være i strålende humør? Jeg tenker på drømmen jeg hadde i natt : Jeg var på stranden sammen med Rakel. Vi lå på maven ved siden av hverandre og hun så på at jeg skrev i dagboken min, hvilket jeg merkelig nok syns var helt i orden. Det var varmt og sol og lette skyer, og plutselig skulle Rakel bade. Jeg ville heller ligge i solen. Vi vinket til hverandre mens hun gikk ut i bølgene og så la hun på svøm utover. Da jeg skulle fortsette og skrive så jeg at det stod noe der som ikke jeg hadde skrevet. Det var en beskjed fra Rakel:
«Jeg skal finne Nicole for deg. Ikke vær redd. «
Da jeg snudde meg og så etter henne var hun bare en bitte liten prikk langt ute i vannet, og da jeg så meg rundt var jeg plutselig helt alene på stranden. Det var ingen som kunne hjelpe meg å redde henne…
Jeg slet litt med Rakel. Det var et feilgrep å la henne kjøre meg. Jeg burde visst bedre.
Nå har jeg fått vondt i maven og føler meg langt fra så strålende som for noen minutter siden. Det kan jo være sigaretten som gjør det. Å røyke i bakrus vet jeg av erfaring ikke er noe særlig lurt. Når kom jeg hjem i natt egentlig? I tre-tiden? Jeg så ikke på klokken. Jeg husker at jeg måtte ringe på fordi døren til hotellet var låst, og jeg husker at jeg snakket med resepsjonisten og fikk en flaske vann.
Det er søndag i dag. Nicole er en uke på overtid. Jeg hadde tenkt vi skulle feire bursdagen min sammen. Nå har jeg jo på en måte feiret bursdagen min allerede. Det ble litt annerledes i går kveld enn jeg tenkte da jeg våknet lemster og døsig etter å ha sovnet på stolen foran skrivebordet, men det blir det jo alltid.

Kavala. 26. oktober.
Jeg må ha sovet minst to timer. Jeg gjesper igjen og har mest lyst til å legge meg, men jeg vet at det går over bare jeg orker å reise meg. Hvorfor har ikke Nicole meldt seg? Kan det ha skjedd noe? Jeg bør ringe til mamma og si at jeg er i live… hun er alltid urolig når jeg er ute og reiser på egen hånd… nesten like urolig som når jeg er ute og reiser med pappa.
Hotellrommet er delt i to og egentlig ganske fint, men det er litt vanskelig å forstå hva arkitekten har tenkt på. Det er to rom med en dør i mellom og det er god plass, men badet er mindre enn mikroskopisk. Det har heldigvis et moderne toalett, ikke et slikt som glefser når man reiser seg.
Det hjelper å ta en dusj i lunkent vann. Sakte begynner systemet å fungere igjen. Jeg ser på koffertene mine og sukker. Skal jeg orke å pakke ut eller skal jeg bare rote frem noe å ha på meg? Jeg velger det siste og tar på meg det som ligger øverst: en sort dongeribukse som har blitt så trang jeg må bruke skohorn for å få på den på meg, og en t-skjorte jeg husker jeg kjøpte på loppemarked i Amsterdam før Alice og jeg skulle ta toget til Praha. Har jeg lagt på meg, eller er det bare fordi buksene er nyvasket at de er så trange? Stønn. Da jeg var liten lurte jeg hvorfor tykke menn ble sultne. De hadde så stor mave at det jo måtte være fullt av mat der allerede.
Jeg klarer ikke helt å avgjøre om jeg er skuffet over at Nicole ikke har meldt seg, men jeg klarer å avgjøre at jeg er sulten mens jeg tørker håret. Ikke så merkelig at jeg er sulten egentlig, jeg kan ikke huske at jeg har spist noe siden frokost… det er nesten tolv timer siden.

Lørdagskveld i Kavala.

På balkongen lukter det gatekjøkken, eksos, mopeder og sjø, i den rekkefølgen. Jeg står et øyeblikk og kjenner på luktene. Lørdag kveld i Kavala. Det er forbausende lite folk ute. Kanskje det er for tidlig ennå? Det er helt vindstille og klar himmel. På en liten høyde ligger den uinntagelige festningen som Ottomanene bygget. Krig går nok aldri av moten. Men i dag hjelper det lite med festninger. Bush sendte bombene sine rett inn på kontoret til Saddam allerede for ti år siden, direkte på CNN. Dessverre var ikke Saddam på kontoret akkurat da… han var vel med elskerinnene sine og drakk punsj, og pønsket ut nye usynlige weapons of mass distruction som er så hemmelige at ingen finner dem, selv om alle visstnok vet at de er der.
Jeg må finne et sted å spise…

Det første jeg finner er forståelsen av at fotgjengere er fritt vilt. Bilene har forkjørsrett, nærmest til de grader at det blir en plikt. Det er bare å passe seg. Jeg svinger til venstre og går oppover i byen for å komme meg litt unna sentrum. Sentrum ligger stort sett ved den brede avenyen som rammer inn Kavala Bay, men jeg er på utkikk etter noe litt mer spennende, og har gummiblekkspruten fra forrige gang friskt i minnet. Jeg kommer etter hvert inn i en ganske trang gate hvor det ligger en liten cafe som ser hyggelig ut fra utsiden. Den er tydeligvis populær, for det er helt fullt. Jeg blir stående litt ubesluttsom i døren og se meg rundt. Lavmælt bouzouki-musikk fra et par skittenhvite plasthøyttalere blander seg med hyggelig skravling fra gjestene, og interiøret er i middelhavsblått med rektangulære umalte trebord og stoler med te-fargede sitteputer. Belysningen er dempet og det er levende lys på hvert bord. Synd at det er fullt. Jeg liker både stemningen og dekoren. Jeg skal til å snu da det kommer en tynn liten mann og sier noe til meg på gresk. Jeg rister på hodet og spør om han snakker engelsk. Han trekker på skuldrene og sier noe mer på gresk. Jeg smiler tilbake og gjør tegn til å gå, men han tar meg lett i armen og peker på et bord i hjørnet der et ungt par akkurat er i ferd med å reise seg. Flaks. Det er litt skummelt at han ikke forstår engelsk, men jeg skal nok alltids klare å få bestilt meg noe mat, om det så blir gummiblekksprut. Han eskorterer meg til bordet som han tørker fort over med en grå fille han har i lommen. Så trekker han ut stolen for meg. Han vil ha meg i hjørnet innerst mot veggen, og det passer meg utmerket. Han sier noe på gresk igjen og legger to menyer på bordet. Jeg har lyst på kaffe.
– Coffee – kaffe – café?
Jeg lager en drikkebevegelse og han nikker energisk på hodet.
– Kaffe. Nei.
Så stryker han avsted med raske skritt og jeg sitter tilbake som et spørsmålstegn. Har jeg sagt noe dumt? Pleier man ikke drikke kaffe før maten her kanskje? Egentlig vet jeg svært lite om Hellas. Jeg har visst vært her en gang da jeg var liten, men det husker ikke noe av. Jeg ser meg rundt. Jeg har absolutt fått den beste plassen i kafeen, og har utsikt til hele lokalet. Folk skravler og er opptatt med sitt. Det er ingen som stirrer på meg. Jeg møter blikket til en mørkhåret dame og smiler, og hun smiler tilbake. Ved et annet bord sitter en eldre mann som røyker sigar og leser avisen, og en ung dame sitter med et spedbarn på armen ved bordet bak ham. Hun røyker også. Og så kommer faktisk kaffen min, servert av en yngre mann.
– Your coffee miss.
– Thank you! You speak english?
– Yes. A little bit. You are waiting for someone?
– No.
– You don’t want to eat ?
– Yes please. Do you have an english menu?
– No english, sorry. I make what you want.
– You are the cook?
– Yes.
Han peker smilende på luen sin, en liten hvit matroslue.
– Tell me what you want.
– Good. I would like to have some fish. White fish, not mackerel, and some sallad and a glass of white wine.
– Yes. White fish, sallad and white wine. Anything else? Potatoes?
– Yes please, anything you find suitable… and leave the dressing on the side, please.
– Of course. Thank you. Enjoy your coffee.
Av alle stedene jeg kunne valgt så har jeg kanskje valgt det eneste stedet som har en engelsktalende kokk. Det er nok et godt tegn for resten av kvelden.
Det mest spennende ved å reise er alltid det uforutsette. Å komme til et sted man ikke kjenner … oppleve å bli tatt imot av mennesker som gjør sitt aller beste for at man skal ha det fint… treffe noen… kanskje lære noe nyttig. Jeg opplever det alltid som en skarp kontrast til hvordan vi leser verden gjennom media. Vold, terror, overfall, voldtekter… det er klart slikt skjer, men det skjer da langt mer enn det? Det er nesten merkelig hvordan ting har en tendens til å ordne seg dersom man møter mennesker med åpen nysgjerrighet: hvem er de, hva tenker de, hva vil de vite om meg? Kanskje vi påvirker det selv? Jeg både hører og leser om jenter som blir utsatt for både det ene og det andre når de er ute og reiser. I Marseilles traff jeg en jente som ble ranet rett bak jernbanestasjonen forrige gang jeg var der. Alle grekere er banditter, sa Rakel. Det kan godt tenkes, men hittil har jeg bare truffet de hyggelige bandittene. Jeg tror det er flere banditter i Frankrike. Det var ingen smilende kelnere som gjorde alt de kunne for at jeg skulle trives i Marseilles, snarere tvert imot… men det var kanskje min egen feil?
Jeg smaker på kaffen og kjenner hvordan hele munnen snurper seg sammen. Det er bittert og søtt og lunkent. Men jeg trenger å våkne, og lar det stå til. Helt til jeg kommer nesten til bunns. Gjørme! Jeg forsøker å slikke på servietten for å få det verste vekk fra tungen akkurat idet kelneren kommer med hvitvin og vann. Han sier noe på gresk og smiler. Jeg nikker og smiler med lukket munn og er glad han går med en gang. Et blikk på bunnfallet i koppen får meg til å tenke at gresk kaffe må være en tassografs våte drøm. Så ser jeg etter toalettet og finner døren ved siden av kjøkkenet. Uha! Toalettet er kapittel for seg selv. Jeg er glad jeg bare skal spytte i vasken.

Måltidet ser flott ut og lukter godt. Grillet fisk med stekte tomater, stekte poteter, grønn salat i en bolle, olje og eddik i små karafler, og et par skåler med ting jeg ikke aner hva er.
– What sort of fish is it?
– Lavraki. I don´t know in english. Sorrry.
– It looks nice. Thank you.
Hvitvinen smaker som utvannet søt harpiks, men det er bare å skylle den ned med vann. Fisken er derimot noe av det beste jeg har smakt på lenge. Jeg tømmer hvitvinen og vinker på kelneren.
– Beer, cerveza, birra… please.
Jeg tegner en flaske i luften. Han smiler.
– Birra… nei.
Så fyker han avsted, akkurat som da jeg ba om kaffe. Det går opp for meg at nei antagelig betyr ja eller javel eller noe slikt. Jeg regner med at det er kokken som kommer med øllet, og planlegger en liten hylningstale til fisken, men denne gangen er det kelneren selv som kommer tilbake, med en duggfrisk Amstel og et høyt glass.
– Thank you.
Dimitra lærte meg jo hva takk heter på gresk… jeg skrev det ned i boken min… la meg se… Efkharistå. Det husker jeg egentlig. Og antiå betyr farvel, som i adjø, gå med Gud. Kalispéra betyr god kveld, og Kaliméra betyr god morgen. Det er det jeg har skrevet. Nei betyr antagelig ja… men hvordan sier man «nei takk»?
Det må jeg lære meg…

___

OSSIACH – april 2003
Det regner i Ossiach og landskapet er tungt og grått. Jeg er uten bil i dag. Pappa trengte den selv. Da blir det ingen tur til Villach som jeg hadde planlagt. Jeg forsøker å få overført filene mine fra Psion-en til laptoppen, men jeg får bare med meg teksten, ikke grafikken. Det er for så vidt ikke noen krise. Tegningen jeg gjerne vil ha er ikke noe å skryte av uansett, men den ble gjort der og da ved skrivebordet mitt på hotellrommet i Lydia. Den dagen var også tung og regnvåt, og jeg forsøkte å tegne hovedveien som kunne ta meg bort derfra mens jeg tenkte på Nicole, hun som tross alt var grunnen til at jeg var i Hellas. Men jeg hadde forstått at det ikke var Nicole som trakk meg bort. Det var behovet for å slippe unna. Både skolen og Uwe medførte elementer av stress. Ikke positivt stress, bare vanskelige tanker. Var det rett for meg? Var det dette jeg ville? Mistet jeg meg selv, både i forholdet og på skolen? Hvorfor fortsatte jeg å være sammen med Uwe når det eneste jeg fikk ut av det var sex? Det siste spørsmålet er det vanskeligste, men og så det letteste å besvare: Han tålte meg. Jeg ble ikke flau over å gjøre skitne ting sammen med ham eller å si hva jeg likte. Han var med på alt, og det var ikke sånn at han gikk rundt og snakket om det etterpå, sånn som guttene på skolen gjerne gjorde dersom noen avslørte at man likte noe de ikke selv ville være med på. Det er enkelte ting man har lyst til å holde for seg selv, og taushet kunne Uwe by på. Men han kunne aldri akseptere at jeg hadde et eget liv, et liv som ikke han var noen det av. Han ville gifte seg med meg. Eie meg for alltid. Jeg trøster meg med at det var best for ham at det gikk som det gjorde og forsøker å fordrive tankene om at jeg egentlig visste helt fra første øyeblikk at han kom til å sitte fast i meg. Jeg kom til å bli den han aldri glemte.; den alle hans fremtidige kjærester ville bli målt mot. Det så jeg i øynene hans. Kommer jeg noen gang til å oppleve det? Jeg sammenligner jo alle med Alice… Er det fordi hun var den første som ble med meg inn i min verden? Eller fordi hun er den, med stor D… ?
Jeg vil ikke tenke på det.

På caféen i Kavala aner jeg ikke hva jeg tenkte. Jeg satt i hjørnet mitt og fulgte med på hva som skjedde. Jeg bestilte en øl til… og én til, og enda én. Jeg kikket i notatboken min og så på den greske ordlisten fra Dimítra… og bestilte en øl til. Det var først da kokken skånsomt og unnskyldende fortalte meg at de skulle stenge at jeg la merke til at jeg var den siste som satt igjen i lokalet. Han lurte på om jeg kanskje kunne ta regningen nå.
Jeg føler alltid litt ubehag ved å tipse. Ikke på grunn av pengene, men fordi det føles litt ovenfra og ned… som om jeg aller nådigst gir noen slanter til noen som er fattigere enn meg. Jeg tenkte et øyeblikk at jeg ga litt for mye, men jeg fikk bare takk og smil tilbake. Så takket jeg pent for meg på et slags gresk, og ble bukket ut med et smil og noen ord om at jeg var velkommen tilbake. Da de lukket døren bak meg så jeg at jeg nok hadde sittet uhøflig lenge. De hadde visst stengt for nesten en time siden. Da var det jo bra jeg hadde vært rundhåndet, så fikk de i hvert fall noe igjen for høfligheten sin. Kanskje de ikke hadde turt å kaste meg ut… eller kanskje de likte meg? Jeg valgte å tro det siste.

Skulle jeg gå tilbake til hotellet eller skulle jeg finne en bar? Jeg var lys våken etter gjørmekaffen og akkurat så beruset at jeg hadde lyst på mer. Valget tok seg selv da jeg rundet et hjørne: Det lå noe som lignet en bar noen trappetrinn ned rett foran meg. Jeg holdt meg godt fast i rekkverket og tok de fem små trinnene ned til døren som lå godt under gatenivå. Var det noe liv der inn? Jeg ble stående og lytte litt ved døren. Jo. Det var stemmer og svak musikk. Så åpnet jeg døren og kikket inn i noe som jeg tenkte godt kunne passet til beskrivelsen av en formiddagsstille hasjbule i Antwerpen en gang på åttitallet. En mann i dressjakke kom inn og stilte seg bak baren. Han så ut som om han hadde spist både steroider og veksthormoner under oppveksten, og iførte seg en faretruende tung og maskulin positur mot bardisken. Jeg fikk en umiddelbar følelse av at dette kanskje ikke var stedet. Men jeg kunne ikke godt snu når jeg først var innenfor. Det ville være uhøflig. Jeg forsøkte å huske hva «god kveld» het på gresk og smilte så pent jeg kunne.

– Kalispéra.
Jeg fikk et nesten usynlig påtatt likegyldig nikk tilbake.
– Dobra vesjer.
Stemmen hans var kjellerdyp og passet til kroppen. Dobra…hm. Det hørtes ut som tsjekkisk. Hva slags sted er dette? Skulle jeg unnskylde meg og gå, eller skulle jeg bestille en øl? Nei, det var feigt å snu. Jeg holdt meg godt fast i håndvesken og gikk frem til baren.
– Enna birra.
Jeg tegnet en flaske i luften for sikkerhets skyld og håpet han ikke tok det som en fornærmelse.
– Birra?
– Ne…birra… and whisky.
Noen lo ett sted bak meg, og da jeg snudde meg så jeg et par bord i et åpent anneks hvor det satt omtrent et dusin menn. Jeg tenkte de kunne godt kunne være bryggesjauerne som drakk opp dagslønnen etter å ha lempet sekker hele dagen. Et par av dem hevet hånden til hilsen. Jeg smilte forsiktig og nikket lett. Kanskje det ikke var så galt allikevel? Mannen bak disken hadde også fått et lite smil nå.
– Pivo y whisky?
– Pivo?
– Angelika?
– Que?
– I mean, do you speak english … young lady?
– Yes. I speak english.
– And you want to drink beer and whisky?
– Yes, please. Am I in the wrong place, or are you closed?
– Does it look closed to you?
– No.
– You are alone?
– Yes.
– You are a prostitute?
– Prostitute? No! I am a tourist! Why are you asking?
– You are not a prostitute?
– No! That’s insulting! What is this place?
– This, young lady, is my private Macedonian bar. We don’t serve women here, you have to bring your own.
Han lo høyt av sin egen morsomhet, ropte noe til de andre, og fikk en latterbølge til svar. Så ble det litt snakk frem og tilbake og jeg plukket opp ordet «prostituscka». Et par ganger fikk jeg et blikk, og så lo de igjen. Så jeg virkelig ut som en prostituert? Kanskje det er slik greske prostituerte kler seg? Normalt ville jeg gått med en gang, men av en eller annen grunn valgte jeg å bli stående. Var de farlige eller var det bare en gjeng med hyggelige gubber som ikke ville ha noen prostituerte inn i gemakkene sine? Jeg tok det som en utfordring. Denne testosteron-gubben skulle servere meg en øl, ellers var det et nederlag.
– You are still here?
– Yes. Should I go?
– Where are you from?
– Denmark.
– Denmark? A little viking girl? Sure you are old enough?
– Oh, come on! You want my drivers licence?
– Okay.. okay… for you I make exception. Local or Amstel?
– Amstel, please… no.. make it local.

Det var et godt valg. Øllet het Daó, har jeg skrevet i notatene mine, men det tror jeg er feil. At det var fra Makedonia, forstod jeg. Mannen bak disken het Sasho og var interessert i hva jeg mente om ølet hans.
– It’s good?
– Yes, very good.
– Better than Tuborg?
Hah! Så var han altså allikevel bare en liten gutt som ville høre skryt om makedonsk øl.
– Right now I think this is the best beer in the world.
Det likte han å høre.
Sasho var fra en by som heter Stromitsa, rett nord for grensen til Hellas. Det fikk jeg vite etter hvert. Men først fikk vite at det var uvanlig at unge damer gikk ut alene. Egentlig var det i det hele tatt litt uvanlig at noen som helst gikk ut for å spise og drikke alene. Det hadde ikke Dimítra fortalt meg. Hun hadde heller ikke fortalt meg at det var vanlig at én person betalte for alle.
– For everyone?
Jeg kastet et blikk på dusinet i kroken og svelget. Han fulgte blikket mitt og lo.
– Only for your friends at the table.
– Okay… well, I’m quite comfortable here at the bar, if you don’t mind.
– No, I don’t mind. I like you. You like music?
– Yes. Very much.
– I will play something for you.
Musikkanlegget var en ghettoblaster som stod på en hylle, og han skrudde opp så høyt at det klirret i glassene.
– Dragan Vusjik… he is very famous. Do you like to dance?
Jeg vil ikke påstå at Sasho var noen stor danser, men han klarte å få meg både svett og andpusten, og da han løftet meg var det ikke bare alkoholen som gjorde at jeg ble svimmel. Han var sterk, og jeg brukte ballett-treningen min og hjalp til så godt jeg kunne.
– You are light as a feather! You can touch the ceiling!
– We can try…
Det gikk nesten. Da han lot meg gli ned igjen etter andre forsøk hang t-skjorten fast i hendene hans og gled opp… og plutselig stod jeg der, uten noe under.

– Very nice t-shirt. You are scorpio?
– Yes…  thank you. Yes. In fact it’s my birthday tomorrow… wait… what time is it?
– I think one o’clock maybe?
– Then it’s tomorrow already. It’s my birthday today!
Han ropte noe til de andre, og jeg begynte så smått å angre på at jeg hadde sagt noe da de begynte å skyve stolene tilbake og reise seg, alle sammen. Hva nå?
– What did you tell them?
– That you wanted a hug from everyone for your birthday present.
Så kom de på linje. Dosjan, Kristian, Toma, Lenka…. alle presenterte seg med kraftige håndtrykk. Barske menn med jerngrep og store smil, og så forsiktige klemmer at man skulle tro de var redde for at jeg skulle gå i stykker. Og etterpå var det bursdagssangen, på Makedonsk.

Jeg hadde fortsatt bursdagssangen i ørene da jeg tok peiling på hotellet en drøy time og et par påspanderte whisky senere. Ettersom jeg hadde blitt invitert til bordet så skulle jeg heller ikke betale noe. Det var det noen andre som skulle gjøre.
– Is it safe for me to walk alone?
– Yes, no problem… you say you are Sashos girl if someone bothers you. You are my girl, right?
– Ever since I walked in.
– So you will come back?
– Can I bring a girlfriend?
– But no prostitute!
Latter og smil og forsikringer om at jeg var velkommen når som helst, og gjerne med en venninne. Sasho hjalp meg opp trappen og så på meg et øyeblikk da vi kom på toppen.
- I would like to give you a kiss. You will not be angry?
- No… I’m your girl… right?

Sasho’s girl… that’s me. Det var det jeg tenkte mens jeg lette etter hotellet. Jeg tenkte at hvis jeg sørget for å gå nedoverbakke der var mulig, så ville jeg nødvendigvis ende opp på avenyen et sted, og da var det bare å følge den til hotellet… en enkel og uslåelig logikk som viste seg å holde stikk.

Det er søndag.
Pappa har ringt, mamma har ringt og Kissa har ringt. Har du det bra? Hva gjør du? Når kommer du hjem?
Jeg vet ikke. Åtte dager har jeg vært i Hellas, og bortsett fra Filippi er hotellrom omtrent det eneste jeg har sett. Fire hotellrom, fire caféer og en privat makedonsk bar… og selvsagt leiligheten til Rakel.
Rakel… Günther… Dimítra… og Sasho. Hvor blir det av Nicole? Hun vet at jeg venter på henne. Hun kunne i det minste ha sendt meg en melding.
Jeg tror jeg vil gå en tur opp til festningen… når jeg blir edru.

I drømmen min var det måker… masse måker. Jeg lurer på hva det betyr…

___

.

… men vi, vi tok et smukt farvel, og møttes aldri mer. .                                                                                                                                                                                                                   -                      Skrivebordet mitt i huset vi leide. Det lå ved Ossiacher See i Østerrike, og hadde utsikt mot vestenden av innsjøen. Fra skrivebordet så den ganske stor ut, men fra kjøkkenet kunne vi se hvor liten den egentlig var. Det var her jeg satt da jeg skrev dette noen måneder senere, basert på notater og minidiskopptak.

The Café Before All Club del 5

_
Lørdag 26 oktober, 2002. Pent vær. Sol, omtrent atten grader. Frokost i bakhaven. Siste dag på hotellet. Jeg tar farvel med Dimitra og Günther… Rakel kjører meg til Kavala. Nå venter jeg på Nicole.

Så enkelt kan det skrives. Telegramstil. Antagelig ville ordlyden vært omtrent slik dersom jeg var Phileas Fogg og sendte mine telegrafiske oppdateringer til London’s Reform Club.
Men mellom setningene «Pent vær» og «Nå venter jeg på Nicole «, ligger det en historie med tusenvis av ord… ord som kanskje aldri kommer til å bli lest, tenker jeg, kanskje ikke engang av meg. Men allikevel skriver jeg, ufortrødent… og legger sjelen min i det.
Jeg var ufokusert i Hellas. Det jeg rablet ned var stort sett stikkord og uleselige setninger. Nå forsøker jeg å tyde hva jeg har skrevet, samt å erindre det jeg ikke har skrevet. Jeg vet av erfaring at sannheten må skrives der og da, ikke noen måneder senere… da har erindringene allerede blitt prosessert og etter-resonert, og det som måtte være igjen av sannhet ligger godt skjult , som rester av gress i en spavendt åker. Men åkeren er den samme, selv om det spirer i nysådde frø.
Dimitra var professor i psykologi, læren om menneskelig atferd, tanker, følelser og samspill med andre mennesker. Jeg har tatt en avgjørelse om hva jeg vil gjøre i livet mitt: Jeg vil studere psykologi. Og når jeg har gjort det så vil jeg være i stand til å forstå hvorfor jeg ville studere psykologi… det gleder jeg meg til.

– La livet leke med deg, sa Dimítra.
Hva om det ikke er livet som leker?
Hva om jeg egentlig er en sørgelig eksistens?

_

Kjære Cecilia.
«The greater good for the greater number» .
Det betyr at noen må ofres for samfunnets totale lykke.
Men rettferdiggjøres dette dersom samfunnets totale lykke er basert på enkeltindividers berikelse?
Hva trenger mennesket for å være lykkelig?
Trenger det mer enn å få dekket sine naturlige basale behov?
Hva er dine naturlige basale behov?
Tenk litt over disse spørsmålene og ha dem i bakhodet når du leser denne boken.
_
_Til Cecilia på 23-årsdagen. Fra Dimítra.

_

Jeg burde nok ventet til i morgen med å åpne gaven, men nysgjerrighet og utålmodighet har vunnet over anstendighetsfølelse. Jeg leser hva Dimitra har skrevet på innsiden av omslaget. Mine basale behov… menneskets basale behov… lykken kan være et ufokusert snapshot fra et Polaroidkamera... jeg tenker på en lørdag kveld vi drakk altfor mye øl på skolen mens vi holdt på med et gruppearbeid. Det var noen som fikk idéen om at vi alle skulle sette oss nakne på kopimaskinen og ta en kopi, og etterpå skulle vi forsøke vi gjette hvem som var hvem. Jeg kjente ikke engang igjen meg selv. Men noen kjente meg visst igjen, for mandagen etter hadde denne noen hengt meg på oppslagstavlen, kunstferdig fargelagt og med fullt navn. Rektor ga meg reprimande, med antydning til smil i munnvikene: Kopimaskinen var ikke egnet til å sitte på, det måtte jeg vel forstå.

Lørdag 26 oktober, ettermiddag.
På bryggen i Kavala har jeg blikket vekselvis mot horisonten og i boken fra Dimítra. Jeg leser et avsnitt, sjekker om det har kommet seil i horisonten, og så har jeg glemt hva jeg leste og må lese det samme avsnittet på nytt, før jeg igjen sjekker horisonten for å se om det er noen bevegelse der. The greater good for the greater number… omsatt i praksis, hva er egentlig vitsen med å stå her å vente? Nicole skal ringe når hun kommer i land. Det er sikkert lurere å installere seg på hotellet… det er best for alle… i hvert fall for meg.

På hotellet tvers over gaten får jeg et dobbeltrom med balkong og utsikt til bryggen og havet. Et dobbeltrom her er billigere enn enkeltrommet mitt på Hotell Lydia, og jeg må smile litt når jeg tenker på Dimitra som ville spare penger. Kanskje det ikke var det hun egentlig ville, men det får jeg aldri vite. Vi tok farvel under frokosten. Dimitra skulle til Drama for å treffe noen sa hun, en gammel venninne hun ikke hadde sett på lenge. Jeg vet ikke om det var sant. Hun var kanskje redd jeg skulle be henne kjøre meg til Kavala, men hun ville liksom ikke slippe meg helt heller.
– Du blir vel i Kavala noen dager?
– Det er planen. Enn du?
– Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir. Jeg skal ha en dag eller to til i Filippi, og så vet jeg ikke hva jeg gjør. Kanskje jeg stopper innom Kavala på vei tilbake. Jeg kan sende deg en melding i tilfelle. Ta vare på deg selv.
– Du også, og takk for alt… og for gaven.
Så gikk hun, og jeg satt tilbake med følelsen av at vi hadde noe ugjort, eller uavklart. Det ble tomt etter henne allerede mens jeg så etter ryggen hennes da hun gikk med litt for raske skritt mot resepsjonen. Det virket som om hun enten hadde liten tid eller ville ut av synsfeltet mitt fortest mulig.

Günther var enklere. Jeg traff ham i resepsjonen og sa farvel. Han ga meg kortet sitt og sa jeg måtte ringe om jeg noen gang var på hans kanter… auf wiedersehen… han strøk meg fort over håret og var borte. Det var på tide å pakke.

Det er mange år siden pappa lærte meg de to store fordelene ved å reise lett: Man slipper å vente på bagasjen og det blir lettere å forflytte seg fra sted til sted. Jeg hadde mere enn jeg klarte å bære med meg og var ikke så mobil som jeg liker å være. Jeg kunne klart meg med under halvparten… fire par sko… herregud. Hva tenkte jeg på da jeg dro? At jeg skulle være borte et år? Jeg så på skisseblokken… på tegningene av Dimitra. Jeg burde vel lagt igjen et par tegninger til henne… kanskje også én av de to miniatyrflaskene. Dumt at jeg glemte det i går kveld, hun skulle jo fått den ene uansett. Så våknet mobilen min og laget en liten lyd som jeg tenkte var en melding fra Nicole. Jeg ble mildt overrasket over at den var fra Rakel.
Har du dratt? Hvis ikke kan jeg godt kjøre deg. Jeg har lyst til å se deg. R.
Du verden. Rakel var ikke engang i tankene mine. Jeg hadde skrevet henne ut av livet mitt for godt i bakhaven i går ettermiddag, og de små sommerfuglene hadde fløyet. Nå dukket de plutselig opp igjen som hjemvendte trekkfugler, og flokket seg i mellomgulvet. Uuuæ… var det egentlig noen god idé å se henne igjen? Mm…nei… det var det nok ikke. Jeg bestemte meg umiddelbart for å takke nei, men så var det den flokken i mellomgulvet, den som forstyrret meg mer og mer mens jeg skrev meldingen, den meldingen jeg aldri sendte fordi ordene til Dimítra dukket opp i tankene mine og ga meg den unnskyldningen jeg trengte: La livet leke med deg… Kanskje jeg ender opp som café-vært i Lydia og blir lykkelig resten av livet? Skal jeg si nei til den muligheten? Hvis jeg kjører med Rakel vil det si at jeg egentlig har ganske god tid… det er kanskje ikke så dumt. Jeg hadde nok av unnskyldninger når det kom til stykket.
_

Lørdag 26. oktober, formiddag.
Rakel henter meg på hotellet og jeg får endelig se bilen hennes, en kremgul Mercedes 280 SEL 1972-modell, med hvitt skinninteriør og polert mahogny-panel på dashbordet. En gammel aristokrat, litt preget av tidens tann, men i god teknisk stand. Hun forteller at hun har kjørt den fra Tyskland og hit uten det minste problem.
– Wow!
– You like? Jeg kjøpte den i Tyskland. Ni tusen euro.
Jeg regner ut at det blir omtrent søtti tusen og tenker det var litt dyrt, men sier ingenting. Hun kaster bagasjen min i baksetet og holder døren åpen for meg. Det er nesten litt for kaldt til å ha taket nede, men jeg skjønner hvorfor hun vil det når vi glir rolig ut fra parkeringsplassen. Hun fortsetter å snakke om bilen. Jeg forstår at dette er den bilen hun alltid har drømt om.
– Det er V8 motor, men det sier deg kanskje ingen ting?
– Jo, jeg kan høre det. Den går fint.
– Kan du høre det? Kan du noe om biler?
– Jeg kan kjenne igjen en åtter. Jeg hadde en kjæreste som er amcarentusiast.
– En jente?
– En mann. Ganske gammel.
– Men nå er det slutt?
– Ja.
Bilen kler henne perfekt. Hun sitter avslappet tilbakelent med den ene albuen ut av vinduet og hånden hvilende på det hvite rattet. Den andre hånden hviler på girspaken, selv om det er automatgir. Jeg ser at hun koser seg. Så merker hun at jeg ser på henne, og smiler.
– Hva med hun du skal treffe? Hvem er hun?
– En jeg reiste til Barcelona sammen med.
– Og så har du ikke glemt henne etter det?
– Jeg vet ikke hva det er… ennå.
– Jeg tror jeg er litt misunnelig på henne.
- Det burde du ikke være. Jeg er egentlig ikke noe å ha. Jeg er bare marginalt bedre enn ingenting.
– Er det noe du har bestemt?
– Det er bare sånn jeg er… alles og ingens.
– Du hadde ikke reist hit om det var sant.
– Kanskje ikke?

Jeg lener meg tilbake og ser opp mot himmelen. Der er den igjen, den samme fuglen jeg så da jeg gikk hjem i går morges. Jeg tenker at det er en ørn og lukker øynene mens vinden blåser i håret… da jeg var liten drømte jeg at jeg kunne fly. Det var sikkert fordi vi pleide å se The Snowman på TV. Tenk at jeg husker det ennå.
– Hvor lenge blir du?
– Så lenge jeg vil, eller så lenge pengene rekker. Jeg har åpen retur.
Vindstøyen øker når hun setter opp farten, og vi snakker ikke så mye. Jeg ser på landskapet og lar tankene flyte… jeg tenker på Dimítra som kanskje er skuffet over meg. Rakel setter ned farten en stund etter at vi har passert Filippi.
– Har du tid til at vi stopper litt, bare for å snakke?
– Ta en kaffe?
– Bare stoppe langs veien… jeg vet et fint sted, rett her borte.
Hun bremser og svinger inn på en liten slette. Det er tydelig at det er mange som pleier å stoppe her, for gresset er ganske oppkjørt på den lille naturlige parkeringsplassen. Naturen har gitt oss et flott utsiktspunkt. Rakel flytter bagasjen min fra baksetet til bagasjerommet, låser det, og kontrollerer at det virkelig er låst, før hun konstaterer med et fornøyd smil at det er låst.
– Sånn… i tilfelle det kommer noen banditter. Kom…
Hun trekker meg med nedover en bratt sti mot et lite tjern hvor det står et par små trær.
– Er det banditter her?
– Alle grekere er banditter… nå, hva syns du?
Foran meg ligger en liten oase.
– Wow! Det er kjempefint.
– Ikke sant? Du har ikke liten tid? Når kommer hun?
– Vet ikke helt. I løpet av ettermiddagen… nei, jeg har ikke liten tid. Hun kan alltids vente…

Vi setter oss på bakken med ryggen mot hvert vårt tre. Nedenfor oss ligger tjernet innrammet av gule strå. Det er nesten sort og helt speilblankt og stille. En fugl piper litt ensomt, ellers er det helt rolig. Det er et sted man snakker med lave stemmer.
– Vi fikk jo ikke snakket så mye.
– Nei… vi sovnet fort. Men det var okei… syns du ikke?
– Jeg syns det var mer enn okei… det er nesten et år siden forrige gang.
– Det er ganske lenge.
– Ikke siden foreldrene mine døde. Har du begge foreldrene dine i live?
– Ja. Heldigvis.
– Vet de at du… vet de om legningen din?
– Ja. Det har de visst bestandig.
– Hva syns de om det?
– De syns det er helt naturlig… det har aldri vært noen hemmeligheter rundt det.
– Jeg fikk aldri fortalt det til foreldrene mine… ikke direkte.
– Det gjorde kanskje ikke så mye?
– Nei… det kan du godt si.
– Hva mener du med ikke direkte? Betyr det at de fikk vite av noen andre?
– Nei.
– Men onkelen din vet det?
– Han mistenker det… jeg vil egentlig ikke snakke om ham. Han…
– Hvorfor dro du tilbake hit?
– Det er her jeg kommer fra… hvor skulle jeg ellers dra? Jeg kan alltid dra tilbake til Tyskland hvis jeg vil.
– Det er det som er fint med EU.
– Halvparten av caféen er min. Den delen som var pappa sin før han døde. Det er det eneste jeg har.
– Var det onkelen din som røpet mistankene sine?
– Nei… han har aldri sagt noe.
– Hvordan fikk de vite det da?
– Fordi… jeg hadde i grunnen forberedt meg ganske lenge på å fortelle det. Jeg hadde skrevet et langt brev som jeg ville gi dem dersom de ble sinte og ikke ville snakke om det, og jeg hadde tenkt å fortelle det på bursdagen min, fordi da ville de ikke ha noen mulighet til å unnskylde seg med at de ikke hadde tid til å snakke med meg. Det var allerede avtalt at vi skulle feire. Det var en lørdag, så de hadde fri uansett. Jeg hadde vært hos frisøren og klippet håret kort, mye kortere enn det er nå, for jeg hadde en merkelig idé om at jeg kunne bruke det som et springbrett til å snakke om det. Du syns ikke det er kjedelig om jeg snakker om dette?
– Nei. På ingen måte.
– Jeg fikk sjokk da jeg kom hjem. Av en eller annen grunn hadde de klart å finne brevet mens jeg var hos frisøren. Jeg vet ikke hva de hadde sett etter for de pleide aldri å rote i skuffene mine, men brevet lå åpnet på kommoden da jeg kom inn på rommet mitt, og de var ikke hjemme. Det er umulig å være forberedt på noe sånt. Da jeg så meg i speilet så jeg hvor stygg jeg var. Jeg angret på at jeg hadde klippet meg… det var helt feil tenkt. Og så ble jeg sint, først på meg selv, men etter hvert ble jeg mest sint på at de hadde rotet i skuffene mine...

Det oppstår en liten stillhet mens hun leter i vesken. Jeg tenker kanskje det er brevet hun vil vise meg, men hun trekker opp en sigarettpakke. Jeg leter etter noe å si… noe som kan fylle tomrommet.
– Det ville jeg også blitt hvis noen rotet i sakene mine.
Hun smiler og byr meg en sigarett.
– Jeg har aldri fortalt dette til noen. Er du sikker på at du vil høre om det?
– Mm.
Blikket mitt søker automatisk mot utringningen hennes da hun bøyer seg frem for å tenne sigaretten min.
– Syns du de er små?
– Nei… det var ikke derfor…
– Det er egentlig ikke så mye å fortelle… det jeg gjorde var litt dumt. Jeg vasket av meg sminken og tok på meg de styggeste og mest maskuline klærne jeg kunne finne, og så satt jeg meg på kjøkkenet og drakk øl og forberedte meg på hva jeg skulle si når de kom. Jeg var sint og helt klar til å konfrontere dem… jeg hadde helt klart for meg hva jeg skulle si da det ringte på døren. Jeg trodde det var dem, at de hadde glemt nøklene eller hadde for mye å bære. Det var ikke dem. Det var en mann og en dame som sa de var fra politiet. Det var da jeg fikk vite det.
Ordene hennes kommer lett, uten at hun trenger å tenke over hva hun skal si. Hun må nok ha tenkt mye, kanskje formulert tankene sine høyt. Kanskje hun har øvet seg på å fortelle om det, sånn som jeg gjør i blant…
– Jeg klarte ikke engang å gråte. Det første jeg tenkte var at de slapp lett unna…
– Du var i sjokk… man kan få mange rare tanker når man er i sjokk.
– Jeg vet ikke… på mandag gikk jeg på arbeidet som om ingenting hadde skjedd. Jeg fortalte ingenting til dem på jobben… det er vel ikke helt normalt når man har mistet foreldrene sine?
– Det er kanskje en overlevelsesmekanisme som slår inn… så man fortrenger det?
– Kanskje…
Vi røyker litt uten å si noe. Når hun begynner å snakke igjen snur hun seg og ser utover vannet.
- Jeg tror nok ikke jeg helt forstod at jeg aldri kom til å se dem igjen, men jeg tror ikke jeg fortrengte det på noen måte allikevel, jeg visste at de var døde. Jeg har lurt på hvorfor jeg reagerte så rart… noen ganger har tenkt at jeg er helt avstumpet… at jeg ikke eier empati… det var som om jeg forsøkte å finne fordelene ved det i stedet for å sørge. Jeg kunne åpne kjøleskapet og tenke at det var bra de hadde handlet så mye mat før de døde… jeg tenkte nesten bare på meg selv… på hva jeg skulle gjøre, hvordan jeg skulle ordne meg. Vi eide ingen ting og bodde i en leid leilighet som var altfor dyr, og jeg hadde ikke penger til husleien. Jeg tenkte aldri over hvorfor de ikke var hjemme da jeg kom. Jeg kommer aldri til å få vite hva de skulle. De kjørte rett inn i et brokar på autobahn… ingen bremesespor, ingen skarp sving… ingen grunn. De døde momentant. Politiet mente pappa måtte ha fått et illebefinnende og mistet kontrollen eller kanskje besvimt. Men husleien skulle betales og så måtte jeg fortelle det til husverten, for jeg hadde  ingen penger. Jeg var naiv nok til å tro han var grei med meg da han betalte ut depositumet og sa jeg måtte bo der inntil han fant nye leietagere. Men da hadde jeg i hvert fall penger til seks måneders husleie.
– Var han ikke grei?
– Grei? Han forsøkte å voldta meg etter begravelsen.
– Herregud.
– Det var derfor jeg kjøpte bilen. Jeg sov i den og jobbet til jeg fikk lønn. Så kjørte jeg til Paris og dro aldri tilbake.
– Anmeldte du ham ikke?
– Jeg slo ham i nakken med en vase.

Tanker svirrer så fort og har så merkelige mønstre. Akkurat nå, mens jeg ser utover Ossiacher See, klarer jeg ikke lenger å huske akkurat hvordan landskapet så ut, bare at det var et lite tjern og at det var omkranset av gule strå og at Rakel hadde på seg en romslig t-trøye. Men jeg klarer utmerket å huske at jeg irriterte meg over Paul Auster en uke senere da jeg satt på flyet hjem, fordi han omtalte folk som bokstaver: B’s far var en eldre mann… osv… akkurat som Robbe-Grillet i «La Jalousie»: A er på badet og har latt døren stå åpen… jeg hadde mest lyst til å smelle boken igjen. Kan virkelig ikke en forfatter som Paul Auster klare å dikte opp et navn i stedet for å skape assosiasjoner til en hemmelig etterretningssjef i en James Bond-film? Hvor vanskelig hadde det vært å kalle ham for Martin eller Marty eller Mo? Jeg ville ikke lese om M, like lite som jeg ville lese om A. Jeg ville tro på det jeg leste. Når folk bare het en bokstav ble jeg bare minnet på at jeg leste en bok…
Alt dette han jeg huske, men jeg klarer altså ikke å huske landskapet rundt meg da jeg satt der sammen med Rakel. Ikke godt nok til å kunne beskrive det. Jeg forsøker å lage en skisse mens jeg tenker… prøver å se landskapet for meg. Det var fjell i det fjerne, det husker jeg, og jeg satt med ryggen mot en sten, ikke mot et tre. Jeg tror det var flere store stener der, og vannet var nesten helt blankt og nesten svart inne ved land. Jeg har  en vag erindring om at var snø på fjellene. Var det ikke det? Jeg tror det… jeg tenker at fjellene må ha vært i vest, for solen var bak treet der Rakel satt. En sjelden gang hørte vi lyden av en bil som passerte, og så var det en fugl som pep tynt og trøstesløst med ujevne mellomrom… det kan godt ha vært en ørn. Merkelig at de største og farligste fuglene har så tynn stemme… men de har godt syn.

_

Tankene fletter seg sammen mens jeg tegner, jeg ser ut av vinduet og lurer på om erindringen lurer meg og at det er fjellene utenfor vinduet her jeg egentlig tegner. Men hva gjør det? Det viktigste er vel det som skjedde etter at hun hadde fortalt det med vasen… for det ble på en måte et vendepunkt… stemningen lettet… det alvorlige ble avløst av det komiske. Det var noe i måten hun sa det på, som om en vase var det ekleste og mest nedrige man kan slå noen i hodet med…

Det oppstod et stille øyeblikk hvor vi så alvorlig på hverandre. Jeg fikk av en eller annen grunn et bilde av en stygg asylgrønn vase med klassisk form og jeg syns bildet var ganske komisk, samtidig som jeg tenkte at jeg ikke burde le. Og akkurat det øyeblikket finner jeg ikke ord på… det som skjedde da hun snudde seg mot meg og vi så på hverandre. Vi hadde sikkert helt forskjellige bilder i hodet. Jeg tror jeg smilte forsiktig. Jeg laget i hvert fall en slags grimase som Rakel la merke til og reagerte på. Kanskje det var et smil hos henne også, eller kanskje det var noe annet. Jeg mener å huske hun la hodet litt på skrå da hun så på meg med halvåpen munn og store øyne. Hun hadde latt ryggen gli litt nedover stammen mens hun snakket, og bevegelsen hadde trukket overdelen hennes litt opp, akkurat nok til at jeg kunne se bar hud. Jeg fikk lyst til å ta på henne, kysse henne, men følte at det var noe ved situasjonen som jeg ikke synes passet. Jeg husker rett og slett ikke hvordan det skjedde. Det bare skjedde, og mens det skjedde ble det merkelig klart for meg at det var noe ved Rakel jeg ville ha… det var noe trygt og inderlig i måten vi klamret oss sammen på, noe jeg godt kunne bli i for alltid. Jeg tror jeg lurte på hvordan jeg skulle forklare det for meg selv senere, når spørsmålene meldte seg… som de alltid gjør når jeg får tid til å tenke. Jeg tror aldri jeg forsøkte å forklare det…
Og igjen må jeg se ut av vinduet for å tenke over hva jeg skal skrive… lete etter ord som jeg vet ikke finnes. Jeg ser ei jente som løper nedover mot bryggen med to hvite bæreposer slengende fra side til side og en mann som står og venter i en robåt. Det er som om jeg instinktivt vet at det kommer til å skje noe når hun kommer ut på bryggen, og så skjer det: Hun mister noe ut av den ene posen, noe som triller. Kanskje en frukt eller en ball, og når hun setter fra seg posene for å plukke opp det hun mistet, så velter den ene posen, og nå ser jeg at det er poteter i den. De triller i alle retninger mens mannen i båten roper noe jeg ikke kan høre, og slår seg for pannen. Jeg trekker på smilebåndet, men så tør jeg ikke se på dem lenger, i tilfelle de kommer til å se seg rundt for å sjekke om noen ser dem… da kan de få øye på meg i vinduet.
Det eneste ordet jeg kan finne er så diffust og oppbrukt at det neppe har noen mening lenger: Himmelen. Jeg ser på ordet og smiler fordi det er for dumt å skrive det, men jeg lar det stå og tenker at det er midlertidig… det kan stå der inntil videre… til jeg lærer flere ord.

Jeg var varm og forelsket etterpå da vi gikk opp den smale stien til bilen. Rakel fortalte at hun måtte tilbake til Lydia om ikke så lenge. Jeg tenkte på om det var noe lurt jeg kunne spørre henne om, noe som kunne utdype ett eller annet jeg hadde behov for å vite før jeg buste ut med hvor fint jeg hadde det. Jeg følte et voldsomt behov for å fortelle det til noen… egentlig hadde jeg lyst til å bare rope det ut så hele verden hørte det.
Men jeg klarte ikke å si noe. Jeg satt taus og kjente på følelsene mine mens vi kjørte nedover den bratte og svingete veien mot Kavala. Jeg tenkte på det jeg og Alice snakket om da vi var seksten, at man måtte elske alt… at vi ikke skulle synes noe var ekkelt ved hverandre… at vi måtte tåle å smake på hverandre… på alt… også på hverandres menstruasjonsblod. Eller kanskje jeg husker feil. Kanskje det ikke var Alice som sa det… kanskje det var jeg?

Utenfor vinduet har robåten lagt fra land. Jeg lurer på hva de skulle med potetene. For meg ser det ut som om de bare ligger midt ute på vannet og fisker. Og igjen tenker jeg merkelig nok på Paul Auster og på boken jeg leste på flyet fra Tessaloniki til Frankfurt. Jeg tenker på den lille historien om faren hans som ble fratatt alle sparepengene sine som liten, fordi familien trengte dem til å betale regninger. Og så vandrer tankene automatisk videre til boken jeg fikk av Dimítra… The greater good for the greater number… Utilitarismen, og videre til hvorfor jeg stadig tyr til de samme tankene når jeg forsøker å rettferdiggjøre meg selv: Skal vi egentlig alltid forsøke å se oss selv som en del av et større bilde? Skal enkeltindividet alltid ofre seg for flertallet? Hva skjer om alle gjør det?
Rakel var født som en naturlig del av landskapet, og landskapet trakk henne til seg igjen da røttene hennes ble klippet av i Tyskland. Er det noe som trekker meg til Danmark dersom jeg reiser tilbake til Rakel og fester røttene mine der? Vet jeg egentlig om hun vil ha meg? Jeg aner ikke engang om hun er forelsket i meg, bare at hun er litt sjalu på Nicole.

Hun kjørte meg helt ned til bryggekanten og pekte ut retningen jeg skulle se i.
– Det er der de bør dukke opp, hvis de ikke har vært innom Tassos på veien. Jeg er nødt til å dra…
Hun måtte tilbake. Onkelen trengte å få hjelp med serveringen. Han var tungpustet og dårlig til bens, til tross for at han var under femti. Jeg hadde mest lyst til å bli med henne tilbake.
– Kanskje jeg kommer tilbake til Lydia, etterpå … kan jeg det?
– Hvis du vil… men du kan ikke bo hos meg.
– Men vi kan treffes? Jeg kan bo på hotellet… eller er det dumt?
– Jeg vet ikke. Ring først.
Jeg hadde vondt i maven og tenkte at det var noe som ikke var riktig.
– Okei.
-Det er et hotell rett på andre siden av gaten. Det er åpent hele året… jeg har en flaske vann i hanskerommet, vil du ha den?
– Ja takk. Jeg skulle betalt deg for bensinen…
– Ikke tenk på det
En klem. Et siste avtrykk av kroppen hennes mot min. Hun var usminket og luktet svett. Jeg syns hun luktet deilig.

___

Kavala, 26. oktober. Kveld.
Det har blitt mørkt da jeg våkner med et rykk. Jeg må ha sovnet i stolen foran skrivebordet. Gjennom den åpne balkongdøren kommer lyden av trafikk; biler og mennesker. Jeg ser på mobilen. Ingen melding fra Nicole. Jeg skriver en melding som spør hvor langt hun er kommet, men lar være å sende den. Enten har hun kommet og vil vente med å fortelle meg det, eller så er hun ikke kommet ennå. Det kan egentlig være det samme. Jeg har lyst til å gå på bar.
Jeg ser på meg selv gjespe mot speilet, og tenker at jeg er et sørgelig vesen.

_

oOo

The Cafe Before All Club del 4..

At Günther kommer  med en blomsterbukett kan kanskje ikke betegnes som en katastrofe, men at det er svært upassende er det ikke tvil om. Dimitra sitter med ryggen mot døren og ser ham ikke.
– Unnskyld meg, jeg må bare på toalettet.
Jeg reiser meg uten å vente på svar og sender et lite smil til Günther idet jeg passerer ham. Han følger etter ut i resepsjonen.
– Beklager. Litt vanskelig situasjon å få deg inn i.
– Er det din mor?
– Nei. Reisefølge. Jeg er nødt til å gå tilbake til henne.
Blomsterbuketten ser dyr ut og jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet.
– Ikke få panikk. Det er bare et lite tegn på at jeg satt pris på natten vår. Ikke noe mer.
– Tusen takk. Jeg gjorde også det… jeg må…  tusen takk for blomstene.
Et fort smil, og så løper jeg opp på rommet og legger blomsterbuketten på sengen.

Noe er forandret da jeg kommer tilbake til bordet. Jeg sitter urolig og flytter på meg. Det irriterer meg at stolen min ikke står helt stødig mot underlaget. Jeg kan ikke huske at den vippet før jeg reiste meg. Jeg har lyst på en sigarett, men vil ikke røyke mens Dimitra fortsatt spiser. Jeg tenker i spiraler… på natten med Günther, på mailen fra Nicole, på Uwe som gjorde alt han kunne for å forhindre meg i å dra, på Dimitra…
– Har du noen gang vært i Athen?
– Ja. En sommer for mange år siden. Det var varmt. Vi gikk hele veien opp til Akropolis.
Dimitra fyller mere vin i glassene våre.
– Det kan fort bli førti grader om sommeren.
– Det var nok noe sånt…
Vi småsnakker om ingenting. Hun forteller om den nye jobben… det drypper stearin på duken… en hund begynner å bjeffe langt borte. Jeg kjemper for å være tilstede og legger merke til at Dimitra smiler hver gang hun ser på meg. Det siste jeg vil er å ødelegge kvelden for henne. Jeg smiler så mye jeg kan, men hun ser nok at jeg ikke er helt på plass.
– Cecilia, helt ærlig… er du forelsket?
– Forelsket?
– I hun venninnen din?
– Jeg vet ikke. Jeg har ikke sett henne på seks måneder.
– Er det derfor du er her, for å få en klarhet?
– Kanskje… jeg aner ikke. Jeg vet egentlig veldig lite om meg selv for tiden. Jeg føler at jeg er i en slags brytningsperiode hvor alt jeg har trodd på blir utfordret… merker du det?
– Ikke annet enn at du veksler mellom å være åpen og lukket… og kanskje trekker begge deler litt langt.
– Hvordan da?
– Du kan bli litt… uforutsigbar.
– Mm… jeg vet det. Bare snakk, jeg er ikke nærtagende.
– Og så kan du også fare opp over bagateller.
– Hva er bagateller egentlig? Kritikk må jo være konstruktiv, ellers blir det bare bortkastet tid.
– Jeg tar den… føler du at du har liten tid?
– Ja. Det kan du godt si… hastverk, pleier pappa kalle det.
– Hva er det som haster så veldig?
– Jeg vet ikke. Det er egentlig ikke noe som haster. Jeg tror bare jeg er utålmodig av natur. Det må skje noe rundt meg, ellers blir det litt bortkastet å leve.
– Men… er det opp til omgivelsene at det skjer noe?
– Ikke bare. Men omgivelsene må jo respondere på en eller annen måte dersom jeg ikke skal miste interessen.
– Syns du jeg er litt treg?
– Nei. Jeg syns du er ganske smart.
– Takk for det, men det var ikke det jeg tenkte på.
– Jeg vet hva du tenker på… jeg vet bare ikke om jeg vil svare.

Jeg tenker på blomsterbuketten fra Günther som ligger på sengen, på stolen min som vipper, på Nicole… på at jeg har lyst til å sove alene i natt.
– Da Kathy døde…
Hun avbryter seg selv og sukker, som om hun har sagt noe hun ikke burde.
– Det kommer vel ikke som noen overraskelse på deg at jeg bodde sammen med en kvinne?
– Nei. Jeg har ikke villet spørre. Jeg tenkte du ikke hadde så lyst til å snakke om det.
– Vel, nå vet du det… det er egentlig ikke viktig, uansett.
– Nei. Ikke for meg i hvert fall.
– Jeg tror jeg har skjønt det. På en måte er du heldig…
– Det har tatt litt tid å forstå det, men jeg er klar over det nå. Men du skulle si noe?
– Ja… vi, Kathy og jeg, vi tenkte aldri over muligheten for at hun ikke skulle bli frisk, lungebetennelse er jo ikke all verden. Hadde vi gjort det så hadde nok ting vært annerledes i dag, men å skive testamente er ikke det man tenker på til daglig. Vi snakket faktisk aldri om det. Men vi snakket mye om tid… om å ta oss tid til å være tilstede i hverandres liv. Vi var ganske flinke til det… å bare være sammen i samme rom, uten å ha noe behov for å si noe eller gjøre noe spesielt. Vi kunne sitte og lese, drikke te, se på fjernsyn eller bare tenke sammen. Det var det som ble livet vårt, tiden vår. Det var ikke før hun døde jeg forstod hvor mye innhold det egentlig finnes i det å være et par.
– Hva gjorde hun?
– Hun var kunstner.
– Det er trist…
– Det er livet, Cecilia. I spennet mellom stillstand og kaos, mellom stillhet og støy, fra bølgedalen på vei opp, og fra toppen på vei ned, der finner du universets puls… den som fyller oss, bevegelsene som er selve grunnlaget for alt liv. Vi kan velge å bare flyte med , eller vi kan velge å hente kraft fra dem, forsterke vår egen opplevelse. Dessverre er det mange som velger å trosse, som velger å kjempe mot. Det er et dumt valg fordi det tapper oss for krefter i en kamp vi aldri kan vinne.
– Er man ikke nødt til å trosse litt for å oppnå noe?
– Jeg tenker på å trosse naturen, å forsøke å stoppe bølgene.
– Du snakker om mennesker, ikke sant?
– Jo, som art, ikke som enkeltindivider. Mennesket som art er en konsekvens av naturen og har naturens egenskaper, selv om det enkelte mennesket er unikt. En sten er også unik, både i form og vekt. Sett utenfra vil mennesket som flokk bevege seg etter et forutbestemt mønster, akkurat som en flokk med elefanter. For å oppnå noe må man bevege seg i samme retning som flokken, ellers havner man utenfor og blir isolert.
– Mener du jeg er på vei ut av flokken?
– Nei, men jeg tror ikke du har noe lyst til å være en del av den. Har jeg rett?
– På en måte… jeg føler ikke at jeg hører hjemme i noen flokk.
– Fordi du er unik?
– Du får det til å høres ut som om jeg ser ned på noen. Jeg gjør ikke det.
– Er du sikker på det? Ser du ikke ned på flokken? Er det ikke derfor du vil holde avstand?
– Nei, Jeg syns bare ikke jeg passer inn i bildet.
– Og så tror du at du blir unik ved å ta avstand?
– Det er dumt.
– Det er ganske vanlig, så på det området er du ikke unik. Se på alle du beundrer. Hvorfor beundrer du dem?
– Fordi de er flinkere enn meg.
– Beundrer du alle som er flinkere enn deg?
– Nei. Det kommer an på hva de er flinke til.
– Du må begynne å tro på deg selv, Cecilia, ikke tvinge deg selv i en annen retning bare for å være annerledes. Det unike finnes kun innenfor flokken. Står du utenfor er det ingen som legger merke til deg. Står du utenfor kan du like godt skjule bildene dine og ikke la noen se dem.
– Det er omtrent det jeg gjør. Jeg har lyst til å vente til jeg er flink nok.
– Og så plutselig dukke opp fra intet, ferdig utviklet? Det er ikke sånn det fungerer. Da kommer du bare til å streve med å fylle deg selv til randen, uten å ha noe annet mål enn å lære så mye som mulig.
– Men det er nettopp det som er problemet. Jeg aner jo ikke hva jeg vil.
– Løsningen er i alle fall ikke å gå på tvers bare for å markere seg. La heller livet få lov til å leke med deg, da få du verdens beste lekekamerat.

Time-out heter det når man setter alt i standby for å reorganisere seg. Dimitra var trøtt og ville hvile middag. Vi har ikke gjort noen avtale om å treffes etterpå. Det hele ble kanskje ikke akkurat slik hun hadde tenkt, men det ble ikke slik jeg hadde tenkt heller.
Jeg trenger time-out, og hotellrommet er ikke stedet – det slår meg idet jeg ser blomsterbuketten på sengen. Det siste jeg vil akkurat nå er å treffe Günther, så jeg tar på meg en genser og går utenfor. Det er et overbygg rett utenfor inngangspartiet. Der kan jeg stå under tak, tømme hjernen, røyke en sigarett og se på regnet; noe særlig annet er det vel ikke å se på.

Det er vanskelig å forestille seg at det kan være sommer her. Det er som om landskapet er skapt for å ha konstant høst. I boken om Filippi har jeg lest at det var myrlandskap her for to tusen år siden, den gang Brutus og Oktavian sendte sine tapre krigere i døden på myrslettene. Senere ble området drenert til dyrkbar mark, men nå virker det som om naturen gjør sitt beste for å gjenskape den opprinnelige myra. Er ikke drenering egentlig å gå mot naturen? Hva med å sende unge gutter ut for å kjempe hverandre til døde for en idé om makt? …unge gutter som ikke engang har opplevd livet…er det menneskets natur? Jeg tror Dimitra misforstår meg. Det er den flokken jeg ikke vil tilhøre, verken den som sendes ut for å dø eller den som sender folk i døden. Det er vel ikke bare én flokk? Er det ikke mange? Det vil føre til katastrofe å fylle et menneske som ikke tror på seg selv, sa Dimitra. Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår hva det betyr.
Regn, i et lukket system. Bortsett fra regnet er det stille. Jeg ser ikke tegn til liv før en moped med veldig svakt frontlys kommer ut fra en sidevei og svinger nordover på hovedveien. Jeg blir stående og lytte til den uregelmessige putringen blir oppslukt av regnet, og så legger jeg merke til en annen lyd. En svak brumming som låter litt hult, som en motor som blir startet og så stoppet igjen. I lyset fra utelampen kan jeg skimte konturene av en falleferdig garasje som jeg ikke har lagt merke til før. Det kommer et svakt lys fra ett av vinduene, og det ser ut som om noen beveger seg der inne. Jeg kommer plutselig til å tenke på Alice… på den gangen vi satt i garasjen og spiste «russisk» tomatsuppe med parmesan, asparges og vodka. Det regnet da også. Alice hadde brukket hånden og hadde gips og fatle. Vi hadde kjørt moped og havnet i grøfta, og siden det var jeg som hadde kjørt så ble det også min plikt å hjelpe henne, på alle måter. Seks år siden… jeg fortalte en ekkel historie om en pike som ble voldtatt av en hund i trapp, og hørte hvordan pusten hennes ble raskere, … etterpå hørte vi på Portishead med hver vår ørepropp, og spiste kald tomatsuppe. Give me a reason to love you…

Jeg tenker at det er en parentes… pent buede klammer, som en parabel på hver side av en innskutt tanke, alt som befinner seg på det planet har like stor avstand til brennpunktet… geometri, nødvendigheten av å kunne innskrive en sirkel i en trekant fordi sirkelen symboliserer en sylinder, en fallos i trekanten… Cecilia’s finurlige oppfyll av kunnskap som kan lede til katastrofe i bølgene… om jeg ikke lærer meg å surfe.
Etterpå hørte vi på Marianne Faithful …don’t say it in german – say it in bro-ken english. Vi sang med på mellomspillet… dæng-dæng-dæng-dæng / dæng-dæng-dæng-dæng… det var viktig å forstå hvor eneren var.

Det freser når jeg slipper sigarettstumpen på bakken og jeg kvepper skyldbetynget  når jeg hører en en dør som åpnes. Har jeg gjort noe galt?  Men det er garasjedøren. Noen kommer ut. Et kort øyeblikk ser jeg en silhuett i åpningen før lyset slukkes, og så hører lyden av låsen og yden av løpende skritt i vått gress. Det er en jente, omtrent på min alder. Hun har på seg en regnanorakk og en overall. Hun smiler når hun kommer inn under overbygget. Jeg ser at hun er kortklipt når hun trekker av seg hetten og sier noe på gresk. Jeg smiler tilbake og rister på hodet.
– Sorry. I don’t understand.
– Deutsch?
– Ein bisschen… wenn du langsam spricht.
Hun er både kraftigere og høyere enn meg og virker veltrent og kjernesunn. Det er nesten så jeg stusser over at hun røyker når hun spør om jeg har en sigarett å gi bort. Hun heter Rakel. Jeg får vite at hun har bodd åtte år i Tyskland og at hun har tilbrakt kvelden med å pusse på en gammel Mercedes kabriolet hun har i garasjen. Vi ser på regnet og røyker sammen, selv om egentlig ikke har så lyst på en sigarett til. Mopeden med det svake frontlyset kommer tilbake og svinger putrende inn mot Lydia. Vi følger den med blikket og ler, ser på hverandre og flytter vekten fra ben til ben. Hun har store, nesten sorte øyne med lange vipper. Så er det noen som lukker et vindu rett over oss, og vi ser begge etter lyden. Magien er over. Et lite øyeblikk var det noe i blikket hennes som traff meg i mellomgulvet, men nå er det borte. Hun smiler litt og trekker opp hetten. Hyggelig å treffe deg – i lige måde – kanskje vi sees en annen gang – takk for sigaretten. Vi sier god natt og hun går ut i regnet. Hun minner meg om Alice, selv om de ikke ligner hverandre.
– Rakel! Vent… har du mobil?
Hun stopper og snur seg.
- Ja?
Jeg hører regnet som tikker mot anorakkhetten hennes. Hun har vann på nesen.
- Jeg tenkte…
– At du har lyst til å ringe meg?
– Ja… jeg har lyst til å se deg igjen.
– Når? I morgen?
Uten å tenke stryker jeg bort vanndråpene fra neseryggen hennes mens hun leter i lommene.
– Du hadde vann på nesen.
– Er du her alene?
– Ja, nesten.
– Hva betyr det, nesten?
– Jeg har sittet på med noen hit. Ikke noe annet.
– Har du lyst til å komme hjem til meg?
– Når?
– Nå?

Rakel bor i annen etasje. I første etasje er det en cafe som onkelen hennes eier så det er ingen som blir forstyrret om hun spiller høy musikk. Hun setter på noe gresk hip-hop.
– Så du er dansk altså?
– Ja.
– Du burde heller komme hit om sommeren.
– Det har jeg forstått… regner det alltid her om høsten?
– Ikke alltid. Det skal bli sol i morgen.
– Det er bra.
– Skal du ikke kle av deg?
– Kle av meg? Jo.
Klærne mine er våte etter løpeturen i regnet. Jeg tar av meg støvlene og genseren og ser på henne mens hun lar overallen falle. Hun setter seg på gulvet og trekker den helt av. Under har hun en liten sort truse.
– Jeg så på deg fra vinduet i garasjen… så du det?
– Nei. Jeg så deg ikke før du kom ut.
– Liker du å danse?
– Mm… jeg må bare sende en melding.
«Har gått en tur til Lydia. Sees i morgen»
Samvittigheten min er ikke verdens beste. Dimìtra forventer antagelig at jeg er tilgjengelig når hun har sovet middag, selv om vi ikke har avtalt noe. Jeg gjør det ikke så veldig lett for henne akkurat. 
– Har du noe vin? Jeg trenger noe…
– Jeg har noe bedre…

_

_

Jeg drømmer at jeg er på nudiststranden på Huk og oppdager at det er en eldre mann som sitter i buskene og spionerer på meg med kikkert. Han har et håndkle i fanget som beveger seg rytmisk. Jeg snur meg mot ham, lener meg litt tilbake og spriker. Plutselig slutter håndkledet hans å bevege seg. Når jeg ser ned er sanden under meg dekket av blod. Jeg har fått mensen.

Vi spiser naturlig nok frokost på caféen, og jeg får treffe onkelen hennes. Han kunne stått modell for Disney dersom de lette etter prototypen på en gresk cafévert. Han er rund og god, har en bustete bart under en stor ørnenese, og ravnsvart Albert Einstein-sveis. Han snakker også litt tysk. Det er visst mange grekere som snakker tysk her.
– Dänisch? Das ist gut … sehr gut … aus Kopenhagen? Ja?
– Ja.
– Gut! Eine wunderbare Stadt… und die kleine Meerfrau… wunderbar…
Han smiler og sier noe på gresk til Rakel før han forsvinner.
– Veldig hyggelig mann, onkelen din.
– Ikke la deg lure. Han er bare glad for at du er dansk.
– Hvorfor det?
– Det hadde vært verre om du var en av de lokale… skjønner du?
– Skjønner hva?
– Snakk… rykter. Det er lite sted.
– Jeg trodde ikke det var sånn i Hellas. Rent historisk…
– Historien kan du bare glemme. I Athen kanskje…. ikke her.
– Hva gjør du med det?
- Ellers, mener du? Når du ikke er her?
- Mm… du kan vel ikke basere deg på tilreisende? Eller?
– Jeg gjør ingenting… ligger lavt. Hvor lenge blir du?
– Til i morgen. Jeg skal treffe noen i Kavala. Etter det vet jeg ikke.
Jeg bestiller en omelett med champignon, salat og toast. Rakel hadde rett med hensyn til værmeldingen; det har blitt sol og ganske behagelig temperatur. Hun ser litt eldre ut i det avslørende dagslyset, og er nok noen år eldre enn meg. Hun er pen, på en lett maskulin måte. Lett maskulin er egentlig en passende beskrivelse av hele henne.
Jeg husker at vi danset, at hun snudde seg med ryggen til og plasserte hendene mine på de små brystene sine… jeg kjente hvordan brystvortene hennes vokste og ble store og harde mot håndflatene mine. Blandingen av mykt og hardt… som en sensasjon… en overraskelse som egentlig ikke var noen overraskelse, men allikevel overraskende, både fordi hun gjorde det og fordi de var så store og harde… mykt mot hardt. Jeg kysset henne i nakken, en belønning… hun skulle vite at jeg ville det samme som henne.

__

Det er en tynn og lett, nesten gjennomsiktig stillhet rundt meg når jeg spaserer tilbake til hotellet. Det er som om noen har vasket vinduene og latt dem stå åpne etter seg, slik at rommet har blitt fylt av frisk luft. Langt der oppe driver lette kritthvite skydotter sakte over himmelen og iblant kommer et dovent vindsus som får det til å rasle litt i de tørre stråene som stikker opp langs veienkanten. Det er varmt og jeg har knyttet genseren rundt livet. Låsen på vesken min er åpen og lager små klikke-lyder i takt med skrittene mine… kan det være en ørn som flyr der oppe? Finnes det ørner i Hellas? Dumt spørsmål i grunnen. Det er jo både hauker og ørner i den greske mytologien… var det ikke Apollo som hadde en ørn som budbringer? … eller var det en falk?
Det må være fint å være på sjøen i dag. Nicole ligger kanskje på dekk og soler seg, hvis hun ikke er lei av det etter så lang tid. Nå er det bare ett døgn til hun kommer… jeg har en følelse av at det kommer til å bli fint.

___

Det ligger to pakker til meg i resepsjonen. Den ene er fra pappa og den andre er fra Dimitra. Det er klistret en lapp utenpå:

Kjære Cecilia. Det var fint vær, så jeg har dratt til Filippi. Jeg vet ikke helt når jeg kommer tilbake. Legger igjen bursdagspresang til deg i alle tilfellers skyld. Det kan jo tenkes vi ikke treffes mer.
Dimítra.
Ps. det går buss til Filippi om du har lyst til å komme etter.

Filippi frister ikke. Det er egentlig ikke så mye som frister, annet enn å skrive. Jeg har mest lyst til at tiden skal gå. Jeg tar med meg alt opp på rommet og setter meg på sengen for å pakke opp sendingen fra pappa. Han har lagt ved minidisker og hva er dette? … åh! – to miniatyrflasker med Gammel Dansk og et lite kort… så du ikke glemmer hvor du kommer fra… Jeg sender en sms og takker; det er ingen vits å ringe ham i arbeidstiden. Jeg burde vel være ute i det fine været…
Blomsterbuketten ser ut til å ha overlevd natten på sengen. Jeg tar dem med ned i resepsjonen og får låne en vase. Så tar jeg alt med ut i bakhaven, finner et passende stort bord i skyggen, og sprer reviret mitt; blomster, notatbok, Psion, minidisk og en kanne te. Jeg har mye å skrive om. Jeg vil skrive om Rakel, om hendene hennes, om leppene hennes, om erfaringen hennes. Rakel er fem år eldre enn meg. Fem verdifulle år med masse erfaring. Åtte år i Tyskland, så døde foreldrene hennes i en bilulykke og nå er hun her, på et bortgjemt sted i Nord-Hellas for å overta onkelens café. Den barnløse onkelen er den eneste nære familien hun har. Hva ville jeg hatt tilbake om jeg mistet foreldrene mine? Bare broren min… heldigvis at jeg har ham… det må være ensomt å være den eneste gjenlevende i familien som kan forplante seg… den aller siste. Da vet man at noe går tapt, for alltid… hvis man ikke får barn.

…. det er få ting jeg syns er mere opphissende enn å bli kysset av en person som har stukket hånden ned i buksene mine. Mann eller dame spiller ingen rolle. Det kan være hvem som helst. Rakel vet hva hun gjør. Det som om hun leser hvert minste tegn… hver eneste lyd, hver eneste bevegelse… alt jeg gjør leser hun helt riktig. Hun lar meg gå i spiraler, som en strikk hun strammer og slakker, som bølger på stranden… hardt og løst, fort og sakte, forsiktig brutalt, glatt… jeg lander på ryggen i sengen og kjenner hendene hennes rundt livet. Armene hennes er sterke nok til å løfte meg opp i bro. Så er hun der og møter blikket mitt… holder det fast… hun vil se meg, akkurat som Alice… «se på meg, Cecilia, ikke lukk øynene…» Jeg synker inn i øynene hennes og trekker pusten med maven. Dette er hennes øyeblikk like mye som mitt, kanskje enda mer hennes. Det er dette hun vil, det er dette hun har lengtet etter.
Gresk hip-hop i bakgrunnen.
Jeg leverer med et hyl og ser at hun smiler tilfreds….
_
_

Tiden har gått helt umerkelig, og det har blitt nesten fire tusen ord i Word før jeg kjenner at det har blitt kjølig. Solen har forsvunnet bak trærne og det har begynt å blåse forsiktig, akkurat nok til at jeg har blitt oppmerksom på det. Jeg drikker resten av den kalde teen og pakker sammen. Hodet mitt er fortsatt i en annen dimensjon… det trenger å hvile litt.
Jeg har en følelse av at det nå det begynner… at det er nå selve reisen starter. Det som har skjedd hittil har bare vært et forspill… et hult preludium spilt på et pumpeorgel med lekkasje i belgen. Nå skal teppet snart heves og avsløre det egentlige orkesteret som sitter klart til å overraske meg. Pauker og basuner, romantiske fløytetoner og arpeggioer på glidende harper… snart kommer Nicole.

________________

_

The Café Before All Club – del 3 _

Det er torsdag 24 oktober. Jeg våkner sakte. Det tar litt tid før jeg forstår at den vedvarende mørke rumlingen er lyden av regn som trommer mot ruten. Det ligger en lapp fra Günther på nattbordet.
«Du sov så søtt, Ville ikke vekke deg. Er tilbake kl 17. »
Jeg har en erindring om at jeg satt i caféen og at vi liksom tilfeldig kom på at jeg hadde en flaske vin på rommet da den stengte. Han snakket om hvor forsiktig man måtte være når man drev med utgravinger. Alle objekter måtte behandles med varsomhet og omtanke, ingen hardhendte bevegelser, ting måtte få løsne av seg selv. Men selv arkeologer fraviker sine egne prinsipper. Jeg tror ikke det var så mye som løsnet uten hjelp, selv om det skjedde fryktelig mykt og forsiktig, nesten uten at jeg merket det.
Tilbake klokken 17. Pertentlig håndskrift har han i hvert fall. Jeg må smile litt for meg selv. Mener han klokken søtten-null-null, med tysk presisjon? Håper ikke han har noen ideer om at det er noe mere på gang. Men det er kanskje sånt man skriver? Jeg håper det, ellers kan det bli slitsomt.
Jeg er tørr i munnen og finner en liten cola i minibaren før jeg går bort til vinduet og drikker den sakte mens jeg ser ut på det mistrøstige været. Landskap i regn. Et skyggeløst flatt åkerlandskap av ubestemmelig farge, bare avbrutt av den asfalterte hovedveien, det eneste elementet som gir følelse av dybde og perspektiv. Veien bort eller veien hjem, alt ettersom man ser det. Stillstand. Det er som om alt bare venter på en unnskyldning til å sette seg i bevegelse, som når vi er fanget i en alvorlig, kjedelig samtale og nysgjerrigheten brenner etter å se hva som rører seg bak oss, men vi tør ikke snu oss og se av frykt for å såre, virke uinteresserte, gi inntrykk av at vi egentlig vil noe annet, som er nettopp det vi vil. Så vi blir sittende og lytte til historier om tapt kjærlighet, tapt ungdom, forsmådde liv, den ensommes evangelium… vi teller sekundene som tikker på vegguret. Kanskje det vil slå om en stund? Da får vi en mulighet til å snu oss og utbryte: Du verden! Tiden har visst helt løpt fra meg… jeg må stikke…vi snakkes… en annen gang.
Grått, flatt lys. Det er ikke antydning til sprekker i skylaget. Drypp, drypp… en buss stopper liksom pliktskyldig på holdeplassen selv om ingen skal hverken av eller på. Jeg kan se at sjåføren gjesper og merker at det smitter. Det er sånne dager man kanskje ikke burde stå opp, bare bli liggende i sengen med øynene lukket, og kjenne på ettergløden…
Hva er klokken egentlig? På mobilen ser jeg at det har kommet en melding fra Nicole.
«Er på vei. Ringer når vi er fremme. Gleder meg til å se deg.»
Så har det antagelig gått bra med han som ble skadet. Merkelig nok kjenner jeg en slags takknemlighet over det, selv om jeg ikke aner hvem han er. Så rart at det var det første jeg tenkte? Et øyeblikk lurer jeg på om jeg kommer til å kjenne henne igjen. Akkurat nå klarer jeg ikke å huske helt hvordan hun ser ut. Hun er sikkert brun etter et halvt år i solen.

Jeg finner Dimitra ved et bord i bakhaven. Hun er visst allerede ferdig med frokosten.
- Der er du jo. Jeg så etter deg i går kveld. Var du ute?
– Jeg så på kirken.
– I mørket?
– Den er opplyst. Du burde gå dit.
– Vil du ikke sette deg?
Jeg smiler litt når hun tørker seg fort rundt munnen med servietten som om hun vil understreke at hun er ferdig med måltidet. Hun misforstår og smiler tilbake mens jeg setter meg. Jeg er usikker på om jeg orker å spise noe. Egentlig har jeg lyst til å dra et annet sted. Jeg burde tatt med meg regntøy.
– Jeg har ikke regntøy med meg. Har du?
– Bare en anorakk.
– Kanskje vi skulle handle? De har sikkert regntøy i Lydia. Vi har jo ingen garanti for at det blir opphold mens vi er her.
Hun rister på hodet. Jeg kaster et blikk på menyen i mangel av noe bedre å ta meg til.
– Du kan bare ta bilen hvis du vil. Jeg blir heller her og leser litt.
- Det er en by litt lenger nord som heter Drama. Vet du noe om den?
– Ikke stort.
– Kanskje vi skulle dra dit og spise lunsj? Det er ikke langt.
Igjen rister hun på hodet.
– Hvis du snur menyen er det engelsk på andre siden.
– Mm. Jeg er egentlig ikke sulten.
– Er du nødt til å høre på musikk hele tiden.
– Hva? Jeg hører da ikke på noe.
– Det er litt vanskelig å vite om du er til stede når du har plugger i ørene hele tiden.
– Unnskyld. Det er bare en uvane jeg har.
Det er som om rommet mangler en dimensjon. Det er noe hardt, nærmest bredbent maskulint over interiøret. Selv pynteborden på menyen er rettlinjet og kvadratisk…blått og hvitt med skarpe kanter… energien spriker i alle retninger. Det mangler noe mykt, noe feminint. Stolene burde hatt buede rygger. Det hadde hjulpet.
– Hva slags forventninger har du, Cecilia?
Hva slags forventninger jeg har…?
– Forventninger til hva? Til deg?
– Til alt…til hva det enn er du er ute på.
– Nå er jeg ikke helt sikker på hva du mener.
– Du må jo ha hatt noen forventninger da du dro.
– Da jeg dro hit sammen med deg?
– Da du dro fra Danmark.
Da jeg dro fra Danmark? Jeg hadde vel forventninger om sol, varme… Nicole… jeg forventet vel at Uwe ville ringe meg, men det har han ikke gjort. Ikke en gang en tekstmelding etter fem dager. Jeg aner ikke hvorfor jeg tenker på ham.
– Men det har jeg allerede fortalt. Jeg skal treffe en venninne. Hun er på vei.
– Det er ganske langt å reise for å treffe en venninne
– Okei, så er hun litt mer enn en venninne. Trenger du detaljer?
– Nei… jeg ville bare vite hvor vi står.
– Og nå vet du det?
Hun smiler litt og konsentrerer seg om å tørke noe usynlig bort fra fingrene med servietten. Jeg ser på rekken av blomsterpotter langs den ene veggen. De står med perfekt tilmålte mellomrom, som soldater på geledd. Rommet har bare tre vegger. Den siste kortveggen er åpen ut mot bakgården. En rusten moped lener seg mot en rekke av gravstener som igjen lener seg mot et lavt gjerde, halvveis dekket bak et kratt av bladløse kvister og visne strå.
- Jeg har tenkt på det du sa, om at vi kunne bo på samme rom. Jeg vet ikke om det er så lurt.
– Jeg har tenkt på det jeg også. Kanskje best å la det være som det er.
Hun sukker. Jeg vifter automatisk bort en flue som beiter midt i en flekk på duken.
– Er det noe som plager deg, Cecilia? Noe du har lyst til å snakke om?
Snakke om? Det må det vel være…ellers hadde jeg vel vært et annet sted.
– Sitter du her litt hvis jeg tar en kaffe?
Hun nikker uten å si noe. Jeg har lyst på en sigarett og stikker hånden i vesken, og så kommer jeg borti alabastegget. Jeg hadde glemt at det lå i vesken.
– Hva smiler du av?
– Dette.
Jeg tar det opp og legger det forsiktig midt på bordet som en invitt til at hun gjerne må kjenne på det. Hun tar det forsiktig.
– Jeg har hatt det siden jeg gikk på skolen.
– Det er fint.
– Mm. Jeg fikk det, helt ufortjent… av en gutt.
Det er som om det lille alabastegget innfører det feminine elementet som mangler i rommet. Hun smiler mens jeg forteller historien. Jeg ser på tommelen hennes som stryker nesten mekanisk over den glatte overflaten mens hun lytter.
– Han var nok forelsket i deg.
– Nei. Det tror jeg ikke. Han er homofil. Han driver en gay-club i København.
– Men visste han det allerede da? Dere var jo bare ti år.
– Det vet jeg ikke… det har jeg ikke tenkt på. Kanskje ikke?
– Forelskelse trenger ikke være kjønnsrelatert når man er barn… du har lett for å få dårlig samvittighet?
– Jeg tror det.
– Har du tenkt over hvorfor?
– Jeg har vel det… men jeg vet ikke om jeg har funnet noe svar.
– Har du tenkt på om det har noe med religion å gjøre?
– Religion? Må man være kristen for å få dårlig samvittighet?
– Ikke kristen, men man må ha en religion.
– Men folk som ikke tror får jo også dårlig samvittighet.
- Alle tror på noe.
– Alle? Hva med ateistene?
– De har også en religion. Alle trenger noe å tro på. Troen er først og fremst i et ønske om å få en forklaring og noen retningslinjer. Den er ikke et utrykk for usikkerhet eller ansvarsfraskrivelse. Påstanden om at opplyste mennesker ikke har bruk for religion er bare en påstand uten det minste hold i.
– Har bruk for? Er det sånn du ser det?
– Ikke i betydningen nødvendig for å overleve, men nødvendig for å kunne sameksistere.
– Hva tenker du på?
– Jeg tenker på alle de verktøyene som vi anvender oss av når vi danner alt fra familie til samfunn. Det må ligge en religiøs forståelse til grunn når mennesket frivillig gir avkall på deler av sin natur.
- Det kommer vel helt an på hvordan man definerer ordet?
– Religion? Det er troen på et sett leveregler som er gitt oss av en bevissthet som er større enn oss.
– Du snakker om ideologi, ikke om religion. I religionen er det jo selve bevisstheten vi tror på.
– Det går forsåvidt ut på ett. Mennesket har en overbevisning om at det som enkeltindivid ikke kan sette seg over de basale reglene, og de ønsker heller ikke at andre gjør det. Det er derfor alle mennesker i større eller mindre grad er religiøse.
– Hva er en basal regel?
– Du skal ikke drepe, for eksempel.
– Men vi gjør det allikevel.
– Jo, men vi tror at det er galt. Vi har en basal oppfatning om at det er forventet av oss at vi ikke skal drepe og at det vil stille oss i et dårlig lys dersom vi gjør det. Derfor utvikler vi mentale sperrer som hindrer oss i å drepe, selv om vi ikke har slike sperrer fra naturens side.
– Mener du at alle kan drepe?
– Ja. Det er kun vår religion som stopper oss.
– Hvorfor kaller du det religion? Det er jo bare en helt vanlig lov?
– Tilsynelatende, men den er gitt oss av en høyere makt. En makt som er større enn oss og som kan utøve sin makt mot oss.
– Da vil jeg heller kalle det tvang enn religion.
– Men vi tror jo på disse basale lovene, Cecilia! Vi mener alle at det er feil å drepe, til tross for at det ikke finnes noe i den menneskelige natur som hindrer oss.
– Kultur?
– Hva er forskjellen?
– Jeg vet ikke.
– Hva tror du skjer med et menneske som er fullstendig overbevist i sin tro?
– Det blir urokkelig?
– Eksakt, og det er nettopp det som er problemet. Du vet, hjernen vår er egentlig bare en datamaskin. Den kalkulerer etter hvordan den er programmert. Gir vi den en oppgave som er for komplisert så gir den feil svar. Men den vet ikke selv at svaret er feil. Ønsket om å forstå den prosessen som skjer i hjernen under forskjellige påvirkninger var det som i sin tid drev meg til å studere det.
- Jeg tror på Gud. Men jeg tror ikke han har laget en eneste regel for oss.
– Følger du lovene?
– De fleste. Jeg ville aldri kunne drepe noen.
– Det skal du ikke være så sikker på.
– Myrde noen da, med kaldt blod. Overlagt drap.
– Det skal du ikke se bort fra. Det kommer helt an på hvilket svar hjernen din gir på en oppgave den ikke har noen trening i å løse, for eksempel når den får en oppgave som gir et svar som strider mot din tro eller overbevisning. Skal du hevne deg på noen som har drept barnet ditt? Da kan din natur komme i konflikt med din religion, og det kan åpne for løsninger som for alle andre synes fullstendig uforståelige, mens det for deg er fullstendig logisk. Og da kan du drepe, eller myrde som du kaller det. Det er blant annet denne prosessen vi studerer. Hva er årsaken til at hjernen i visse tilfeller velger å overstyre innlærte normer og regler? Hvorfor forhindrer ikke samvittigheten vår oss i det øyeblikket vi følger vår natur, og hvordan reagerer vi våre egne handlinger etterpå? Det er selve kjernen innen det jeg er opptatt av: Det religiøse mennesket som under spesielle omstendigheter fraviker sin egen religion og ikke klarer å kontrollere sine handlinger. Blant flokkdyr er det vanlig at hannene dreper hverandre for å bli ledere av flokken. De føler ingen anger etterpå, bare stolthet, og ingen ser ned på dem av den grunn.
– Er det ikke bare frykt?
– Nei. Det er beundring.
– Vet vi det?
– Ja, det vet vi.
– Men det er jo akkurat det som er forskjellen på mennesker og dyr. Mennesket består av to ting, legeme og sjel.
– Og sjelen kan du se og påvise, og vitenskapen kan bevise at den eksisterer? Er det sånn?
– Nei.
– Hva med etikk og moral? Ville du for eksempel stjålet håndvesken min om anledningen bød seg?
– Nei. Er du gal…
– Ville du stjele et brød dersom du var utsultet?
– Det kan godt tenkes.
– Ville du drept noen for å få større makt?
– Selvfølgelig ikke…
– Men du ville drept noen dersom det var eneste sjansen til å overleve?
– Som du sier, det kommer helt an på omstendighetene… jeg ville kanskje drept for å forsvare meg hvis jeg ble angrepet.
– Ville du tatt imot en slave dersom du fikk tilbudet?
– Nei… eller jo, og så ville jeg gitt ham friheten.
– Men ville du gjort det samme for tre hundre år siden?
– Det vet jeg jo ikke. Da var det vel vanlig å holde slaver…
– My point exactly! Moral og etikk forandrer seg over tid. Menneskets moral og etikk er menneskets sjel. Så hva kaller du det når man tror på noe som man ikke kan bevise eksistensen av?
– Så det finnes ingen sjel?
– Det er ikke det jeg sier. Jeg sier heller ikke at det ikke finnes noen Gud. Jeg sier heller ikke at jeg ikke er kristen.
– Er du det?
– Nittiåtte prosent av alle grekere er kristne.
– I navnet ja.
– Er du kristen i annet enn navnet?
– Det… må jeg tenke på før jeg svarer.
– Det vi tror på er vår religion, uansett hva vi definerer oss som. Vi tror på et sett med regler gitt oss av en makt som er høyere enn oss. Og der finner du grunnen til din dårlige samvittighet. Den er altså et symptom på det hjernen din oppfatter som et brudd på innprogrammerte normer og regler. Når du får en belønning for å hjelpe til å løse en situasjon du selv føler at du har skapt, så opplever du det som ufortjent. Hjernen din forteller deg om noe er riktig eller galt utelukkende basert på hvordan den er programmert, og den er alltid programmert av en autoritet som er større enn deg.
– Hvorfor større enn meg?
– Fordi du blir programmert som liten, av foreldre, av skolevesen og av samfunnet forøvrig. Det danner din visshet… din religion.
– Hva med det man lærer som voksen? Da er man jo stor.
– Den man lærer noe av vil alltid være en autoritet, ellers vil man ikke tro på det man lærer.
– Hm… men jeg er fortsatt usikker på om det blir en religion.
– Jeg har en bok du kan låne… forresten, du kan egentlig få den.

Jeg er tankefull når pappa ringer. Han lurer på om alt er i orden.
– Alt bortsett fra været. Det regner.
– Så da trenger jeg altså ikke engste meg?
– Nei, nei. Overhodet ikke.
– Jeg ser du har lagt igjen din lille Psion.
– Jeg vet det. Det var helt stupid.
– Trenger du den? Skal jeg sende den til deg?
– Er ikke det litt risky?
– Jeg kan sende den med UPS overnight om du vil? Da har du den på fredag.
– Det ville vært helt utrolig… kan du legge ved noen mini-disker også?
– Selvfølgelig. En pakke med ti?
– Du er altfor snill med meg.
– Jeg investerer, og satser på at jeg får det tilbake når jeg en gang blir gammel og skrøpelig…
Etterpå sitter jeg i sengen og spiller Snake på mobilen mens jeg spiser en Mars-Bar fra minibaren. Jeg tror den må ha ligget der i noen år, for den er seig og smakløs. På TV er det et uforståelig talkshow hvor Monica Levinsky snakker med gresk voice-over. Utenfor vinduet står det en kranbil med motoren i gang og sveipende gult lys på taket, selv om den ikke har noen åpenbar grunn til å være der. Kanskje sjåføren er innom for en kaffe, eller kanskje en øl? Kanskje jeg også skulle ta en øl? Klokken er bare halv fem, men so what? Det er billigere å ta en øl i caféen enn å ta en fra minibaren. Såpass har forstått. Eller kanskje jeg skulle ta imot tilbudet fra Dimitra om å låne bilen? Nei, det blir mørk om et par timer. Jeg liker ikke kjøre i mørket. Jeg er rastløs og har lyst på noe. Blinkene fra kranbilen begynner å irritere meg. Jeg noterer noen uinspirerte stikkord i dagboken min og klapper den sammen. Nei, en øl er tingen.

___

Jeg tar et glass hvitvin i stedet og tenker på Monica Levinsky. Hva ville jeg gjort om jeg var henne? Antagelig det samme. Det er bare helt uforståelig hvorfor Clinton løy. Kunne han ikke bare nektet å kommentere det… avfeid det som grafsing i privatlivet… vist til at han hadde en langt viktigere oppgave enn å forholde seg til alskens spekulasjoner, nemlig å styre USA på rett vei? Han klarte jo det. Kunne ikke Hillary ha støttet ham og uttalt seg indignert på vegne av både sin mann og seg selv? Det ville jeg gjort om jeg var henne. Da hadde hun sluppet den offentlige ydmykelsen over at mannen hennes valgte å ha sex med en ungpike fremfor henne… for det er vel det som svir mest?
- Så det er her du sitter?
Dimitra står plutselig ved siden av meg. Hun har kommet uten at jeg har merket det. Hun ser annerledes ut. Yngre.
- Vil du ha et glass hvitvin?
- Ja takk. Vil du spise middag med meg etterpå?
- Gjerne. Du ser så… har det skjedd noe?
- Ja! Jeg har fått jobben!
- Nei? Gratulerer! Så utrolig bra!
Det faller meg helt naturlig å gi henne en klem. Etterpå blir vi stående tett og se smilende på hverandre.
- Ingen hvitvin. La oss heller feire med champagne. Jeg spanderer.
- Nei. Jeg spanderer. Nå har jeg fått jobb!

Vi ber kelneren overraske oss, og får gresk tapas. Hvitløksmarinerte reker, grillede kamskjell, fylte auberginer, calamares, tzatziki… det er minst et dusin forskjellige delikatesser, det beste av det beste, og masse vin… veldig masse vin.
Og så kommer Günther tilsyne i døren, selvfølgelig med en blomsterbukett i hånden. Han smiler når han ser meg. Jeg rister på hodet, men han enser det ikke og kommer rett mot bordet.
Stønn…